Det er også helt korrekt at ”myten om Finland” og allerede har slått rot i Nord-Norge, herunder også ”myten om innvandrere fra Finland”. De fleste som snakker finsk har allerede identifisert seg inn i denne myten.

Men Kvenlandsforbundet har ikke som myte at innvandringen har skjedd fra Kvenland. ”Kvensk innvandring” er en myte skapt av norske vitenskapsmenn på 1800-tallet, i forbindelse med oppbygging av myten om Norge. Sist høst hørte jeg på forskeren Helge Guttormsen på historieseminaret til Universitetet i Tromsø. Han brukes fortsatt myten ”den kvenske innvandring” som utgangspunkt for sin forståelse av den kvenskfinske tilstedeværelse i Nord-Norge.

Vi i Kvenlandsforbundet mener at verken myten ”kvensk innvandring” eller ”myten ”finsk innvandring” gir en meningsfylt beskrivelse av grunnene til at det tales kvensk/finsk i nord-Norge.

Vi mener at avstandene i nord er små, folk er mobile, små grupper av samer, kvener, karelere og andre folk har flyttet omkring og bodd inn i mellom hverandre i meget lang tid. Man må derfor regne med at det til alle tider har vært finsktalende grupper i Finnmark.

Dette bildet med korte avstander og høy mobilitet gjelder ikke bare lille Finnmark og Nord-Norge, men i praksis hele Skandinavia og litt til. Vi har tidligere her på tråden vært innom samiske stedsnavn både i det sørlige Finland og sørlige Norge. Vi har funnet finske/karelske smykker og gjenstander i graver og ellers ikke bare i Finnmark, men også på det indre av Østlandet, nede i Nordland og helt ut til Vestlandet. Og dette større perspektivet gjør det ennå mindre meningsfylt å snakke om ”innvandring” ”og ”utvandring” i forbindelse med saken vi snakker om.

De faktiske forhold er derfor slik Hildonen så treffende sier det i sitt retoriske spørsmål:

Er ikke fakta slik at det alltid har eksistert ulike grupper og at de alltid har blandet seg med hverandre, enten ved å føre krig mot hverandre og ta til fange hverandre, eller så på fredeligere vis? Det er vel dette som er virkeligheten?

Vi, og nå snakker jeg på vegne av mitt forbund, mener at begrepene ”innvandrer” og ”innvandring” ikke er dekkende ord for de vandringer som ligger bak denne spredningen av kulturuttrykkene i Skandinavia. Derimot kan begrepene ”innvandrer” og ”innvandring” være beskrivende for politiske holdninger til personer og miljøer som bruker disse begrepene. Man kan gjerne bruke begrepet ”vandring”, men bruker man begrepet ”innvandring” har man som regel tatt stilling i en politisk debatt og plassert seg selv i en politisk leir. Riktignok i mange tilfeller uten å ha tenkt grundig over saken selv, men dog.

For min egen del vil jeg her legge til at etter å ha fulgt NNs debattteknikk og meninger over tid kombinert med hans bruk av innvandrerbegrepet, så blir vel han å plassere i en ganske brun leir. Jeg håper derfor han i innleggene framover retter opp førsteinntrykket av seg selv.

Med dette har jeg ikke sagt at alle som bruker begrepet “innvandrer” som hesketeknikk blir å betenge som “brune”. Det er først når man ser dette begrepet brukt i kombinasjon med en del andre andre holdninger at det blir aktuelt å vurdere om det dreier seg om en brun (rasistisk) politisk grunnholdning rettet mot en eller flere etniske grupper i sitt nærmiljø, eller om det dreier seg om en tilfeldig bevisstløs bruk av begrepet. I alle tilfelle. Innvandrerbegrepet er et politisk begrep som man skal være forsiktig med å bruke i hytt og pine når det gjelder den kvensfinske kultursituasjonen. Her fins en del mennesker som ikke godtar å bli stemplet som innvandrer, og opplever det sårende.

Jeg vil ikke gå inn i historiedebatten akkurat nå, på grunn av andre gjøremål, og jeg ikke kan se at den fører noe videre siden standpunktene er fastlåste. Men jeg vil gjerne kommentere at du har et ønske om at finsk språk skal overleve i Norge. Uavhengig av om man kaller det kvensk eller finsk har det også for meg vært en hjertesak gjennom et langt liv, – at språket skal overleve.

Det er imidlertid vanskelig å avgjøre om diskusjonen om finsk eller kvensk har vært et reelt hinder, for man må ikke glemme at diskusjonen også har skapt engasjement i begge leirene. Selv om jeg har observert utspill som har vært direkte til hinder, så vet jeg ikke hvor mye det økte engasjementet har bidradd med til støtte for saka.

Det virkelige hinderet ligger imidlertid i at det aldri kom ressurser til dette språket. Kun 10 % av de tiltak som miljøet har ønsket å sette i gang med opp gjennom årene, har kunnet iverksettes på grunn av mangel på penger. Striden mellom kvensk og finsk kan også ses som : “Når krybben er tom, bites hestene”. Den striden vi har notert de siste årene kan nok også sees i sammenheng med at det er kommet noen småpenger til “kvensk”, men ingen ting til “finsk”. Hadde det vært midler til begge deler hadde nok frontene vært betydelig mildere. Et ikke : “Spitt og hersk” en slagord fra de romerske keiserne.

Staten har ordnet seg så “lurt” at av en rekke forslag fra de kvensk-finske miljøene, velger regjeringen selv ut hvilke tiltak som skal gjennomføres. I øyeblikket har myndighetene satset på å bygge et kvensk språksenter, lage en kvensk grammatikk, eget kvensk skriftspråk og kvensk språkråd. På et møte i departementet i forgårs fikk vi vite at departementet i løpet av 2010 i tillegg skal arrangere en konferanse om kvensk/finsk. Der vil vi andre, vi som ikke enig i opplegget, få lov uttale oss, – i ettertid.

Det fins en rekke alternative tiltak som regjeringen kunne satset på, men de har altså valgt som de har gjort. Fra tiltak jeg har stått bak opp gjennom årene kan nevnes: at det må gis mulighet for å starte barnehager på finsk/kvensk, utbygging av et skoletilbud, utdanning av lærere, lærebøker, mulighet for å lære folk å lese og skrive ( alfabetisering). Det har nemlig vist seg at mange av de som snakker finsk/kvensk i landsdelen aldri har fått systematisk opplæring i å lese og skrive språket, radio og TV-sendinger, bare for å nevne noe.

Om det hadde vært midler til å sette i gang med i det minste halvparten av de forslag som har vært foreslått, i løpet av 30 år, tror jeg situasjonen hadde vært betydelig bedre.

Det blir derfor litt feil å rette skytset mot de som driver arbeidet med eget kvensk skriftspråk. Riktignok har de fremmet forslag om dette tiltaket, men Skibotnmiljøet har fremmet forslag om ambulerede lese- og skrivekurser rundt om i bygdene, samt barnehage og skole. Vadsømiljøet har også fremmet forslag om utbygging av finsk i skolen. Vi er ikke blitt hørt, de med eget kvensk skriftspråk er blitt hørt. Vi må alle finne oss i at det er regjering og storting som bestemmer. Hadde alle de andre ressurspersonene som har ønsket å sette i gang fått lov til det, ville det neppe vert mange som hadde brydd seg med at en liten gruppe driver på å lager seg en grammatikk og noen ordbøker.

Det er ikke enkle årsaker til at det aldri ble noen satsing på kvensk/finsk i Norge. I framtiden blir sikkert det spørsmålet et tema for forskning, – og diskusjon. Et iøynefallende trekk som man har kunnet observere var at en del samiske pionerer, særlig i perioden mens både samer og kvener var minoritet, så på kvenene som en konkurrent. Det var derfor neppe heldig at styringa av kvensk kultur og språk ble lagt under samisk kontor i departementet og at de samiske rådgivere også ble rådgivere for kvenske spørsmål. Men selvfølgelig har også den norske nasjonalismen spilt en stor rolle.

I de siste år har det imidlertid kommet nye signaler fra Sametinget, med en mer positiv holdning til kvensk, men ikke til finsk. Tiden vil vise om dette er å kaste bensin på bålet i striden mellom kvensk og finsk, eller om det vi føre til en større forståelse for kvensk og finsk.

Det er i tillegg spørsmål om den nye positive holdningen som Sametinget har signalisert, er kommet for sent. En undersøkelse vi holder på med i disse dager, tyder på at det finsk/kvensktalende miljøet i landsdelen er mer en halvert i løpet av de siste 10 -15 år. Det er mest eldre mennesker igjen som snakker finsk/kvensk i Norge, og antallet barn som blir oppdratt til to-språklighet finsk/norsk er utrolig lavt. De er for få til at det kan dannes et natulig språkmiljø, uten ekstraordinære tiltak. Som jeg har vært inne på før dreier det seg om noen få familier hvor enten mor eller far er født i Finland. De få barn det gjelder, har heller ikke et adekvat skoletilbud som kan bygge opp under deres to-språklighet

Men det avgjørede er likevel om det i årene framover blir gitt midler til barnehager, skolebøker, lærerutdanning og nye læreplaner for skolen, alfabetisering, mv. Vi har foreslått slike ting i mer enn 20 år uten å bli hørt. For 2010 er allerede budsjettene lagt, og vi vet at det ikke vil bli endringer i forhold til dagens situasjon. For 2011 er man i ferd med å legge budsjetter i disse dager, men det lite som tyder på at det vil bli noen satsing på kvensk/finsk i 2011 heller.

Likevel hyggelig å høre at finsk har en venn i Jan Erik Gaup. Denne saka har altfor få venner.

Da jeg har begynt å miste tilliten til det NN skriver, tok jeg like godt og grov fram de to gamle bøkene og sjekket selv.

Det jeg umiddelerbart fant er følgende:

I Oscar Albert Johnsens bok av 1923: “Finnmarkens politiske historie” gjengir Johnsen avtalen mellom Norge og Novgorod av 1323 slik: ( på side 26)

Dette er grænsene mellom Norges konges rike og russekongens, etter hva gamle mænd har sagt og hva gamle bumænd og finner sier endnu den dag i dag: Russerne har rett til at ta skat langs med sjøen til Lyngstuven og paa fjeldet til Mæleå, som ligger beint opp fra Lyngstuven og østover mot Kjølen . Men kongen av Norge tar skat østover til Trianæma og inn etter Gandvik til Veleaga, hvorsomhelst hvor der er halvkareler eller halvfinner som er født av finsk mor. Og tas der på de ytterste grænser ikke mer enn 5 graaskind av hver bue, eller efter gammel sedvane, om de saa vil.

Da Oscar Albert Johnsen 20 år senere gav ut boken: Nord-Norges politiske historie. Oslo 1943 behandler han på ny avtalen mellom Novgorod og den norske kongen. Men nå gjengir han ikke hele avtalen. Han bare omtaler avtalen som en skatterett Norge har hatt på Kolahalvøya. Han nevner ikke ordet finner i det hele tatt, men bruker konsekvent samer der det før har stått finner. Og så skriver han (side 12 ) : ” Skatteretten gjaldt både de fullblods samer og halvsamer eller halvkareler med samisk mor ”.

Enhver av dere som leser dette, kan sammenligne med den originale setninga et avsnitt ovenfor, hvor det står halvkareler eller halvfinner som er født av finsk mor.

Dette viser hvordan Oscar Albert Johnsen fra boka i 1923 til boka i 1943 skifter ut begrepet finner med begrepet samer . Johnsen gjør med andre ord bruk av samme teknikk som NN benyttet seg av da han skulle fortelle oss at Ottar har berettet om samer. Etterpå måtte han innrømme at Ottar hadde berettet om finner og terfinner . Jeg nøler ikke med å kalle denne type virksomhet for sitatfusk!

Jeg mener det er meget beklagelig at det drives å fuskes med gamle dokumenter. Vi har nemlig svært få skriftlige kilder fra gammel tid. Og disse må vår ungdom på høyskoler og universiteter få lese i original. Vi må vise vår ungdom tillit. Jeg har vært lærer i et helt liv, og vet hva det betyr for dem.

Jeg ser til stadighet eksempler på at man skriver om gamle dokumenter og skifter ut begrepet finner med samer. Mangler de folk som står bak denne virksomheten tillit til at ungdommen selv er i stand til å tolke det de leser. Hva er det slags samfunn de ønsker seg når de ser behov for at dokumenter skal omskrives ( les sensureres) før vanlige folk får lov til å lese dem? Er ikke dette en virksomhet som hører hjemme i systemer vi ikke liker å sammenligne oss med?

Jeg kan forstå at slikt foregikk under krigen. Men jeg syns ikke slike omskrivninger (sensur) skal foregå i dagens Norge.

Det syns jeg du har rett til å gjøre.

Men hvorfor ikke da fremme dette klart som en partipolitisk debatt. Når det blir blandet inn i minoritetspolitikken er det vanskeligere for oss ikke helt innviede å skille tingene fra hverandre. Jeg trodde du ville ha et museum for finsk innvandring. Men dette var altså feil.

Også debatten om hvilke typer private museer det offentlige skal støtte, er en sak som kan diskuteres av alle som har stemmerett. Men fortrinnsvis gjennom de norske politiske partiene. Om Vadsø kommunestyre har prioritert feil ved å støtte kvenmuseet, blir således en politisk sak mellom de folkevalgte i Vadsø og deres velgere.

Jeg mener f eks at dersom vi har råd til å drive krig i Afganistan for angivelig å skape orden i den muslimske verden, har vi råd til et betydelig beløp til utvikling av minoritetspolitikken her hjemme og skape orden hos oss selv. Men om jeg skulle blande dette synspunkt inn i debatten om finskopplæringa her hjemme, fører det lett til avsporing.

De museumstekniske spørsmål, om hva de ulike museene skal inneholde, er en sak som avgjøres av de ulike grupper som eier museene. Ofte styres dette ut fra formålet med museet. Til tider er det politisk forhold som avgjør hva museene skal inneholde og hvilke merkelapp man setter på gjenstandene man stiller ut. På Kola så jeg i kommunisttida en nordlandsbåt med juksasnelle og garnbruk utstilt. Den stod på samisk avdeling og båten var merket samisk båt. Regimet benektet eksistensen av Kola-nordmennene men godkjente en tidligere eksistens av samer på Kola. På Svalbardmuseet og på Ishavsmuseet i Tromsø, er det utstilt rester etter “russiske” bosetninger på Svalbard fra 1500-tallet. Men gjenstandene man har funnet i disse gravene og bosetningene er karelske og finske. Når disse likevel merkes som russiske, har det sammenheng med politiske og sosialpsykologiske forhold i dagens Norge. På samme måte vil forskjellen på det du spør om finsk innvandrermuseum konta kvenmuseum bli preget av politiske og sosialpsykologiske forhold. Det er derfor umulig å si på forhånd hvilken linje ulike museumsstyrer vil legge seg på.

Jeg forstår også først nå hva du mener med “beskyttet nasjonal minoritet”. Du mener Europarådet har laget denne konvensjonen i 1998 for å hindre kaaos i de tidligere Østblokk-landene. Dette er nytt for meg. Men så var jeg heller ikke så aktivt med i introduseringa av minoritetskonvensjonen i Norge. Jeg har tidligere pekt på at jeg oppfattet det slik at det er via samisk avdeling i departementet at konvensjonene er gjort gjeldende for kvener. Dette parallelt med at man innførte ILO-konvensjonen for samene og som et mottrekk til at kvenforbundet krevde likestilling mellom samisk og finsk bl a i skolen.

Min, og de fleste andres, oppfatning om bakgrunnen for minoritetsstatusen går tilbake til faktiske forhold fra 1800-tallet hvor lappisk og kvænsk var likestilt. Videre tilbake til debatten om dette i mellomkrigstida og i årene etter krigen. Når du kun tar utgangspunkt i konvensjonen fra 1998, og kanskje Elsa Haldorsen gjør det samme, så blir det raskt sterkt avvikende synspunkter.

Som du kjenner til, følger ikke Kvenlandsforbundet minoritetskonvensjonen. Vi arbeider for en likestilling mellom samisk og kvensk-finsk uten å skjele til konvensjoner. Vi arbeider for samme rett for alle mennesker. Men retten til minoritetenes språk og kultur må trygges gjennom lover og avtaler ellers havner disse lett i skyggen av majoritens språk og kultur.

Vi er ikke enige i den rådende politikken hvor det skal diskrimineres mellom samisk og kvensk-finsk. NKF derimot er enig i forskjellsbehandlingen, og jeg har forstått det slik at dere i NFI er på linje med dem i dette spørsmål. Det ligger kanskje an til en allianse mellom NKF og NFI ???

1600-tallets begynnelse er det tidspunkt da Danmark overtar styringen av Finnmarken og Nordlandene. I perioden 1300 til 1600 styrtes vårt område i praksis fra Stocholm (Kalmarunionen). Denne perioden ligger forskningsmessig i et tomrom. Jeg ønsker at det skal drives forskning på perioden, slik at vi kan få mer historisk KUNNSKAP om vår fortid.

Ved Snorres tid gikk nordgrensen for Norge i Malangen. Nord for Malangen opplyser Snorre at det bor finner, men det bor også finner lengre sør i Norge. Nå viser nyere undersøkelser at finnene nord for Malangen ikke har vært bare mobile grupper av jegere og fiskere slik som tidligere antatt. Finnene nord for Malangen på Snorres tid, har i også bodd i småbyer med steinmurer omkring og steinlagte veier. De har drevet jordbruk med bl a husdyrene geit, sau og gris.

For meg, som har en naturlig interesse for historie, skulle det vært interessant å få litt mer sikker viten om denne delen av vår historie. Altså den delen av historien som ligger før danskene overtok på 1600-tallet.
Men i bakgrunnen, ja nærmest under jorden, arbeider muldvarper av typen NN, som ikke ønsker at det skal forskes i denne delen av vår historie. Han har dukker opp her på tråden som NN, andre steder som Lappoid og på Kvener ut av skapet under navnet Den røde pimpernell.

NN skjønner meget godt at ved å ta utgangspunkt i disse to tidspunktene i historien kan man få et bredere blikk inn i vår middelalderhistorie. Han ønsker ikke det. For å unngå spørsmålene, har han sveivet over forskningslitteratur, historiske dokumenter folketellinger og arkeologiske funn fra Ladogajärvi i øst til Færøyene i vest, med en sving innom genetikken, inuittene på Grønland og nordamerikanske indianere uten å komme inn på de to kjernespørsmålene.

Men jeg vil altså kun ha svar på om NN kan dokumentere at alle finnene i sjøfinnemanntallet snakket samisk. Videre om han kan dokumentere at alle finnene hos Snorre snakket samisk? Og det kunne han altså ikke. Jeg har mindre interesse for hans andre utredninger.

Men det vil nok bli litt spennende når vi senere skal beskrive NN og drøfte oss fram til hvilken agenda han har? Hva er han redd for? Har han en samepolitisk agenda, og er redd for at forskning på middelalderhistorie vil avsløre at samene likevel ikke var alene i Troms og Finnmark i tiden før 1600-tallet. Eller har han gjort forskningsarbeider hvor han har kommet til å påstå noe om middelalderen som han er redd for skal bli gjort til skamme om det blir forsket på middelalderen? Hvorfor skjuler han seg bak anonymitet? Er det fordi at han driver et muldvarparbeid som han vet er umoralskt? Og så vil han ikke stå for dette om han skulle bli avslørt?

Jeg er enig med Jan-Erik Gaup i at fragmenter av gammel kvensk, karelsk og bjarmisk kultur trolig kan spores i dagens samiske kultur. Men jeg mener at hovedtyngden av fragmentene fra gammel kvensk, karelsk og bjarmisk kultur ligger innbakt i dagens nord-finske kultur.

Jeg mener videre at den nord-finske kulturen, den som også noen også kaller kvensk, helt fra gammel tid har strukket seg helt ut til kysten. Jeg tror at den nye registreringa av jordbrukskultur og 22 by-lignende bosetninger på kysten som hittil er registrert, og som går tilbake til 800-tallet, trolig kan knyttes til den nord-finske/ karelske/bjarmiske/kvenske kulturen. Men jeg vil avvente forskning før jeg trekker en konklusjon. Jeg syns ikke det er nok at gjenstands – og smykkefunn, teknologi og bygningsdetaljer, brønner og murte ovner alle peker mot Finland og Karelen. Det bør forskning til.

La oss gjøre det skikkelig når det først skal gjøres.

Jeg går nå videre med serien om karelernes/kvenenes historie:

Av brevvekslingen mellom den russiske tsar og danskekongen i perioden 1582 – 1603 framholdt tsaren flere ganger at hele Finnmark, fra Kola og ned til elven Ivgei ( Målselv) har fra evig tid vært en karelsk provins og tilhørt Novgorod. De norske bosetningene, ja selv byen Vargav, har nordmennene av godhet fra Novgorods side fått lov til å ha i hans land. Tsaren oppfordrer danskekongen å følge kristen skikk, fjerne byen Vardø og trekke seg tilbake til sitt eget land (sør for Malangen, min kom). I tillegg hevdet tsaren at han hadde skatteretter bakenfor elva Ivgei i mer en tusen verst.( Altså skatterett til enkelte byer også sør for Malangen? Hvor langt ned i Nordland det eventuelt skal ha vært slike bosettinger, hinner man ikke ut, bare deler av dokumentene er oversatt) (Dere finner mer om dette i Oskar Albert Johnsen: Finnmarkens politiske historie. Oslo 1922. sidene 310 – 321.)

I boka Nord-Norges politiske historie Oslo 1943, behandlet Oskar Albert Johnsen karelerkrigene på 1200 – 1400-tallet. Der oppgir han som grunn til krigene at karelere og kvener anså den norske kolonisasjonen i Finnmark på 1200 og 1300-tallet å være en urettmessig inntrenging i deres land (se side 12 i Nord-Norges politiske historie).

Jeg kan forstå at den danske kongen, som hadde ekspansjonsplaner, avviste totalt den russiske dokumentasjonen den gang for 400 år siden. Danmark/Norge var en militær stormakt, som ”banket” Sverige med letthet i Kalmar-krigen noen år senere, og Russland var militært svakt. Det er derfor kanskje ikke så mye å si på at tsaren trakk seg og godtok nåværende grense da Danskekongen truet med krig. Og godt var det, for det er vel ingen som ønsker at Finnmark skal tilhøre Russland.

Men likevel må vi, dersom vi er på jakt etter en mest mulig sannferdig viten om vår egen forhistorie, kunne spørre oss selv om vi i dag er tilstrekkelig frisinnet til at vi våger å tenke gjennom dette. Tenk om tsarens framstilling av saka den gang for 400 år siden var sann? Kanskje var sant at nordmennene og danskene benyttet seg av et svekket Novgorod og angrep dem i ryggen mens de kjempet mot de framstormende mongolene? Jeg tenker da på det norske ”korstoget” mot Troms ca 1250. Kanskje er det sant at de norske fiskeværene fra Malangen og nordover ble anlagt i karelernes og kvenenes land i en tidsepoke mens disse var under press av mongolene? Tør vi overhode å tenke tanken?

Vi har vel ikke noe belegg for at det på noe tidspunkt har vært norrøne vikinger i Signaldalen? Signaldalen ligger betydelig mye lengre mot nord enn Norge i Vikingtida. Norge strekte seg den gang til Rautabergir (Rødbergsodden), ved innløpet til Malangsfjorden. Hva skulle eventuelt vikingene ha gjort i Signaldalen? Deres ferder gikk i første rekke til folkerike områder hvor man kunne komme over noe å røve.

Det gamle navnet på Signaldalen er, Omaisvankka og Signaldalselven kalles Omaisjoki og Storfjorden kalles _ Omaisvuono_. I rettsmøtet på Kileng som major Schnitler avholdt 30. november 1743, blir Signaldalselven omtalt som Omais Elv . I dette møte opplyser vitne nr 21 , Svensk Øst-Lap, eller Field-Lap, Anders Johnsen Omma at Vesten for Kapovara have de opnævnt Siengel eller Skingel i Omais Elv. Og dette Siengel skulle etter de svenske lappers opplysning være grensen mellom Norge og Sverige.

Betengelsene Omais Elv og Siengel blir også bekreftet av vitne nr 10 i Tromsø Fogderi,Lars Larsen Spen som avgir forklaring på rettsmøte i Djupvik i Lyngen den 26. oktober. Men han hevder at grensen skal gå langs kjølen og ikke ved dette Siengel

I protokollen blir det opplyst om Lars Larsen Spen, at han er:

Norsk Bøygde-lap født i Enontekies Lappe Sogn af Svenske Lappe-Forældre, døbt sammestedz, oplært i Christendom af sine Forældre, den Svenske Klokker og Præst, 38 Aar gammel, gift med en Svensk Lappe Quinde, og med hende viet i Enontekis Kirke, har 4 børn, før været en Svensk Øst Lap, der med Reen faret Rigerme-imellem, men udarmet, for #. Aar siden kommet ned til denne Norske Løngens Fiord, hvor han lever af Fiskerie og nogle Reen, er Huusmand hos en Norsk Bue-finn, været til Gudz Bord i siste Paaske Helgen i den Norske Skiervøe Kirke.

Merk deg nå, NN, at begge disse vitneavhør er opptatt i Lyngen i 1743. Jeg har tidligere pekt på at vi alltid her i Lyngen har brukt begrepene _lapp_og lappisk om samer og finner og finsk om oss selv. Det har kun vært de ”norsktalende” som har blandet sammen de to begrepene. Slik at jeg automatisk kopler ordene lapp og finn til en språklig/etnisk forskjell. Dette i samsvar med den tradisjon jeg har vokset opp med, i et miljø hvor både lappisk (samisk) og finsk var en del av hverdagen i mitt oppvekstmiljø.

Siden NN har stengt seg inne på sentret sitt nede i Tysfjorden, og hardnakket hevder at vi som har vokset opp og levd våre liv her i Lyngen tar feil; mens han; vitenskapsmannen NN fra Tysfjord; har rett, skal jeg herved utfordre ham. Kan han, NN; ”utrede” hva han mener som ligger i begrepene lapp og finn i dette tilfellet, som avviker fra det vi har fått overført fra våre forfedre her i Lyngen?

Hva er det slags kunnskaper om gammelt språkbruk her i Lyngen, vi ikke har fått med oss, men som han på senteret i Tysfjord har ”forsket” fram?

Tallenes tale er klare, sa gutten. Han hadde med matematiske formler regnet ut at han var eldre enn sin far, og kunne ikke innse at han hadde regnet feil.

Jeg har brukt 1929 utgaven av Schnitlers protokoller, ved J.Quigstad og K.B. Wiklund. Grøndahls forlag.

Alle bør kunne enes om at samer, nordmenn og østersjøfinner har vært tilstede i området sammen i minst tusen år. Så kan man selvfølgelig diskutere tiden forut for dette. Hvem var egentlig først, etc. Men når folk har bodd side ved side i drøye 1000 år, må det på et tidspunkt inntre en erkjennelse om at vi alle er barn av samme land. Det er ikke et sivilisert samfunn verdig å skulle forfordele noen på bakgrunn av arkeologiske funn fra en svunnen tid.

Dette synspunktet til Jan-Erik Gaup er i samsvar med mitt eget synspunkt når det gjelder historie og rettighetsdebatt. Allerede på 1990-tallet ble det advart mot innføring av særrett for en gruppe, også av undertegnede. Likevel kjørte en del samiske miljøer tiltaket i gjennom. Resultatet ser vi i dag.

Jeg registrere at, NN, prøver seg med litt uærlighet igjen. Han hevder at jeg skal ha påstått at finnene i Varanger egentlig er kvener. Det er bare det at med uærlighet og feilsitater kan man aldri komme videre.
Jeg har aldri skrevet at finn betyr kvener. Derimot har jeg hevdet at finn betyr finn og at lapp betyr lapp . Lapp er et annet ord for same.

Jeg mener den historiske konstruksjon som går ut på å hevde kontinuitet mellom finnene i sagatiden helt fram til dagens sjøsamer, er meget tvilsom. Og jeg kan ikke på noe måte gi min tilslutning.

Jeg tror nok at noen kulturelle og språklige trekk fra denne gamle finnebefolkning kan finnes hos dagens samer, men kanskje ennå mer hos dagens finner/kvener, som stod de gamle finner nærmest språklig. Dette fordi jeg tror sagatidens finner snakket et vestfinsk språk. Dette på grunn av at Ottar opplyser at de gjorde det. Likevel vil jeg ikke gå så langt at jeg vil si at de snakket finsk/kvensk for det har skjedd en stor utvikling siden den gang. At noe kan være så dristig at de hevder at finnene i sagalitteraturen var samer og snakket samisk, bryter med det meste av forskningsfaglige prinsipper.

Selv i sitatet fra Lilienskiøld som NN la ut for litt siden, står det eksplisitt nevnt at fjell-finner/lapper og sjø-finner ikke snakker samme språk, men at språkene meget fra hinannen differerer . Jfr frasen _ som de udj sæder, spraag oc ustadige vilckor meget fra hin anden differerer_. Når det finnes en rekke slike utsagn i kildematerialet, hvordan kan da NN skråsikkert påstå at fjell-finner og sjøfinner er de samme.Hvordan forklarer egentlig NN at Lilienskiøld mener at lapper og sjøfinner snakket ulike språk?

Nei, du tar sikkert ikke feil i det. Journalister er nødt til å presentere stoffet sitt med vinklinger som selger. I et knipetak holder også påstanden. Men jeg vil ikke anbefale at man legger en slik betraktningsmåte til grunn. Det blir for enkelt. Blant annet ser man da helt bort fra hva etnisitet egentlig handler om. Jeg kan, hvis ønskelig, utdype dette nærmere.

Så henviser Hilmar videre til en eller annen Jostein Bergstøl, som skal ha gjort funn etter “elg-samer” i Østerdalen. “Mine funn kan bli til nytte i en rettighetsdiskusjon”, skal han ha varslet.

Jeg blir oppriktig lei meg av å lese slikt. Det blir ikke mulig verken å forske på eller debattere de etniske gruppenes historie i Skandinavia og på Nordkalotten, om det underliggende motivet hele tiden skal være en politisk motivert rettighetskamp.

Alle bør kunne enes om at samer, nordmenn og østersjøfinner har vært tilstede i området sammen i minst tusen år. Så kan man selvfølgelig diskutere tiden forut for dette. Hvem var egentlig først, etc. Men når folk har bodd side ved side i drøye 1000 år, må det på et tidspunkt inntre en erkjennelse om at vi alle er barn av samme land. Det er ikke et sivilisert samfunn verdig å skulle forfordele noen på bakgrunn av arkeologiske funn fra en svunnen tid.

Men diskusjonen mellom NN og meg gjelder to konkrete dokumenter/forfatterskap.

1. Hva betyr ordet sjøfinner i det danske mantall over sjøfinner som ble laget i 1601?
2. Hva betyr ordet finner i bøkene til islendingen Snorre Sturlason på 1200-tallet?

At NN har trukket inn en rekke andre forfattere, prester, oppdagelsesreisende, folketellinger mv er et forsøk fra NNs side å hvirvle opp støv for å tilsløre saksforholdet/spørsmålene. Om det er noen av dere som har konkrete innspill til disse to spørsmålene ovenfor, ville jeg gjerne høre om det.

Stillinga i diskusjonen pr i dag er til spørsmål 1 at NN hevder at sjøfinnene i sjøfinnemantallet av 1601, utelukkende er samer. Altså at samtlige sjøfinner i sjøfinnematallet av 1601 er samisktalende!!! Mens jeg stiller motspørsmålet, hvor er det da blitt av de karelere, bjarmere og kvener som andre kilder nevner bosatt på norskekysten på 1500-tallet?

På spørsmål 2 er stillingen at NN mener at Snorre Sturlason var så vinglete at han noen ganger omtalte samer som lapper og andre ganger omtalte Snorre samene som finner. Altså at såvel finner som lapper i Snorre sine bøker betyr samer. Mens jeg stiller meg tvilende til denne teori. Jeg støtter meg til islandsk forskning som mener at finner hos Snorre er en fellesbetegnelse på flere folkegrupper som talte finske tungemål. På samme måte som dansker i engelsk litteratur fra vikingetida var en fellesbetegnelse på de som talte danske tungemål (dansker, svensker, nordmenn, islendinger).

NN har ikke lyktes med å underbygge sine teorier på disse to punktene. I stedet har han satset på å hvirvle opp støv for å tilsløre de to hovedspørsmålene. Er det andre her på tråden som har noe å tilføye på disse to kjernespørsmålene, tar jeg i mot innspill med stor takk. Men det må da være innspill som kan relateres direkte til de to ovennevnte spørsmål. Hva forfattere og oppdagelsesreisende på 16 – og 17-og 1800-tallet har sagt og ment er interessante nok i seg selv, men disse århundrene ligger utenom de aktuelle kjernespørmålene. Dessuten har vi hørt veldig mye om 16 17 og 1800-tallet, mens det vi skal diskutere er 1500-tallet og tidligere.

Om det er slik at sjøfinnene på 1500-tallet og finnene i sagalitteraturen er fellesbetegnelser, åpner det for nye innfallsvinkler til Nord-Norges historie som vi i dag ikke har. Men NN ønsker ikke ny viten, han er ute i en eller annen agenda, og ønsker å blokkere for videre forskning på middelalderhistorie. Er han ute i en samepolitisk agenda, eller er han redd for noe? Kanskje han selv har skrevet middelalderhistorie på et sviktende grunnlag, som han nå er redd for skal bli avslørt? For jeg har inntrykk av at NN, i alle fall til tider, har vist kunnskaper nok til at han kan klare å holde seg til temaet, om han selv vil.

Du spør, Simen Romsdal, hvorfor jeg mener NN har en samepolitisk agenda?

Dette har sammenheng med at jeg ser på den nordfinske kulturen (restene av gammel kvensk, bjarmisk og karelsk kultur) som en nordkalottkultur som man kan dokumentere å gå tilbake til i alle fall vikingetid. Denne kulturen har strekt seg fra det sørøstlige Finland og nordvestover til Ishavet. Men NN mener denne kulturen har strekt seg fra det sørøstlige Finland fra til Kipisjærvi og Utsjok. Altså sørøst-Finland, fram til det sted hvor den norske grense går i dag, skulle etter NNs syn den nordfinske (kvenske) kulturen befunnet seg, i tusen år, fram til de for 200 år siden fikk en innskytelse til å vandre helt ut til kysten.

Jeg mener dette syn hos NN avspeiler politiske forhold i de siste 400 år. Det er ikke bygd på vitenskapelige vurderinger i det hele tatt, men på politiske vurderinger. Hva skulle i tilfelle hindret nordfinnene (kvenene) å bevege seg ut til kysten før Norge ble selvstendig? Kulturen er jo godt dokumentert i Tornedalen fra før 1000-tallet. Det fins ingen bevis for at finnene i middelalder-kildene ene og alene var samer. Og ikke har NN, trass i utallige påpekinger, klart å finne noen.

Mye av historieskrivinga bygger på myter. Kvenene som innvandrere er en slik myte. Denne myten sprang opprinnelig ut av den norske nasjonalismen, men i dag er den oftest i bruk i samiske miljøer. Av denne grunn har jeg plassert NN som en propagandamaker, med en samepolitisk agenda.

Den type bruk av historiske kilder i politisk øyemed som NN bedriver, er et hinder for en vitenskapelig tilnærming. Det er av interesse å få fram en helhetlig og mest mulig sannferdig framstilling av regionens historie. Hvis det skal legges et lokk på utforskingen av forhistorien til nordfinsk kultur på det området som etter 1600-tallet ble norsk, får vi ikke det.

Jeg nevnte i ett tidligere innlegg de 22 hittil registrerte ”byanlegg” langs kysten av Troms og Finnmark. Restene av disse anleggene har vært kjent lenge, men det er ikke forsket så mye på dem. Jeg har studert ett av dem, nemlig anlegget på Forsøl ved Hammerfest. Det er anlagt ved 800-tallet og forlatt (nedbrent) på 1500-tallet. Det har hatt over 300 hus og bl a naust for langskip. Mitt anslag er at befolkningen kan ha vært 1000 – 2000 mennesker bare i dette ene anlegget.

Anlegg av slike ”byer” på Finnmarkskysten i perioden 800 – 1500-tallet, peker ikke mot samisk tradisjon alene !!!! i Finnmark før 1600-tallet. Det gjør heller ikke dyreholdet i disse ”byene” , blant annet med gris som husdyr. Konstruksjon, byggemåte, steinovner, gjenstands og smykkefunn peker alle mot Karelen og nåværende Finland. Det skal mye til om man ikke må konkludere med at disse byanleggene, hvor de eldste er fra 800-tallet, er den eldste uttrykkene for den nordfinske (kvenske) bosetninga på kysten som vi til nå kjenner.