Mål: Hemmansägarnas grupptalan mot staten gällande äganderätt över Svartskogen.

Förkortad version:

Høyesterett - Dom. INSTANS: Høyesterett - Dom. DATO: 2001-10-05 PUBLISERT: HR-2001-00005b - Rt-2001-1229 (231-2001) STIKKORD: Tingsrett. Samerett. Eiendomsrett. Alders tids bruk.

                                         Seterliv i indre del an Manndalen, Svartskogen.

SAMMENDRAG: Saken gjaldt spørsmålet om staten var eier av et utmarksområde på 116 km2 i Manndalen i Kåfjord kommune, Troms. Høyesterett kom til, etter en historisk gjennomgang av hvilken bruk som var utøvd og hvor lenge den hadde foregått, at kravene til brukens omfang og varighet oppfylte kravene for brukernes erverv av eiendomsrett. Også kravet til god tro ble ansett oppfylt og kunne gi brukerne grunnlag for rettserverv ved alders tids bruk.

Det var ikke avgjørende at den retten Manndalens befolkning hadde ervervet ikke tilsvarte det som gjelder for bygdeallmenninger. Høyesterett fant det ikke nødvendig å gå inn på de påberopte folkerettslige rettskildene, men påpekte som støtte for sitt standpunkt at det var i godt samsvar med reglene i ILO-konvensjonen nr. 169 fra 1989 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater artikkel 14 nr. 1, 1. punktum og de hensyn denne regelen skal ivareta.

SAKSGANG: Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms - Høyesterett HR-2001-00005B , nr. 340/1999. PARTER: Grunneiere og rettighetshavere i Manndalen, under gnr. 29-35 i Kåfjord kommune: [ se fullstendig partsliste bak i dommen ] (Advokat Christian B. Hjort - til prøve) mot Staten v/ Landbruksdepartementet (Advokat Steinar Mageli). FORFATTER: Matningsdal, Oftedal Broch, Flock, Stabel, Dolva.

Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-6-§172 (Tvml §172), lov-1915-08-13-6-§180 (Tvml §180), lov-1932-02-12-§40 , lov-1966-12-09-1-§6 (Hevdslov §6), lov-1976-12-17-100-§3 (Rentelov §3), lov-1985-06-07-51-§10 (Utmarkskommisjonslov §10), lov-1985-06-07-51-§2 (Utmarkskommisjonslov §2), lov-1992-06-19-59-§1-1 (Bygdeallmenningslov §1-1), lov-1999-05-21-30-§3 (Menneskerettslov §3), lov-1999-05-21-30-sp-a27 (Menneskerettslov SP A27)

Dommer Matningsdal: Saken gjelder spørsmålet om staten eier et utmarksområde på 116 km2 øverst i Manndalen i Kåfjord kommune, Troms, og reiser blant annet spørsmål om vilkårene for erverv av eiendomsrett ved alders tids bruk.

I 1666 solgte kong Fredrik III krongodset i blant annet Tromsø fogderi til Joachim Irgens. Eiendommene ble i 1682 overtatt av baron de Petersen fra Holland. I 1751 overdro hans arvinger godset til Johan Hvid. Mellom Hvid og Kongen oppstod det tvist om omfanget av Hvids rettigheter basert på salget i 1666 - blant annet om eiendomsretten til allmenningene i området var overdratt. Tvisten ble løst ved at Kongen i 1761 utstedte skjøte til Hvid på allmenningene i Tromsø fogderi for 200 rikdsdaler. Tre år senere, i 1764, solgte Hvid godset til Johan Hysing. I 1783 ble det delt i tre deler. Skjervøygodset, som lå i den nordligste delen av Troms, utgjorde den ene delen. Det omfattet blant annet eiendommer i nåværende Kåfjord kommune. Skjervøygodset ble overtatt av Ahlert Hysing.

. » På denne tiden var det et noe konfliktfylt forhold mellom deler av de fastboende i Troms og reindriften. En viktig grunn synes å ha vært at grensen mot Finland i 1852 ble stengt for rein slik at mange Kautokeinosamer søkte til nye områder for sommerbeite. Dette førte til at det i 1866 ble nedsatt en komité for å undersøke forholdene og fremme forslag til løsning. Ett av forslagene var å kjøpe inn enkelte eiendommer for reindriftsnæringen. Forslaget omfattet ikke Manndalen.

Antallet leilendinger er beregnet ved å anta at de som besitter matrikulerte gårder uten at det er opplyst at de er selveiere, er leilendinger. Folketellingene fra 1865 og 1875 inndelte kategorien husmenn i to grupper - husmenn med og uten jord. Husmenn uten jord fantes over hele dalen - helt fra Samuelsberg til Kjerringdalen. Også denne gruppen hadde dyr. Losjerende omfattet også personer som ble betegnet som inderster. Disse oppholdt seg i samme husvære som jordeieren/ leilendingen, og kunne ofte være sønner/ døtre som nylig hadde inngått ekteskap, men som foreløpig ikke hadde etablert seg på eget sted. Også denne kategorien hadde i noen grad egne husdyr.

I tillegg viser jeg til at de fleste som ble avhørt i 1921, påberopte seg en svært langvarig bruk av Svartskogen. Jeg siterer ikke noen av disse forklaringene, men derimot noe av den forklaringen Erik Jonsen i 1914 gav til reinbeitekommisjonen av 1913. Den har særskilt interesse da den ble avgitt før staten protesterte mot befolkningens bruk av Svartskogen. Jonsen, som da var 72 år gammel, forklarte: « Såsom bevis för bebyggelsens tillvãxt i Mandalen nãmnde J., att för 50 à 60 år sedan fanns det där endast 21 gårdar, af hvilka J:s gård, som då tillhörde J:s fader [ Erik Jonsen var fra Dalen, løpenummer 131a, og sønn av Jon Mortenssen som var leilending på eiendommen da Svartskogen ble utskilt ] , var den öfversta. Ofvanom denna var gemensam egendom för hela dalen, och slåttermarker funnos endast upp til Abmilasvagges [ den dalen som Apmelasjohka renner gjennom ] mynning.

Nu finnes det c:a 65 gårdar i dalen, och slåttermarker finnas ända upp til hufvuddalens botten, öfver 1 mil ofvanför Abmilasvagges mynning. Flera gårdar finnas nu ofvanför Jonsens gård, förutom de få gårdar, som endast bebos vintertid ... Den allra öfversta delen af dalen är liksom Abmilasvagge fortfarande gemensam egendom. » Den utviklingen som Jonssen beskrev i 1914 er etter min mening uforenlig med at intensiv bruk av Svartskogen først startet på 1900-tallet. Omfanget og arten av bruken på 1900-tallet er derimot ikke omtvistet. Gjennom hele århundret har det for det første skjedd en omfattende hogst. Den har endatil vært så omfattende at enkelte oppsittere ble anmeldt for rovhogst. Og skogen har ikke bare blitt benyttet til vedhogst. Selv om det bare vokser løvskog, har det også blitt tatt ut noe bygningsmaterialer. Det har også blitt tatt ut mye staurvirke til gjerder, grinder og hesjer. Og det har vært bygget broer av virke fra Svartskogen. Det har også vært tatt ut never - også til salg som barkemiddel til fiskenøter. Graset har også blitt sterkt utnyttet.

Fram til begynnelsen av 1950-tallet da behovet for utslåtter forsvant som følge av en betydelig nydyrking, var slåttebruken svært omfattende.

« Sauene gikk nå ute hele sommeren og holdt seg til fjells hvor det var lavere temperatur enn nede i dalen. » Dette, sammenholdt med den omfattende slåttebruken i Svartskogen, tyder på at sauene først og fremst beitet på fjellet. Men det foreligger også opplysninger om at de til dels trakk ned i dalbunnen i Svartskogen. Fra midten av 1950-tallet ble bruken endret. Slåttebruken opphørte, men ble avløst av setring. Tyngden av denne setringen har sitt utgangspunkt i setrer på begge sider av Manndalselven nederst i Svartskogen.

Setrene ble anlagt uten at det ble søkt om tillatelse til det. Første seter ble etablert i 1950, og de første årene var det utelukkende kyr som ble ført til Svartskogen. Men midt på 1950-tallet overtok geitedriften. Videre ble det i 1953 etablert en kuseter på Cearpmat-vollen lengre inn i Svartskogen som var i bruk til 1968. I denne perioden ble det også høstet betydelige mengder høy på Cearpmat.

I 1995-1996 ble for øvrig denne seteren med offentlig støtte restaurert og tatt i bruk igjen. Kontinuerlig har mellom 9 og 15 bruk hatt setrer i Svartskogen, og det er opplyst at det i dag er 800-900 melkegeiter på setrene der. Setringen nederst i Svartskogen har satt preg på kulturlandskapet. Som følge av beiting og hogst har skogen måttet vike, og landskapet fremstår her som et åpent beitelandskap.

Hele perioden har befolkningen drevet jakt, fiske og fangst i hele tvisteområdet. To fjellvatn har også blitt kalket. Det kan også nevnes at i 1961 inngikk Manndalen jeger- og fiskeforening forpaktningsavtale med en rekke grunneiere i Manndalen om forvaltning av fisket i Manndalselven. I den sammenheng ble det presisert at vedkommende ikke hadde noe « imot at foreningen får forvalte fisket i bygdealmenningen ». Denne erklæringen hadde ikke vært naturlig med mindre befolkningen oppfattet Svartskogen som sitt område.

Da området topografisk er klart avgrenset, har det aldri vært strid med nabobygdene om utnyttelsen av det. De sakkyndige opplyser at personer med slektsmessig tilknytning til Svartskogen, men som har flyttet ut, til en viss grad skal ha hogget i Svartskogen. Men på bakgrunn av intervjuer med personer i Manndalen mener de at denne virksomheten har vært dårlig likt. Siden 1984 har dessuten oppsitterne på et bruk utenfor Manndalen ført sine sauer og lam på beite i Svartskogen. Selv om eieren er født og oppvokst i dalen, og leier en eiendom der, har det ifølge de sakkyndige vært noe delte oppfatninger om ønskeligheten av denne beitebruken.

Konklusjonen blir etter dette at nesten helt siden utskiftningen i 1879 har befolkningen i Manndalen, med unntak for reindriften, utnyttet alle de bruksmåtene Svartskogen gir adgang til. Personer fra alle gårdsnumre har deltatt, selv om ikke alle har utnyttet området like intensivt. Og oppfatningen har vært at ingen enkeltbruk har større rett enn andre. Internt mellom befolkningen i dalen har det dessuten vært få konflikter om bruken, og ved uenighet har man lokalt funnet løsninger.

Men av oppsitterne i dalen var det bare leilendingen (se ordf.nederst) på løpenummer 131a, Jon Mortensen, som var til stede. På det tidspunktet var han 84 år gammel. Han bodde på den øverste gården i dalen, og hva han fortalte til dalens befolkning er ikke kjent. At det ikke kan ha vært mye, illustreres av at hans sønn, Erik Jonsen som hadde bestyrt hans gårdsbruk siden ca 1860, som nevnt i 1914 forklarte til reinbeitekommisjonen av 1913 at Svartskogen var « gemensam egendom för hela dalen ». I denne sammenheng nevner jeg også en forklaring som Lars Pedersen samme dag gav til reinbeitekommisjonen. Han var da 40 år gammel og hadde bodd på Skogvold i Manndalen de siste 27 årene. Avslutningsvis i forklaringen heter det: « Efter hvad S. vet hafva takster ej förekommit i nedre delen af Manndalen. Endast längst upp på utslåtter i Olmaivagge ... har det varit takster. Efter att takster hållits, hafva lapparna brukat vakta sina renar, så att de ej gå ner i dalen. » Olmaivagge ligger helt øverst i dalen. I tillegg til at forklaringen viser at utslåttene på dette tidspunktet må ha omfattet hele dalen, har den enda større interesse ved at den illustrerer Jonssens oppfatning om at Svartskogen var « gemensam egendom ».

Skogforvalterens kunngjøring av 10. desember 1920 inneholdt som nevnt ikke bare forbud mot å « avvirke og høste slaatter » i Svartskogen, men også en opplysning om at det var tale om « statens indkjøpte eiendom ».

Den ble kunngjort ved opplesning på kirkebakken, og ved at lensmannen slo den opp på beferdete steder. I alle fall en del av dalens befolkning må dermed ha blitt kjent med den. At skogforvalteren mente alvor, illustreres av den påfølgende anmeldelsen høsten 1921 av noen oppsittere for ulovlig slått i « Lappevæsenets eiendom » ved at de hadde brukt slåtter som samme sommer var bortforpaktet til oppsittere i dalen. I anmeldelsen ble det også opplyst at eiendommen var kjøpt ved skjøte av 23. oktober 1885, og den var vedlagt avskrift av skjøtet. Under den påfølgende etterforskningen forklarte Nils P. Nilsen, som våren 1921 ble ansatt som skogvokter, at kunngjøring om bortforpakting av slåttene hadde blitt gjort kjent ved oppslag på Samuelsberg i begynnelsen av mai. Videre gjorde han « iløpet av vaaren og sommeren dette bekjendt blandt befolkningen i Mandalen ved muntlig meddelelser og samtaler saavidt det var ham mulig, og han antar, at dette var bragt til samtliges kundskap ».

Under avhørene som ble foretatt av lensmannen i Lyngen 19. desember 1921 påberopte samtlige anmeldte, som var av samisk avstamning, seg « bruksret », og at de hadde brukt Svartskogen i lang tid. Alle nektet straffeskyld. Til illustrasjon siteres følgende fra forklaringen til John Nikolai Eriksen, som var født i 1871: « Denne slaatte begrunder han paa den gamle bruksret, som baade hans bedstefar, hans far og som han selv har benyttet sig av, ... . » Etter at politikammeret hadde forelagt saken for skogforvalteren for å få nærmere opplysninger om den påberopte bruksretten, ble lensmannen i Lyngen i januar 1922 bedt om å foreta nye avhør av de anmeldte og andre som måtte ha opplysninger om bruksretten. Avhørene ble foretatt 6. februar 1922. En av de avhørte var Erik Jonsen som også forklarte seg for reinbeitekommisjonen av 1913. I likhet med de fleste andre forklarte han om en bruk som strakk seg langt tilbake på 1800-tallet, og som de fleste i Manndalen hadde utøvd. Henleggelsen synes å ha vært begrunnet i bevisets stilling, og ved oversendelsen til skogforvaltningen uttalte politimesteren som nevnt at oppsitterne « formentlig har hevdet bruksrett i almenningen ».

Ved vurderingen av om befolkningens gode tro opphørte, må det også trekkes inn at 14 oppsittere sommeren 1921 som nevnt inngikk forpaktningsavtaler på utslåtter i Svartskogen. Men dette kan ikke være avgjørende. For det første er ikke disse avtalene uten videre bevis for at disse personene aksepterte at de var uten rettigheter i Svartskogen. Årsaken kan like gjerne være at de lettere enn andre bøyde seg for et pålegg fra myndighetene, eller at de så fordeler i å få seg tildelt en bestemt teig - forutsatt at dette ble respektert av de øvrige oppsitterne.

Befolkningens oppfatning må dessuten ha vært påvirket av at staten også i 1921 påberopte seg eiendomsrett uten at det ble straffesak av det. Og for befolkningen var det ikke unaturlig å betrakte forbudet mot hogst av 7. februar 1944 og kunngjøringen av 26. juli 1944 på annen måte enn som utslag av forsøket på å få innført en forvaltningsordning for Svartskogen. Da lappefogden etter krigen 13. februar 1946 gjentok kunngjøringene fra 1944, kom forvaltningsaspektet enda klarere fram ved at han understreket at påbudet « ikke er gjort av annen grunn enn for å bevare de muligheter som er på eiendommen ».

Til illustrasjon for statens passivitet nevner jeg at da to personer fra Manndalen i desember 1973 søkte Lappefogden i Troms om å få kjøpe dyrkingsjord i Svartskogen, skrev lappefogden følgende til Landbruksdepartementet i brev av 10. desember 1973:

« Vi kan ikke finne noe om nevnte eiendom i våre arkiver, og hos Sorenskriveren er det oppgitt at eiendommen tilhører Staten, mens Skogforvalteren skal ha hevdet at eiendommen visstnok tilhører lappevesenet. Vi ville gjerne vite om Departementet kanskje har opplysninger om eiendommen. I så fall ber vi om å bli meddelt dette, og vil da komme tilbake til søknaden med nærmere utgreiing om forholdene. »

Landbruksdepartementets svarbrev av 10. januar 1974 indikerer at heller ikke det hadde særlig kunnskap om eiendommen. Her heter det: « Av regnskaper fra 1940- og 50-årene som beror i Landbruksdepartementet framgår at ovennevnte eiendom i alle fall på det tidspunkt tilhørte staten v/ lappevesenet. En har ikke kunnet finne annen dokumentasjon omkring eiendommen. Ved henvendelse til Direktoratet for statens skoger har en fått bekreftet at den lokale skogforvaltning opplyser at eiendommen tilhører staten v/ lappevesenet. Etter dette må en gå ut fra at eiendomsforholdet er som nevnt. » Fra slutten av 1970-tallet, særlig etter at forvaltningen i 1980 ble overtatt av Statskog, har befolkningen i Manndalen til en viss grad forholdt seg til staten.

I 1978 søkte Manndalen ungdoms- og idrettslag og Manndalen jeger- og fiskeforening om tillatelse til å oppføre hytte i Svartskogen. Etter at den var bygget samme år, ble det imidlertid først i 1986 opprettet festekontrakt. Videre nevnes at det i 1981 ble inngått avtale mellom Kåfjord kommune og staten v/ Troms skogforvaltning om « rett til å bygge og vedlikeholde bru over Abmelassætra, samt tilførselsveg over Manndalen almenning ». Jeg nevner også at Stiftelsen Jan Baalsrud i 1989 søkte om brukstillatelse til å anlegge turmarsjtrasé gjennom Svartskogen. Slik avtale ble inngått samme år. Det nevnes også at Manndalen sau- og geitalslag i 1982 oversendte Troms skogforvaltning utkast til festekontrakt på Svartskogen. Troms skogforvaltning var positiv til henvendelsen, men festekontrakt ble ikke inngått. Årsaken til det er ikke opplyst.

 Endelig nevnes at i 1992 søkte to oppsittere Statskog om feste av grunn for å oppføre bygninger for geiteseter i tvisteområdet, ca tre km sør for tvistegrensen. I søknaden ble det anført at de mente å ha beiterett « på lik linje som andre gårdbrukere i Manndalen ». Statskog uttalte derimot at det ikke eksisterte slik rett. Inntil den var dokumentert, var forutsetningen for festeavtale blant annet at det ble betalt beiteleie. De to søkerne var opprinnelig innstilt på å inngå slik avtale, men noen måneder senere trakk de søknaden da de fant « grunn til å tro at Stats Skog ikke har eiendomsrett til 32/2 ». Ved stevning av 16. juni 1993 reiste staten v/ Landbruksdepartementet sak for å få fastslått eiendomsgrensene i høyfjellet mellom statsgrunn og privat grunn i Kåfjord og Storfjord kommuner i Troms fylke.

Videre ønsket staten å få fastslått om det forelå bruksretter, herunder allmenningsrettigheter, på statens grunnarealer, og i tilfelle hvem som er rettighetshavere. Med hjemmel i lov av 7. juni 1985 nr. 51 §2 ble saken anlagt for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Under henvisning til lovens §10 ble saken delt slik at den delen som ligger i Storfjord kommune ble avgjort ved dom av 25. januar 1995. Avgjørelsen for den delen som ligger i Kåfjord, herunder tvisteområdet i vår sak, ble utsatt i påvente av nærmere undersøkelser - særlig vedrørende bruksrettigheter i Svartskogen.

I lov om bygdeallmenninger av 19. juni 1992 nr. 59 §1-1 er bygdeallmenning definert som « allmenning hvor eiendomsretten tilligger minst halvparten av de jordbrukseiendommer som fra gammel tid har bruksrett i allmenningen ». Bygdeallmenninger tilligger således jordbrukseiendommer, mens bruken av Svartskogen avspeiler en dominerende lokal oppfatning om at alle oppsitterne i dalen er berettiget. Hvordan disse spørsmål skal løses internt, og hvordan området skal forvaltes i fremtiden, skal ikke avgjøres i denne saken. Uavhengig av Norges folkerettslige forpliktelser tilsier dette at bruken gir grunnlag for rettserverv ved alders tids bruk, og at statens eiendomsrett til Svartskogen ikke er forenlig med de rettigheter som Manndalens befolkning har ervervet.

Uavhengig av Norges folkerettslige forpliktelser tilsier dette at bruken gir grunnlag for rettserverv ved alders tids bruk, og at statens eiendomsrett til Svartskogen ikke er forenlig med de rettigheter som Manndalens befolkning har ervervet. Det støtter imidlertid det standpunktet jeg er kommet til, at det er i godt samsvar med reglene i ILO-konvensjon nr. 169 fra 1989 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater artikkel 14 nr. 1 første punktum og de hensyn denne regelen skal ivareta.

Anken har ført fram, og omkostningsspørsmålet reguleres av tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172. De ankende parter har hatt fri sakførsel for Høyesterett.

Det følger av Rundskriv G-73/96 om fri rettshjelp side 78 at når en part har fri rettshjelp og staten er motpart, skal det ikke nedlegges påstand om saksomkostninger til det offentlige. Fylkesmannen i Troms har frafalt at de ankende parter skal betale egenandel til staten med unntak for grunnandelen på 300 kroner som ikke kan frafalles. Dette beløpet vil bli tilkjent.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/ Landbruksdepartementet til de ankende parter v/ advokat Christian B. Hjort 300 - trehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Parter: .....53. Harald Marenius Johnsen, 54. Sigurd Edvin Johnsen, 55. Wilmar Albert Johnsen, .......87. Ottar Johannes Olsen, 88. Agnes Marie Olsen, 89. Alida Elvine Olsen, 90. Anna Pauline Olsen, 91. Helga Pauline Olsen, 92. Ingeborg Olsen, 93. Peder Olsen. 94. Svanhild Marie Olsen, 95. Nils B. Olsen,....... med flera, eller sammanlagt 146 stycken sakägare.

Ordförklaringar:

Leilending
 
Leilending er en betegnelse på en person som leier jord (land). Først omkring 1750 eide omtrent halvparten av norske bønder den jorda de brukte, men det var store regionale forskjeller. I Nord-Norge var for eksempel bare ti prosent av jorda i bondeeie omkring 1800. Som type var leilendingen lenge den typiske norske bonden.

1. Johnsen, Erik
Født : 02.11.1844 i Manndalen, Kåfjord
Død : 12.12.1941 i Manndalen, Kåfjord
Foreldre:

Far: Mortensen, John
Mor: Olsdtr, Aleth

Far: Mortensen, Morten
Mor: Jonsdtr, Marit

4. Far: Idivuoma, Morten Mickelsson  

5. Far: Idivuoma, Mickel Johansson (Riska)
Født : 1680
Død : 11.03.1758 i Idivuoma
Par:

Partner/Ektefelle:

Henriksdtr, Agneta
Født : 1676
Død : 19.06.1739 i Idivuoma

4. Mor: Pelleg, Marit Eriksdtr. (Gift med Morten Mickelsson)

Far: Pelleg, Erik Mikkelsen
Mor: Hansdtr, Berit

6. Pelleg, Erik Mikkelsen
Født : 1721
Foreldre:

Far: Pellika, Mickel Nilsson
Mor: Eriksdtr, Marit

7. Pellika, Mickel Nilsson
Født : 1684 i Torneådalen
Død : 1774 i Hatten, Lyngen
Gravlagt : 01.07.1774 i Lyngen, Troms
Par:

Partner/Ektefelle:

Eriksdtr, Marit
Død : 1755 i Torneådalen

Mats Henriksson Pajanen-Pellikka f. 1699, d. 1794. Husbonde på Pellikka gård i Pajala.

Jaktlaget för första gången på egen mark (f.d. "statens")

JAKT: Høsten 2003 var jegere fra Manndalen, Skardalen og Birtavarre, (Troms fylke), samlet for å drive jakt i indre Kåfjord for første gang. Nå kan Kåfjord storvald bli delt opp i to vald fordi Steinar Gamst mener det har vært jaktet uten hans tillatelse på eiendommen hans.

Årsmötesuttalelse fra Manndalen jff

Framtid i Nord 12 maj 2005

.....NJFF (Norges jeger og fiskerforbund) ser ut för att ta det för givet att det är staten som är ägare av det som i dag benämns som statens umatrikularte (överloppsmark) mark i Finnmark. Detta till trots för att landets regering, lagmansrätten och Stortinget, har insett att så inte är fallet. Stortingets justiskomite har nyligen med bakgrund i att rättillstånden i Finnmark inte är utrett, gått in i grundliga konsultationer med både Finnmark fylkeskommun och Sametinget för att lösa detta. Att den samiska och övriga befolkningen i Finnmark har rättigheter bestrids inte längre. Man söker däremot att erkänna och avklara allaredan existerande och upparbetade rättigheter för befolkningen. 

För att detta skall göras på en trovärdig och tillförlitlig sätt måste det upprättas en kommission med bred juridisk kompetens. Eventuella tvister skall lösas i en särskilt upprättat domstol med överklagande möjlighet till Högsta domstolen.

..........Vi i Manndalen jeger- och fiskeförening (MJFF) menar att ha erfarenhet av att ha tagit över från staten jakt och fiskerätten.....Vi kan nu se fördelarna med dagens lokala förvaltningsprincip och det är helt klart att övertagandet har medfört till ökat ansvar och större intresse för att tillvarata  resurserna i utmark bland de "nya" ägarna. Vi är överbevisat om att de lokala jägar- och fiskeföreningarna i Finnmark kommer till att uppleva de samma fördelarna som vi nu njuter gott av och inte det skräckscener som NJFF centralt för fram för sina medlemmar och andra. Fråga oss, vi vet!

Peders skarpe penn

Manndalen, Framtid i Nord, lördagen den 9 april 2005. Av Jan R Olsen.

Fjernsyntelefon

...........Det första inlägget kom i 1975, en liten enspaltare i Nordlys.

- Halfdan Hansen var ordförande då och blev intervjuat. Journalisten skrev att " DÅ sa Hansen med ett smil i telefon...." Jag skrev då ett inlägg som slutade med att "de har fått fjernsynstelefon mellan Storslett och Manndalen".

Peder sitter i gungstolen sin hemma på Lillebacken, långt uppe i Manndalen. Här var han förr en nybyggare att räkna med då han och frun Nina flyttade hit 1965, hon som 17-åring kom från Telemark. Själv är 77-åringen fött och uppväxt på Samuelsberg, som den gången var centrum i dalen. - Det var skog överallt, inte var det väg och inte hade vi traktor. Vi brukade sju mål om året, berättar han. De har åtta barn. Nina är inte den som har varit rädd för kroppsarbete. När Peder tänker på skogsröjningen, sammanliknar han arbetet hennes med en tvåhjulstraktor.

 - Jag önskar att skapa debatt och lufta tankarna mina. Jag har fått beröm för mycket av det jag har skrivit och många säger att jag skriver det de tänker.

Pratar samiska

Han är emot språklagen och menar att man hellre bör lära sig skicklig norska innan en lär sig samisk. - Det lönar sig inte att lära sig samisk, för det är nästan ingen som pratar det. Skall man lära sig samisk, måste man vara i miljön. Fast man går hur många kurser som helst, lär man inte samiska ordentligt, säger han och lägger till att det inte är bra att den yngre garden lär sig språket. - De har ingen användning för det.

 - Både far min och bestefaren (farfar) min pratade språket och det gör jag också. Språk smittar och fastän många i området pratar samiska, behöver de inte betyda att de är samer. I gamla dagar var det så att där det t.ex. var många finländare i ett område, så pratade de flesta finska efter en tid. Han tar fram ett exempel från folkräkningen 1865. - Där står det att olderfaren och oldemora min och äldsta sonen deras pratade norska, mens de yngsta barnen inte förstod norska, bl.a. bestefaren min. Detta gäller också många andra. Det menar jag att de har blivit samifisert.

Lät sig inte köpas

Peder har också fått pengar från Samisk utvecklingsfond. - Jag fick 60.000 kronor till en låvetorkare, men det är så länge sedan, före språkstriden. Men fastän jag fick pengar så lät jag mig inte köpas för det.

Vill fortsätta

Nu har det inte alltid varit så lätt att ta sig fram till Lillebacken. Vägen är bra nu, men det har den inte alltid varit. - Den blev kallad "abortvägen" och var förfärligt dålig Jag föreslog att kvinnogruppen kunde marknadsföra vägen som hjälp till självbestämd abort.

- Kan vi vänta flera inlägg underskrivet "Peder A. Olsen" i framtiden?

 - Bara de tar det in, så skall jag fortsätta att skriva inlägg, om det samiska i Kåfjord, säger skribenten och tar fram den gamla elektriska Brother-skrivmaskinen.

Framtid i Nord

Lördagen den 7 maj 2005.

Manndalen, samisk basstation

Ja det är det nysamerna i vart fall påstår, men om de läser folkräkningen från 1865 får de kanske något att tänka på. 1865-års folkräkning är den enda som jag vet om som har tagit med vilket språk folk pratade.

Där kan läsas att absolut alla män över 14 år i Manndalen pratar norska, och att 56% av kvinnorna i samma grupp pratar norska. Däremot är det bara 38% av pojkarna under 14 år som förstår norska; och bara 27% av flickorna. Detta kan man väl inte förstå på annat sätt än att ungarna har blivit tvingade till att lära samiska likadant som ungarna nu blir lockat med gulrøtter för att lära sig samiska. Nu kan man också av folkräkningen se att helnorsk talande familjer har flyttat bort från Manndalen, i vart fall kan man inte hitta dem efter 1875-års räkning.

Några av mina olderföräldrar var kvener, men 7 av de 8 pratade norska, mens bara två  av mina besteföräldrar vid 1865 pratade norska. Kan någon av er som menar att vi har blivit förnorskat ge mig någon annan förklaring på detta än att vi har blivit församiskat.

Vill också höra Anne Dalheims i NSR förklaring, hon måste ju ha en mening sedan hennes förnorsknings inlägg går i repris i Nordlys. De ungarna som i dag blir lockat till att lära samisk och på grund av detta tappar annan undervisning, kutter ut (lägger bort) det samiska så snart de börjar att tänka själv.

Av Peder A. Olsen, Samuelsberg.

Läs också: Etniskt karta

dokument/Oppror.html