http://arneng.com/sami/nindex.htm#SlektenKaresuando

Slekten i Karesuando

Denne delen tar for seg forfedrene og etterkommerne til Olaus Arneng, far til Solveig. Olaus var født i Oksfjord, som ligger i Skjervøy sokn i Nord-Troms, men slekten kommer opprinnelig fra Karesuando sokn i Norrbotten i det aller nordligste Sverige. Dette er svensk Lappland, som grenser mot både Norge og Finland, der Tornedalen begynner og fører sørøstover til Bottenvika.

I det nordligste Sverige ligger Karesuando, et sted på 1500 mennesker som i et samisk distrikt må regnes som en stor by. Stedet ligger ved Muonio, som er grenseelv mot Finland, og på den motsatte elvebredd ligger finsk Karesuvanto. Bare 16 km øst for Karesuando ligger en liten grenseby som heter Kuttainen. Da brødrene til Isak Carlsen, far til Olaus, kom til Amerika, oppgav de Kuttainen som fødested. Kjell Fjørtoft kaller i sin bok Vi fikk vår frihet, en dokumentarberetning om krigen i Finnmark i 1944, Kuttainen (pp. 168-169) for en liten svensksamisk by på en 200 innbyggere der folk tjente til livets opphold ved reindrift og gardsbruk, den var markedsplass for samene og vintersted for reinen.

Torne elv og bielva Muonio, som nå danner grensen mot Finland, er ikke brede, og det var nok samme slags mennesker som bodde på begge sider av elva, for det meste samer, ettersom dette var tidlig i forrige århundre. En nylig utkommet bok av Nils Arell som heter Arbete och liv i Vittangi-Karesuando-området, utgitt av Universitetet i Umeå, beskriver Karesuandoregionen i årene 1750-1950. De første innbyggerne var reinsamer. Ved midten av forrige århundre var reinflokkene blitt store, så mange samer oppgav reindriften og ble småbrukere. Dessuten var det kommet til noen få svenske og finske nybyggere. Hele området lå langs en handelsrute som fulgte Torneelv fra Bottenvika. Det var godt laksefiske her om sommeren, og fiskerne kom i båt oppover elva. Men om vinteren var reinskyss det eneste framkomstmiddel, og reisen gikk vestover til de norske havnebyene, markedsplassene og fiskeværene.

Isak, far til Olaus, var født på farsgården omtrent tre mil sørøst for Karesuando og to og en halv mil sør for Kuttainen, nær Suijavaara Luongostontori. Dette var hjemmet til Carl og Anna Grethe Eriksson, foreldrene til Isak. Garden het Marainen. Ifølge Marie Eilertsen ble den kalt Velitalo, Talo er finsk og betyr hus, og velitalo kan bety "huset innimellom" Det kan for eksempel ha vært tre bolighus på rad. Vi har imidlertid fått vite av Eva og Gunnar Raattamaa, Kiruna, at garden ble kalt Marainen, i Suijavaara, og at de som bor der nå kaller seg Maraiset på finsk. Dette er sannsynligvis opprinnelsen til familienavnet Maranen brukt av Carlson-brødrene som emigrerte til Carlton County, Minnesota. Mildred Juntunen fra Esko, Minnesota opplyser at to av Isaks brødre som kom til Amerika, brukte navnet Maranen. Barna til Carl og Anna Grethe som flyttet til Norge, fortalte at de kom fra Karesuando. Karesuando var et kjent kirkested hvor Lars Levi Læstadius hadde vært prest. Det er derfor naturlig at familien regnet seg å være fra Karesuando. Vi er ikke sikker på den etniske sammenhengen når det gjelder forfedrene til Olaus. Det er blitt opplyst at Isak, sønn av Carl og Anna Grethe, av og til gikk i skinnkofte, men Marie Eilertsen, datter av Olaus' onkel Henrik, sier at hennes folk var småbrukere, hadde hester, ikke rein, og at plagget han gikk i kan ha vært en saueskinnspesk. Da Arden besøkte Kirkenes, snakket han med Agnes Laudal, nærmeste nabo til familien Arneng, om Olaus' etniske avstamming. Hun fortalte at Olaus en gang hadde sagt: "Man kan kalle meg lapp, men jeg er svensk lapp." Svenskene hadde høy status på Kirkenes, en industriby som tiltrakk seg folk fra mange kanter, og den svenske rallaren ble betraktet som en dyktig anleggsarbeider. Slekten hans kom fra Sverige og snakket finsk, men det ser ut til at de ikke regnet seg hverken som svensker, finner eller samer. Vi merker os at Robert Crottet, i sin bok Lappland (Oslo, Dreyers Forlag, 1968) skriver: "De fleste svenske samer snakker finsk."

Det ser ut til at det kan være både finsk og samisk blod i vår slekt. Olaus og Sofie Arneng snakket godt finsk. Mange i Nord-Norge kan finsk og er etterkommere av finsktalende innvandrere fra Sverige og Finland. Vi bør tenke på området som en enhet, Sameland, og huske at landegrensene som i dag fordeler området på de fire nasjonalstater, Sverige, Finland, Sovjet og Norge, ble trukket nokså seint i områdets historie. Finland for eksempel ble ikke en uavhengig stat før i 1917. Samefolket ble tvunget til å betale skatt til alle disse statene, som gjorde krav på overherredømme over deres hjemland. En tid måtte de betale skatt samtidig til Sverige, Russland og Danmark-Norge.

Samelands urinnbyggere var halvnomader og levde av fiske, jakt og fangst, og av reindrift i beskjeden grad. Men etterhvert som bestanden av villrein og annet vilt skrumpet inn, ble de tvunget til å gå helt over til reindrift eller bli bofaste småbrukere og/eller fiskere. Jordbruk så langt nord var alltid på randen av eksistensminimum. Sverige, Finland og Russland forsøkte å oppmuntre til kolonisering av området for å styrke sine territoriale krav ved å tilby nybyggere gratis tilgang på dyrkningsjord, og til og med fritak fra militærtjeneste.

Fra tidlig på 1700-tallet begynte nybyggerne å slå seg ned i Torne- dalen, og etterhvert var det til det nordligste Sverige kommet åtte til ti tusen finskspråklige innvandrere. Disse hadde et levesett som var likt den stedegne, samiske befolknings, og de kunne være enten samer, finner eller svensker eller en blanding av disse. Så fulgte en rekke kjølige somrer og strenge vintrer som førte med seg uår og hungersnød, og noen av nybyggerne flyttet videre til Norge, andre utvandret til Amerika. I Norge ble disse innflytterne og deres etterkommere kalt kvener, og mange bygder i Nord-Norge fikk en overvekt av finsktalende kvener. Noen kom for å unngå hungersnøden som rådet i Finland og Sverige, mens andre flyktet fra krigene som ble utkjempet på deres territorium mellom Russland og Sverige.

I en bok av Marie Nelson som heter Bittert brød, utgitt i 1988 i Uppsala får vi i en tabell vite noe om den etniske sammensetningen i svensk Lappland i hungerårene 1861-1870. Språkfordelingen i Karesuando kirkesogn var i snitt for dette tidsrom: svensker 18 (1,4%), finner 343 (25,9%), samer 965 (72,8%).

En bok av Emil Grym, Från Tornedalen til Nord-Norge, gir litt historisk bakgrunn. Så tidlig som på 800-tallet foregikk det en livlig pelshandel av et folk som kaltes birkarler som kjøpte opp skinn hos samene. Man har funnet ut at birkarlene var jegere og handelsmenn fra Pirkkala, Finland som tidlig rådde over området, og som seinere ble skatteoppkrevere for den svenske kronen. Skatten ble av den norske kystbefolkning for det meste betalt med tørrfisk. Etter 1660 forsvant den svenske betegnelsen Birkarlarna og de ble kalt torneåborgere eller svensker.

Birkarlene kom ofte i konflikt med kvenene, som fortrengte dem i Tornedalen. Grym skriver at kvenene var en finsk stamme. Betegnelsen kven i tidlig vikingtid, forekommer i sagalitteraturen, og tidlige kart fra middelalderen betegner området rett nord for Østersjøen som Kvenland. Ottar, den norske vikingen som bodde lengst mot nord, fortalte kong Alfred av England om Kvenland eller Cwenland. I sin bok Nord i tåkeheimen (1910) om polarforskning spekulerer Fridtjof Nansen på opprinnelsen til begrepet kven. Han tenker seg at ordet kan ha kommet fra ordet kvinner, og at Kvenland var mytologiens Amasonenes land. Tidlige geografer prøvde å gjette på hva som lå nord for kjente landområder, og en av dem, den kjente geografen i middelalderen, Adam av Bremen, plasserte Amasonenes land nord for Baltikum. Det har også blitt foreslått at kven kan ha kommet fra navnet på en gammel finsk stamme, Kainu (Kainulaiset) fra det nordlige Østerbotten.

Den etniske identitet til kvenene, folk som kom fra Kvenland, kunne være en blanding av svensk, finsk og samisk. Roger Frison-Roche, en fransk romanforfatter som har skrevet to romaner der handlingen er lagt til Lappland, nevner kvener i "Den siste flyttingen", og i en fotnote forklarer han at de er samer som holder til i grenselandet mellom Norge og Finland. Emil Hansen, som skriver i bygdeboka for Nordreisa om kvenene som slo seg ned i Nordreisa, siterer en Major Schnitler (1743) og en misjonær, Anders Olsen, som begge beskriver kvenene som finsk-talende nybyggere fra Sverige som snakket en øst-finsk dialekt. Hansen skriver at i det aller nordligste delen av svensk Kvenland, de øverste hundre kilometrene mot norskegrensen, var for det meste uoppdyrket og bebodd av svenske samer. Dette er Karesuando-distriktet, hjemtraktene til besteforeldrene og foreldrene til Olaus. Vi har imidlertid ikke kjennskap til at Olaus og Sofie ble kalt kvener. Det har vært antydet at ordet kven snarere sier hvor vedkommende kommer fra enn at det angir etnisk bakgrunn. Mange kvener snakket foruten finsk, også samisk, noe som sjelden blir nevnt i litteraturen. Mitt inntrykk er at kvenene for det meste var samer som hadde gått over til å bli finner. De som sluttet med reindrift og ble småbrukere, hadde mindre bruk for samisk, som jo passet for reindrift og nomadisme osv. De fikk mer bruk for finsk som var skolespråket i Tornedalen. Kvenene behersket flere språk, og det ble sagt om dem at de ikke var som kråka som bare kunne si kra-kra.

Barbro Bernestedt heter den slektsforskeren i Karesuando som har søkt i kirkebøkene etter Carl og Anna Grethe. Hun har sendt oss noen interessante kommentarer. Hun forteller at på Carl og Anna Grethes tid snakket omtrent alle finsk; det var bare sognepresten og lensmannen som kunne svensk. Men folk i Karesuando-distriktet regnet seg ikke som finner da de jo bodde i Sverige, og heller ikke som svenske ettersom morsmålet deres var finsk. Det ble undervist i finsk i skolen, men det var ofte umulig å få tak i lærer, og mange barn måtte lære å lese og skrive hjemme. Skolene i de dager kunne neppe bruke samisk i undervisningen, da det ikke fantes læremidler på det språket. I vårt århundre opprettet Sverige nomadeskoler der det også ble undervist i samisk, men i sekstiårene ble de stengt fordi barn til fastboende nektet å gå på dem. Disse skolene er nå kommet i gang igjen, og det å være same har fått høyere status. I seksti- og syttiårene har mange der nord flyttet til Kiruna eller Stockholm og føler seg som svensker. Det var ufordelaktig å gå for same fra Lappland. Nå da gruvedriften i Kiruna har skrumpet inn, har mange unge vendt hjem til Karesuando. Å være same har nesten blitt mote, og det er blitt nye økonomiske muligheter der. Barbro føyer til at mange svensker kaller alle som bor i Nord-Sverige for lapper, da regionen jo heter Lappland.

Olaus kunne finsk så godt at han var rettstolk på Kirkenes. Privat var han også tolk for samer, og hadde søkt om å bli tolk i samisk også. Samisk er delt opp i flere dialekter, og derfor har finsk tjent som et fellesspråk, særlig på læstadianermøter. For samene ble dermed finsk religionsspråket, særlig da Læstadius prekte på finsk, norsk og svensk lovspråket og samisk kjærlighetsspråket. Da barna til Carl og Anna Grethe flyttet til Norge, ble de hurtig assimilert i den norske kulturen. Det ville ha vært lite å vinne om de hadde opprettholdt status som finne eller same. I dag blir den sammensatte kulturen i nord mer respektert, og noen av de yngre vil vedkjenne seg at de har en viss samisk eller finsk bakgrunn.

Vi har merket oss at Rudolphs far og begge Solveigs foreldre snakket både finsk og norsk, såvel som noe samisk, men så vidt vi vet ble de aldri regnet for kvener. Begrepet etnisk dreier seg ikke om blodtyper og måling av kranier, men om kulturelt særpreg. Både Rudolph og Solveig regner seg som norskamerikanere med samisk og tildels finsk bakgrunn.

Før vi fortsetter med barna og etterkommerne til Carl og Anna Grethe fra Karesuando skal vi prøve å oppspore deres opphav. Noe vet vi om Carls foreldre, vi mangler opplysninger om hans farfar, til gjengjeld har vi opplysninger om hans fars besteforeldre, som viser seg å være i slekt med Anna Grethe. Legg merke til de ulike stavemåtene av navn fra forrige århundre: Peter Carlson kan være stavet Peder Karlsen eller til og med Per Karlsson.

Her er en anekdote om en av de tidlige slektningene. Ifølge Olaus utmerket denne mannen seg i en av de svensk-russiske krigene, kanskje i 1809 eller så tidlig som i 1735, og fikk tilnavnet Skarpsverd. Svenske offiserer kunne nemlig ikke alltid uttale soldatenes finske eller samiske navn, og gav dem tilnavn som f.eks. Sterk. Slike navn kunne seinere bli akseptert som etternavn.

Vi starter denne slektslinjen med Margareta Clausdotter som var fjernt i slekt med både Carl og Anna Grethe.

Margareta Clausdotter 1715-1778
Anders Andersson Cuttainen 1710-1750 (første ektemann)

Erik Persson Kyrø Raattamaa 5.13.1723 - 10.29.1778 (andre ektemann)

Margareta var i slekt med Anna Grethe gjennom sitt ekteskap med Anders, og var også i slekt med Carl Alexander gjennom ekteskapet med Erik. Vi tar for oss forfedrene til Carl Alexander Eriksson og begynner med hans besteforeldre på morssiden.

Johan Johansson Gardin 1754-1804
Sigrid Henriksdotter 1759-1832

De var fra Kengis nær Pajala i svensk Lappland, og datteren deres, Katarina, var Carls mor. Vi går videre til Carls foreldre og deres barn.

Erik Johansson Raattamaa 20.1.1783 - 31.12.1869
Katarina Johansdotter 1783 - 18.12.1836
gift 22.4.1805

Vi har ikke navnene til Eriks foreldre, men vi vet at besteforeldrene hans het Margareta Clausdotter og Erik Persson Kyrø Raattamaa, nevnt over. Ifølge Eva Raattamaa i Kiruna, kom bestefar Erik fra Ala-Kyrö i Kittilä, Finland. Ala-Kyrö heter nå offisielt Raattamaa. Bestefar Eriks forfedre kom fra Iso-Kyrö, nær Vaasa i Finland. To brødre, Olli og Pekka, flyktet fra russisk fangenskap og ble nybrottsmenn i "Raattamaa". En liste over barna til Erik og Katarina, Carl Alexanders søsken følger nå:

Johan Eriksson Raattamaa 23.12.1806-26.2.1878
Eva Caisa Johansdatter Raattamaa 1814-1858

Erik Eriksson Raattamaa 3.1.1809 - 6.7.1850
Stina Kajsa Persdatter Niva 23.5.1817 - 19.3.1874
gift 13.3.1840

Brita Stina Eriksdatter Raattamaa 6.6.1818 - 20.5.1907
Johan Johansson Markskau 1816-1893

Isak Eriksson Raattamaa 14.12.1820 - 3.12.1893
Anna Greta Persdatter Jatko

Isak og Anna Greta giftet seg i 1856 og slo seg ned i Paittasjärvi, 30 kilometer sør for Karesuando ved Sujavaara. Vi har vært i kontakt med Eva, Johan Eriks barnebarn, og mannen hennes, Gunnar, som er Petter Isaksens sønnesønn. De bor i Kiruna, og deres etternavn er også Raattamaa.

Zackarias Eriksson Raattamaa (Marainen) 20.5.1823 - 20.9.1860

Hele familien oppgis å ha flyttet til Nord-Finnmark.

Olof Eriksson Raattamaa 3.12.1825
Anna Greta Henriksdatter 1824

Hele familien flyttet til Norge.

Gustaf Elias Eriksson Raattamaa 7.3.1830
Anna Maria M____datter

De giftet seg i 1856 i og flyttet til Nord-Finnmark i 1858.

Vi ser av kirkebøkene at en av døtrene til Erik og Katarina, Greta Sofia, flyttet til Båtsfjord og sønnen Johan hadde en datter som flyttet til Nordreisa i 1882, og siden til Carlton County, Minnesota. En annen sønn, Isak, hadde to døtre og en sønn som reiste til Amerika. Deres sønn Zacharias flyttet med hele familien til Nord-Finnmark, og deres sønn Olof flyttet også med familien til Norge. Nok en sønn, Gustaf og kone flyttet til Nord-Finnmark i 1856. Carl ble imidlertid i Karesuando, men fem av hans avkom flyttet til Norge og fire til USA. Vi kan her se hvordan utvandringen virket lokkende på folk. Men da Ivar Johnson, Olaus' svoger, forlot Norge, ga han opp en god jobb. Ole Rølvaag mener at eventyr også var en faktor i emigrasjonen, og Ivar kan nok ha forlatt gamlelandet for å søke lykken, men han valgte å reise til Thomson, Minnesota fordi han hadde kjente der, etterkommere av Erik og Katarina Raattamaa fra Karesuando.

Barbro, slektsgranskeren fra Karesuando som har hjulpet oss med denne historien, fortalte at hennes barn er etterkommere etter Johannes gjennom hans sønn Carl, som har annen slekt i Kiruna og Stockholm. Hun har også sendt oss hilsener fra Maja Pesonen, barnebarn til Brita Stina.

På de motstående sider er fotokopier av sider i kirkebøker som Barbro har tatt, og vi får vite endel om søsknene til Carl Alexander, oppført over. Johan og Gustaf Elias står oppført på et ark som omhandler Kuttainen, hvilket antyder at de kanskje bodde der. Carl Alexander står oppført under Sudjavaara, og det gjør også søsteren hans, Brita Stina. Dette kan bety at Carl og Anna Grethes hjemsted har vært Sudjavaara, og at selve garden kan ha vært Velitalo, slik som Marie Eilertsen foreslår. Olaf står oppført under et utydelig navn som ser ut som Maraijarvi, på en side med overskrift Marainen. Zacharias har også Marainen skrevet over navnet sitt. Dette kan være opprinnelsen til navnet Maranen brukt av to av Carls sønner, Peder og Frederick, som emigrerte til Carlton County, Minnesota og ble av og til kalt Carlson-Maranen.

Vi har nå fulgt Erikssons slekt tilbake til 1700-tallet, og vil nå fortsette med slekten til Anna Grethe, Carls hustru, idet vi begynner med hennes foreldre Per og Ella, og følger farens linje bakover, så kommer tilbake til henne gjennom morens linje. Hennes foreldre var:

Per Persson Raattamaa 1781-1829
Ella Persdotter Jatko 1787-1865
gift 1805

Anna Grethtes fars foreldre var:

Per Andersson 1747-1822
Brita Johansdotter 1744-1821
gift 1773

Anne Grethes farfars foreldre het:

Margareta Clausdotter 1715-1778
Anders Andersson Cuttainen 1710-1750 (første ektemann)
gift 1740
Erik Persson Kyrø (andre ektemann)

Vi merker oss at Margareta giftet seg to ganger, og at hennes andre mann het Erik Persson Kyrø. En vil også finne hans navn på Carls stamtavle, og gjennom Margareta ble han Carl Alexanders oldefar. Vi fortsetter med Anne Grethes mors linje.

Anders A. Cuttainen 1660 - 16.6.1740
Ingrid Pehrsdotter 1661 - 16.6.1740

I kirkebøkene er det en spalte for dødsårsak, og det er verdt å merke seg at selv om Anders og Ingrid døde på samme dag, er dødsårsaken oppført som ukjent, "obekant". Deres barn:

Vi nedstammer fra både Pehr og Anders, fordi Pehr var i slekt med Anna Grethes morfar, og Anders var i slekt med hennes farfar. Pehr og Anders står oppført i en bok som heter Jord och Upbörds, med navn på nybyggere i Torneå Lappmark som betalte skatt til svenskekongen: "Per Andersson Kuttain från Tullingsuando och Anders Andersson Kuttain".

Pehr Andersson Cuttainen 1680-1749
Lijsa Ohlsdotter
Margreta Pahrsdotter 1700 (andre hustru, ingen barn)

Anna Grethes morfars foreldre:

Pehr Pehrsson Cuttainen 1700-1765
Anna Olofsdotter 1720

Anna Grethes mors foreldre:

Per Persson Jatko 1754-1838
Sigrid Pehrsdotter Niva 1761-1840
gift 1787

Barbro opplyser at nesten alle som bor i Karesuando er i slekt med familien Niva i Karesuando. Navnet har utviklet seg til Nilimaa, Tuoremaa, Niila, etc. men kan føres tilbake til Niva. Opphavsmannen tok det fra navnet på garden. Olaus Arneng sendte datteren sin i Amerika et fotografi av foreldrene sine, og på det hadde han skrevet navnene deres, som vi har oppført over. Man har spekulert på hvor navnet Grape kommer fra. Ifølge et svensk leksikon er Grape et kjent slektsnavn i Nord-Sverige, som stammer fra Lübeck.

Carl Alexander Eriksson 13.2.1814 - 4.12.1868
Anna Grethe Petersdatter 1825-1916

Fugelsøy skriver i sin bok Skjervøy at Isak Carlsen som flyttet til Norge, var sønn av "Carl fra Karesuando", og at andre familiemedlemmer kom etter seinere. Ifølge familieoverleveringer skal to fyrstelige personer ha besøkt distriktet på den tiden da Carl kom til verden, nemlig prins Carl av Sverige og den russiske tsar Aleksander. De møttes i tsarens jakthytte i Över Torneå, en grenseby litt sør for der Carl ble født. Barnet ble oppkalt etter dem. Verdt å merke seg er det at Olaus fikk navnet Olaus Aleksander etter bestefaren og at hans barnebarn også har det samme navnet, Arden Alexander. Eva Raattamaa forteller oss at Carl var født i Kuttainen og ble nybygger i Sudjavaara.

Anna Grethe Petersdatter var født den 25 april 1825 ifølge kirkeboken, men bygdeboka Nordreisa setter fødselsåret til 1824. De ble gift i 1841. Vi har fått vite at denne Anna Grethe engang var tjenestepike hos Lars Levi Læstadius da han var sogneprest i Karesuando en tid 1826 og 1849. Ifølge kirkeboken var det i 1841, altså mens hun var i tjeneste hos Læstadius, at hun giftet seg med Carl. Det sies at det var kona til Læstadius som pyntet henne til bryllup. Mange år seinere da Olaus og Sofie fikk en sønn, kalte de han Leif enda bestefaren Isak i Oksfjordhamn svært gjerne ville at sønnesønnen skulle hete Lars Levi etter den vidgjetne sognepresten.

Anna Grethes barnebarn Elida husker at da hun var ung jente på mellom ti og fjorten, pleide hun to ganger i året ro med faren over fjorden for å besøke onkel Isak og bestemor Anna Grethe. Hun minnes at Anna Grethe hjalp mor hennes med å sette opp en ullvev, og at Anna Grethe var flink i handarbeid "en dyktig og god kvinne". Hun forteller også at Anna Grethe var meget vakker, hadde mørkt hår med et skjær av rødt.

Barna deres, som alle var født på gården Marainen i Karesuando herred følger her:

Vi vet at forholdene var vanskelige for folk som bodde så langt nord og at det i 1860-årene var uår fulgt av hungersnød i 1867, og at mange familier måtte forlate gardene sine fordi de ikke kunne betale skyldig skatt. Marie Eilertsen forteller familien i Karesuando måtte ty til barkebrød bakt av innersiden av furubark, oppmalt og tilsatt litt rug- eller hvetemel, for å berge livet. Barna forlot hjemmet tidlig, og Henrik, som var fem år da faren døde, ble adoptert bort. Isak flyttet til Norge og andre familiemedlemmer kom etter. Etterat Carl døde den 12.april 1868, flyttet Anna Grethe til Oksfjord med døtrene Maria og Sofie som var omtrent seks og tretten år gamle, Det var i 1874. Hun ble hos sønnen Isak i Oksfjordhamn til hun var 92 år gammel og døde i 1916. De fleste av barna til Carl og Anna Grethe forlot Sverige for å unngå hungersnød. Peter, Fredrik og Marie utvandret til De forente stater, og Erik tok seg en tur til Minnesota, men vendte tilbake til Norge og slo seg ned i Nordreisa. I 1888 reiste også den yngste søsteren, Sofie til Statene. Historien går sin gang ettersom den ene etter den andre forlater Sverige, og vi er forbauset over å oppdage at for noen skifter arenaen for slekten fra Karesuando i Sverige til Carlton County i Minnesota.

Marie C. Nelson forteller om disse hendingene i en doktoravhandling fra Uppsala 1988 med tittelen Bittert Brød: Hungersnøden i Norrbotten i 1867-1868. Den lange kuldeperioden resulterte i ødelagte avlinger, garder på tvangsauksjon, konkurser, utvandring og til og med salg av barn. Folk spiste lav, halm blandet med mel, barkebrød sopp, oppmalte vannliljerøtter osv.

Beretningene om disse barna til Carl og Anna Grethe følger.

Brita Kajsa Karlsdatter 21.12.1843

Brita ble kalt "Brido" som er den finske uttalen av navnet hennes. Hun var lam i det ene beinet, og som voksen flyttet hun til Røyeln i Reisadalen og bodde sammen med en svenske som het Brändström. En vet også at hun engang mottok en kjole fra sin niese Marie som bodde i Amerika.

Isak Carlsen Grape Arneng 14.11.1844 - 1926
Oldine Helline Olausdatter Kauren 13.6.1849 - 1921

Isak var født i Karesuando herred i Nord-Sverige, eldste sønn av Carl og Anna Grethe og far til Olaus. Som ung mann flyttet han til Norge for å slippe fattigdommen i Nord-Sverige der en serie uår førte til hungersnød. Han slo seg ned i Oksfjordhamn i Nord-Troms, et lite fiskevær i Skjervøy herred, der han kjøpte småbruket Arneng. Bygdeboka Skjervøy fører han opp som Isak Carlsen, grunneier og småbruker med fiske som biyrke. Vi vet ikke hvilket år Isak kom til Norge. Ifølge den svenske kirkeboken reiste de alle i 1874, men vi vet at Oldines første barn ble født i 1873, og ettersom de giftet seg i Norge, at de reiste tidlig på 1870-tallet. Oldine var født i Helgøy.

Ifølge bygdeboka var garden Arneng opprettet i 1723, før det fantes kirkebøker, av noen som het Aren eller Arent, ettersom den eldste skrevne formen av navnet er Arnteng. Havet var rikt på fisk, og over fjorden kunne en se majestetiske tinder. I 1944 ble de opprinnelige bygningene rasert av tyskerne, så Arneng ligger nå øde, men flere i slekten har tatt navnet Arneng. Isaks mor Anna Grethe flyttet til Arneng i 1874. Carl døde i 1868. Hun hadde med seg de yngste barna sine, Christine og Sofie. Isaks bror Frederick kom til Arneng i 1870 og rodde fiske i noen år før han reiste til Amerika. Vi vet at også en annen bror, Henrik bodde en tid på Arneng før han kjøpte seg et småbruk på Hamneidet. Anna Grethe blir husket som en karakterfast kvinne som snakket finsk mens svigerdatteren på Arneng snakket bare norsk. Det blir fortalt at Anna Greta likte å få noen til å lese høyt fra Bibelen på finsk, og pleide å be sønnesønnen Olaus om å gjøre det fordi han leste finsk så godt. Den unge Olaus pleide å velge avsnitt fra Salomos høysang, Bibelens mest erotiske partier, og da ble hun rasende, men det var jo Skriftens ord. Når hennes sønn, Isak, kom hjem fra lofotfisket eller fra finnmarksfiske, pleide Anna Grethe å avlegge rapport om det gale barna hadde gjort så de kunne få den straffen de fortjente.

Elida forteller at Oldine var fra Ringvassøy, og at hun var norsk, i alle fall snakket hun norsk. Isak og Oldine møtte hverandre i Lauksund. De var begge der i forbindelse med fiske, og Oldine kan ha vært kokke. Elida forteller at Oldine var et hyggelig menneske. Isak og Oldines barn: