De nye finske navnene på Finnskogene - Nordlit

Et språkkontaktområde, de norske finnskogene

Jeg skal til slutt ta Finnskogene som et eksempel for å se på forholdet identitet og stedsnavn fra et navngivningsperspektiv i et språkkontaktområde i Norge.

            Det blir ofte hevdet at kulturen dør hvis språket blir borte fra et område. Her i Norge har man et spesielt område hvor den særegne og egne kulturen lever meget sterkt selv om det såkalte levende språket, finsk, mer eller mindre er borte. De norske finnskogingene hører i dag til de nasjonale minoritetene i Norge ved siden av kvenene, jødene, romani og taterne.

 

Finnskogenes historie

På slutten av 1500-tallet kom det mange finner fra Øst-Finland, særlig fra Karelen, Savolaks og Midt-Finlands skogsområder, til Sverige og videre over til Øst-Norge. Disse innvandrerne kom ikke til bebodde områder, men til de øde skogtraktene i Värmland i Sverige.

            De norske finnskogene ligger i den østlige delen av Hedmark som grenser mot Värmland i Sverige. Dette er et granskogsområde som strekker seg fra Trysil i nord til Kongsvinger i sør, og omfatter et sammenhengende areal i form av et rektangel på ca. 30 kilometers bredde og ca. 200 kilometers lengde. Området ble befolket og ryddet fra begynnelsen av 1600-tallet av finske kolonister som allerede på 1500-tallet hadde vandret fra Savolaks og Tavastland i Midt-Finland til Värmland i Sverige. Fra den vestre delen av Värmland fortsatte finnene langs det helt ubebodde sammenhengende skogbeltet videre til Solør i Norge. En lite markert grense var ikke noen hindring for videre flytting vestover. Grensen ble først i 1751 formelt fastlagt i sin nåværende trasé.

            De første finnene på de norske finnskogene kom trolig til Grue Finnskog i 1620-årene, og bosetningen spredte seg derfra mest sør- og nordover, men også vestover.

            Den østlige delen av disse norske grensetraktene ble kalt for Finnskogen: Vinger Finnskog, Brandval Finnskog, Grue Finnskog, Hof Finnskog, Åsnes Finnskog og Våler Finnskog. Fra disse områder spredte bosetningen seg til Trysil-traktene, og noen finner flyttet videre innover og vestover i landet så langt som det var tilgjengelig granskog.

            De østfinske innflyttere har satt språklige spor etter seg både i Värmland og på Finnskogene i Norge. Det finske språket var levende til begynnelsen av 1900-tallet, og mange finske stedsnavn minner om den gamle finske bosetningen. Også andre deler av denne skogfinske kulturen er bevart helt til vår tid; dagens landskap og bygningsmiljøer bærer preg av denne kulturen.

            Den østfinske koloniseringsvirksomheten som nådde Midt-Skandinavia, baserte seg overalt på svedjebruk i barskogstrakter. Svedjebruk er en eldgammel teknikk for kornproduksjon ved hjelp av ild. Det var den mest effektive måten å skaffe mat og levemuligheter på. Svedjebruk er kjent overalt i verden, og finnene var de siste i Europa som systematisk skaffet åkerland på denne måten. Den form for svedjebruk som ble brukt på Finnskogene på 1600-tallet heter huuhta ´storsvedjebruk´. Denne odlingsteknikken trengte næringsrik granskogsmark, dvs. gammel granskog. Næringsformen er arealkrevende fordi prosessen er en engangsforeteelse. Finnskogene var egnet for dette svedjebruket, fordi huuhta-metoden er tilpasset urørte granskogsområder.

            Finnemanntallet 1686 viser at det bodde finner i de perifere bosetningsområdene på Østlandet, hvor det ifølge Kristian Østberg var finnebosetning i ca. 40 kommuner (Nesholen 1990:71). Dette manntallet var de norske myndighetenes forsøk på å få oversikt og kontroll over skogfinnene. Allerede på midten av 1600-tallet hadde det kommet klager over finnene. I 1648 krevde man i en forordning at alle "Skow-Finder" måtte ut av landet eller leve på vanlig vis. Forordningen ble gjentatt i 1673. Finnemanntallet 1686 er mer omfattende enn et vanlig manntall, fordi et manntall vanligvis er en fortegnelse over alle voksne menn i et gitt område, mens Finnemanntallet 1686 gir opplysninger om både menn, kvinner og barn. Dagens utgave av Finnemanntallet 1686 inneholder et utførlig saks-, stedsnavn- og slektsnavnregister. Det ble i alt manntallsført 1.065 "rene" finner og 160 "halvblods", i alt 1.225 finner i Norge (Bjørshol 1987: 32). Finnemanntallet 1686 viser at det var meget få som opplyste at de var født i Finland og hadde flyttet direkte fra Finland til Norge. Dette stemmer med at de fleste skogfinner i Norge hadde først flyttet til Sverige, og neste generasjonen så hadde flyttet videre til Norge.

            Som oftest ble skogfinnene i Sør-Norge bare kalt for "finner" til langt inn på 1900-tallet . Begrepet finne er nok i større grad brukt lenger frem i tid av storsamfunnet og forfattere utenfra enn av skogfinnene. De har nok dels i perioder vært påvirket av at det ikke har blitt opplevd positivt å bli stemplet som annerledes, og dels har gruppen selv hatt større og klarere innsikt i at de ikke kan karakteriseres i samme bås som ordinære finner. I noen forbindelser kan man imidlertid treffe på flere andre begreper brukt om den samme folkegruppen: "rugfinner", "savolaksfinner", "svedjefinner" eller andre. Befolkningen kaller ofte seg for "finnskoginger".

            I dag er de finske etterkommerne oppe igjen av en bølgedal. Fra en situasjon der man fornektet eller forsøkte å skjule sin finske avstamning, har det nå blitt vendt til noe positivt å være "finnskoging", eller av finneslekt. Endringene har skjedd både på det personlige og kollektive plan. Når man skal få rede på eller vurdere den kulturelle identiteten for denne gruppen i dag, vil det derfor være avgjørende hvilke begreper man bruker. På Finnskogene vil man som sagt i dag identifisere seg som 'finnskoging'. I dette ligger en identitetstilhørighet til den kulturelle gruppen som går på tvers av kommunegrenser, regiongrense og riksgrense, og som er sterkere enn tilhørigheten til den enkelte administrative kommune - slik som befolkningen i regionen ellers vanligvis vil identifisere sin tilhørighet. I begrepet 'finnskoging' ligger en bevisst og sterk identitet og tilhørighetsfølelse til den gruppen som har bakgrunn i den skogfinske kulturen og den utvikling denne kulturen har gjennomlevd frem til i dag. I tilhørigheten til gruppen 'finnskoging' ligger også et oppmerksomt samhold overfor dagens storsamfunn og den situasjon som de senere års samfunnsutvikling har skapt for disse utkantstrøkenes muligheter og fremtid.

            Noen eldre personer fortalte i 1990 at deres foreldre snakket konsekvent finsk seg imellom. Særlig ble det finske språket dengang brukt når det skulle snakkes om noe som skogfinnene ikke ville at barna skulle forstå. På 1920-30-tallet ville foreldre ikke at barna skulle lære finsk. Det finnes ennå noen få som kan noe finsk, en del ord, begreper, ramser osv. Språket er i dag bevart i områdets stedsnavn. Området hadde norske navn bare på større elver, sjøer og større høyder før finneinnvandringen. Finnene hadde først og fremst behov for å navngi sine nærmeste omgivelser. Derfor fikk mange bosteder, åkrer, tjern, skogområder, bekker, bakker, odder, øyer osv. finske navn som er i flittig bruk i dag.

            Den skogfinske kulturen i Skandinavia er ofte blitt fra finsk synsvinkel sett som en reliktkultur, der de mange historiske tradisjonene er bevart som kulturelle relikter i en mer alderdommelig form enn slik de er bevart i utvandringsområdet, Finland. Den skogfinske kulturen har selvfølgelig også utviklet seg - den har gjennomgått en utvikling av sitt eget innhold og dels tatt opp i seg elementer fra skandinavisk kultur i ulike tider. Som resultat av dette er det også skapt helt nye kulturelementer som ikke finnes hverken i finsk eller skandinavisk kultur.

            I 1821 gjorde finnen Carl Axel Gottlund en stor innsats for å hjelpe finnene på Finnskogene til å holde på og utvikle sin finske kultur. Han etablerte bl.a. en nærmest regulær bokhandel for finsk litteratur og finske aviser på Finnskogene. Han forsøkte også på å etablere den norsksvenske Finnskogene som et eget herred på tvers av riksgrensen. Herredet skulle vilkår for å kunne opprettholde det finske språket og videreutvikle den finske kulturen i området. Gottlund ble mistenkeliggjort for sine hensikter, han ble arrestert, og planene strandet.

            Gjennom de siste ca. 150 årene har de skogfinske bosetningene i Skandinavia vært gjenstand for forskning og dokumentasjon fra finske forskere - foruten norske og svenske. Forskningen har vært innrettet både mot språk, historiske tradisjoner og kulturell minoritet. Dette har resultert i et stort materiale i mange arkiver både i Finland, Sverige og Norge.

            De siste årene har det utviklet seg økende interesse for Finnskogene og finnekulturen. I 1942 ble Gruetunet museum og Finnetunet etablert. 1950 ble det reist et minnesmerke over Carl Axel Gottlund som blir kalt for "skogfinnenes apostel". Fra 1970 kan man snakke om starten på en aktiv og omfattende revitaliseringsprosess på Finnskogene. I 1970 ble det reist en minnesten ved riksgrensen på Grue Finnskog som inneholder i alt 431 finske slektsnavn over finnene som innvandret til Finnskogene. Samtidig startet "Finnskog-dagene" et årlig tredagers arrangement som presenterer kultur, historie og nåtid på Finnskogene. Det finnes også en vandringsled, Finnskogleden, som slynger seg på kryss og tvers gjennom hele Finnskogenes lengderetning og gjennom mange bevarte miljøer.

            Som eksempel på et bevisst og konkret identitetsmarkerende element kan man se konstruksjonen av finnskogbunaden noen tiår siden.

            På Finnskogene er det etablert en rekke organisasjoner og foreninger i tilknytning til finnekulturen, f.eks. Solør-Värmland Finnkulturforening i 1958, Foreningen Finnskogen i 1985 og Stiftelsen Finnskogen i 1992.

           

Navnetilblivelse

Stedsnavnene på Finnskogene er blitt til i tre forskjellige perioder. Frem til 1600-tallet, før finneinnvandringen, hadde området norske navn, både naturnavn og kulturnavn, for det behovet befolkningen hadde der. De norske bøndene utenfor Finnskogene brukte området til seterdrift etter Svartedauden og derfor fikk en del større steder slike navn som er tradert til i dag. Det har antagelig også vært norske navn på mindre lokaliteter, men de har gått tapt, fordi en ikke hadde bruk for dem eller at finnene erstattet dem med sine navn. På slutten av 1600-tallet og frem til midten av 1800-tallet var navngivningen hovedsakelig finsk, og senere ble en norsk navngivning dominerende.

            Det har etter all sannsynlighet vært en del språkkontakt mellom finnene og nordmennene i et tidlig stadium etter innvandringen. Vi vet nemlig at finnene brukte de norske makronavnene, navn på større og viktige steder i sin omgivelse, bl.a. navn på større vassdrag og høyder, f.eks. sjøen Røgden og elven Rotna. Finnene har antagelig brukt disse navnene i en finsktilpasset språkform.

            Skogfinnene hadde fremfor alt behov for å sette navn på sine nærmeste omgivelser, til små steder i sitt nærmiljø: til bekker, tjern, hauger, myrer, teiger og åkrer. Det er også naturlig å anta at flere finnegårder har hatt finske navn enn det finnes igjen i dag. Den skriftlige traderingen av gårdsnavn har skjedd av nordmenn og derfor har en del av disse navnene enten fått et forklarende tillegg -torp, som i Hytjanstorpet i stedet for det finske Hyytiälä eller navnet er byttet ut med et norsk navn, med Lauvhaugen som tidligere het Räisälä.

            Finsk navngivning pågikk på Finnskogene helt til en del samfunnsmessige forandringer - først og fremst veibygging og skoleverket - knyttet området nærmere bygda, og disse faktorer satte i gang en relativt rask fornorsking av Finnskogene. Navngivningen begynte å bli norsk rundt århundreskiftet, da navngiverne ikke lenger aktivt kunne bruke de finske navneelementene i sitt språkbruk. Det kunne hende at navngiverne på den tiden brukte de eksisterende finske navnene i navngivningen uten å ha større kjennskap til det finskspråklige navnematerialet. Det er vel under denne perioden det oppsto navn som Pekkaborråbekken (fi. mannsnavn Pekka, fi. puro ´bekk´ og no. bekk).

           

De nye finske navnene på Finnskogene

Majoriteten av de finske stedsnavnene har blitt til i forbindelse med den finske innvandringen til de norske finnskogene. På midten av 1900-tallet oppstod en s.k. fjerde navngivningsperiode, da menneskene på Finnskogene ønsket å gi finske navn til husene og hyttene sine. Den nye navngivningen er sprunget ut av befolkningens behov for å vise sin tilhørighet til Finnskogene, til Finland og sine finske røtter. Interessen for det finske, og fremfor alt for de finske særtrekkene på Finnskogene, har økt de senere årene, og beboerne vil vise sin kjennskap til sin spesielle historie. Navngivningen har foregått på en helt annen måte enn den gamle navngivningen. Finnskogingene har bevisst ønsket å gi en viss type navn til sitt hus eller sin hytte.

            Navngivningen kan sies å ha foregått på forskjellige måter. Meget vanlig er at et gammelt finsk navn på en nærliggende naturlokalitet, f.eks. en myr eller en bekk eller på en gård, er blitt brukt til et hus- eller hyttenavn:

f.eks. Maivansva (fi. majava, majavan ´bever´ og fi. saari, savol. dial. soar(i), suar(i) ´holme´) etter en holme Maivansva i den nærliggende elven, og Paalala var et annet finsk navn på gården Tysketorpet. Navnet Paalala er blitt brukt til en ny hytte i nærheten av gården. Mange nye finske navn er blitt til på den måten at et nærliggende norsk naturnavn er direkte blitt oversatt til finsk:

f.eks. Kiviniemi (fi. kivi ´sten´ og fi. niemi ´nes´) er navnet på en hytte ved neset Steinnabben. Andre lignende navn: Kelkkalahti (fi. kelkka ´kjelke´ og fi. lahti ´vik´) ved Kjelkevika, Moustasuo (fi. musta ´svart´ og fi. suo ´myr´) ved Svartmyra. En del av et gammelt finsk navn blir brukt for navnet på et nytt hus: f.eks. Liukoisen heter en hytte i dag etter en del av et finsk stedsnavn (etter opplysninger av eieren) i Gottlunds dagbok (fi. slektsnavn Liuk(k)oinen, Liuk(k)oisen i sammensetning Liuk(k)ois-). Noen navn er dannet slik at en del av et norsk navn er brukt i oversettelsen til finsk: f.eks. hyttenavnet Kuikkala (fi. kuikka ´lom´ og fi. lokalitetssuffiks -la/ - lä), hytten ligger ved Lomtjernet. Enkelte navn er finske nydannelser som sikter på stedets topografi: f.eks. hyttenavnet Borromæki (fi. puro ´bekk´ og mäki ´bakke´), stedet ligger ved en bekk og et berg. Navnet kan også være dannet til eierens navn: f.eks. Einola (fi. mannsnavn Eino - eieren heter Einar - og fi. lokalitetssuffiks -la/-lä). Noen få navn er frie finske nydannelser: f.eks. hyttenavnet Mottila (fi. mutti ´nevegrøt´ og fi. lokalitetssuffiks -la/lä).

            De fleste nye finske navn opptrer i dag i riksfinske former, selv om gamle finnskogformer av de finske navn heller ikke er noen sjeldenhet.

Noen navn er blitt konstruert av en person med nedarvete kunnskaper i finsk, i andre tilfeller har leksika og ordbøker vært til hjelp. Dette er også grunnen til at mange navn er forsøkt skrevet på dagens normalisert finsk, men navngivernes språkkunnskaper har ofte vært av varierende kvalitet. Finske ord er ofte feilskrevet, f.eks. ville et navn som Moustasuo på finsk blitt skrevet i formen Mustasuo (fi. musta ´svart´ og fi. suo ´myr´). Av og til når navnene er oversatt fra norsk, gir oversettelsene et ikke-finsk resultat, f.eks. Ikaläpo av norsk Aldershvile (fi. ikä ´alder´ og fi. lepo ´hvile´), en slik sammensetning er noe merkelig i finsk.

Läs mera här:

Svedjekulturen og veien til Trysil

Skogfinske interesser i Norge - Litt fra Finnemanntallet 1686