Du spurte om ikke jeg av og til tegner et for dystert bilde av situasjonen for kvensk/finsk? Jeg tror dessverre ikke det. Det som preger situasjonen er heller at feltet blir preget av superoptimisme, nærmest virkelighetsfjern dagdrømming. Man gir seg god tid og har drømt seg inn i en verden som ikke fins. Og mens man befinner seg i denne drømmeverden, renner timeglasset for videreføring av det gamle språket i landsdelen sakte ut.

Noen bruker tid og ressurser på å skrive en grammatikk og en lærebok i det språket våre besteforeldre snakket for 50 – 60 år siden. Mens andre har krøpet ned i skyttergravene for å føre en krig om det skal hete kvensk eller finsk.

Det er helt urealisktisk å tro at man kan få unge mennesker til å gå over til å snakke slik man gjorde for 60 år siden. Selv om Kvensk Institutt i løpet av 4 – 5 år vil ha språket systematisert og nedskrevet i bøker, får dette ingen betydning for ungdommenes valg av språk. I så måte er det spille av tid å vente på ordbøker og grammatikkbok før man går videre.

Unge mennesker snakker slik andre ungdommer gjør. Skal man ha noen mulighet, må det skapes arenaer hvor ungdommene gis mulighet til å bruke og utvikle sitt språk i samhandling med andre ungdommer. En grammatikk og en lærebok i det språk som ble snakket for 60 år siden er interessant nok for språkforskere, for medlemmene i kvensk språkråd, og for alle oss andre som skal ha noe å kose oss med på gamlehjemmet. Men disse bøker kan aldri tjene som inspirasjonskilde og utgangspunkt for språklig fornying for ungdom på vei ut i livet.

Likeledes vil ikke en ”seier” verken for finsk eller kvensk i den pågående ”storkrigen” føre til noe som helst med hensyn til rekruttering av nye språkbrukere. Ei heller vil diskusjonen om man skal si ”sykkeli” eller ”pyörä”, om man skal si ”kjøleskapi” eller ”jääkaappi” føre til noe konkret i dette kjernespørsmålet.

Kjernen i saka er nemlig at det er en himmelvid forskjell mellom antallet språkbrukere som dør bort og antall nye språkbrukere som blir lært opp. Samtidig brukes det ikke ressurser på språklig nyrekruttering. Det lille som fins av midler, brukes hovedsakelig på institusjonsbygging, formelle strukturtiltak, administrasjon og arbeidsplasser i de norske miljøene.

Det er gått drøye 10 år siden situasjonen ble ”avklart”. Med ILO-konvensjonen for samene og minorietets-konvensjonen for kvenene. Samtidig som denne avklaring skjedde, bestemte man seg for at først skal man bygge språksentre, institutter, drive forskning, skrive bøker og skape institusjoner. Så skulle man etterpå vurdere om det eventuelt skulle settes i gang med språkreir, barnehager, lese- og skriveopplæring for voksne og andre tiltak direkte i språkmiljøene. Og nå har man altså bestemt seg for å vente ytterligere noen år mens man skriver grammatikk for 60-åringene.

Vi har gjort en undersøkelse om hva som har skjedd i språkmiljøene på disse drøye 10 år. Jo, – antallet språkbrukere er mer enn HALVERT i denne perioden. I noen bygder er antallet språkbrukere gått ned med hele 70 % på disse 10 årene, Hovedtyngden av de som er igjen er over 65 år. Det er derfor ikke vanskelig å spå utviklinga de neste de neste 10 år. Samtidig er rekrutteringen av nye språkbrukere minimal. Du kan jo selv sette deg ned og telle opp antallet personer som snakker finsk/kvensk i ditt nærmiljø i dag, og så gå videre med å telle hvor mange som er gått bort de siste 10 år, og til slutt telle hvor mange nye som er kommet til, så vil du selv se.

Men langt unna den virkeligheten språkbrukerne lever i, fins et annet ”kvenmiljø”. Det består av kvener som for lengst har tapt språket, lokalpolitikere som driver næringsutvikling tilknyttet kvensaka, prosjektmedarbeidere, forskere og sekretærer som lever av kvensaka. De fleste av dem kan ikke et ord verken av kvensk eller finsk. Hos dem smeller champagnekorkene og jubelen nærmest står i taket når regjeringas representant leser opp lista over bevilgninger til nye prosjekter og sekretærstillinger som de skal få til neste år. Man reiser seg fra festmiddagen, hever glasset i et unisont: Det går framover med kvensk kultur! ! ! Men i det miljø hvor finsk/kvensk brukes, er det alt annet enn grunn til jubel. Der blir færre og færre å samtale med for hvert år.

Som vi har diskutert tidligere er vi vel begge enige om at skolens mangelfulle fagplaner og opplæringstilbud ikke gir mange nye ”språkbrukere”. 90 % av elevene slutter før de når fram til eksamen, og går ut i livet med å kunne noen enkle fraser av det språk de hadde en målsetning om å lære seg i løpet av skoletida.

Språkreir er en metode hvor man arrangerer barnehager med personale som snakker kun minoritetsspråket. I tillegg tar man inn eldre mennesker fra lokalmiljøet som ”hjelpelærere”. Hjelpelærerne må også kun bruke språket mens de er i barnehagen. Denne metoden brukes med hell overalt i verden hvor det drives språklig revitalisering. Men i kvenske miljøer fikk vi aldri midler til slike tiltak. I mange bygder hvor dette var aktuelt er denne muligheten allerede tapt, fordi de siste talere av språket er borte eller på gamlehjemmet. Flere bygder følger etter i de nærmeste år. Men det fins ingen tegn til at det vil bli satt i gang språkreir i overskuelig framtid. Myndighetene tar seg god tid. De vet at klokka er 5 på 12.

Å sette i gang med lese og skriveopplæring blant voksne rundt om i lokalmiljøene er også en velprøvd metode som har gitt effekt flere steder i verden. Men her hos oss er slike tiltak utsatt på ubestemt tid. Samtidig vet myndighetene at klarer man å forhale dette tiltaket i ytterlige 10 – 15 år, vil også et slikt tiltak være for sent, fordi det da vil være altfor få språkbrukere igjen.

På kvenseminarene, konferansene og rundt bordene ved festmiddagene, sitter mange som er fullt klar over hvordan det egentlig står til. Men man holder klokelig kjeft. For blir virkeligheten kjent og oppmerksomheten flyttes over på språklige tiltak, risikerer man at det blir mindre penger til egne prosjekter. Og da kan det være lurt å spre et rykte om at de som sier sannheten ”tegner et dystert bilde” eller bruke en annen passelig ullen formulering slik at spillet kan fortsette. Alternativt kan man velge å gli inn i en dagdrøm om ”titusener av kvener” som vil dukke opp som troll av eske, – bare vi får penger til våre prosjekter og grammatikken ferdig først.

Etter oss kommer syndefloden skal visstnok Ludvig den 14 ha sagt. Og det kommer en dag da sannheten ikke lengre kan skjules fordi den siste taler av kvensk/finsk fra landsdelen er borte. Og da er det definitivt for sent å starte med revitalisering. Det er med denne viten som ballast jeg vil ha sannheten på bordet nå, og sørge for at de få midlene som fins, blir overflyttet på språklige tiltak rettet direkte mot dem, gamle som unge, som arbeider med å lære seg og videreføre språket.

Stig Tuv har helt rett i at de som i generasjonene før oss allerede har tapt språket ikke har planer om å gå tilbake. Derfor er det feil å regne dem med i ”titusener av kvener” som man ”dagdrømmer” om å sette i gang revitaliseringstiltak for. Og dessuten har han rett i at de fleste av disse, nå for lengst døde mennesker, kalte seg selv for finner og språket sitt kalte de finsk.

Kvenbevegelsen må komme tilbake til realitetenes verden, rette oppmerksomheten mot språkbrukerne og sette inn ressursene mot de unge som ønsker å lære seg språket og mot de språkmiljøene som kan fungere som læringsressurs. Man må gjøre det før det er for sent.

Og i denne prosessen er det selvfølgelige god plass også til de voksne som ønsker å gå mot strømmen og lære seg sine forfedres språk. Det er også god plass for de fornorskede kvener som ønsker å være med i aktivt arbeid og samfunnsnyttig debatt om hva som kan gjøres for å berge språket. Men språket og språkopplæring må settes i fokus, ellers står vi igjen med en tapt sak om få år.

Det er aldri for sent å snu, men gjør det helst i tide