Uten å legge fram dokumentasjon påstås det at storparten av fjordens befolkning er av sjøsamisk ætt med en tusenårig forhistorie i Lyngenfjorden.
Det kan derfor være av interesse for fjordfolket å få vite om hvor mye hold det er i denne bastante påstanden.
Når man undersøker fjordens historie nærmere, finner man ingen spor etter en egen sjøsamisk kultur og tilstedeværelse der av betydning i tidligere tid. Selv om opplysningene er sparsomme, vet man at det har bodd folk i Lyngenfjorden allerede i steinalderen og at vikingene bodde der rundt 1000-tallet, og at samene også har hatt opphold her.
Første gang man får vite noe om befolkningsantallet i Troms er i dansketiden i 1567, da ble det tatt opp et manntall over de som skulle betale skatt til forsvarsformål. Av dem var det seks personer i hele Tromssen leenn, angitt med sitt bosted. Dessuten skulle 75 personer betale siøfinndeskatten. Deres bosted ble ikke oppgitt. Troms fylke var mao. meget tynt befolket den gang, med noen hundre personer spredt over hele området.
Danskene kalte de som ikke var nordmenn, men som hadde samme levemåte som dem når det gjalt jordbruk og fiske, for sjøfinner, og de kalte samene for lapper.
I 1665 ble det opptatt et nytt manntall da det ble utferdiget en personskatt. Da var befolkningen i fjorden økt noe slik at Kåfjord hadde et manntall på 21 og i Storfjord 27, dvs. befolkningen var på ca. 200 personer. Etnisiteten til disse menneskene ble ikke oppgitt.
I 1743 i forbindelse med grenseoppgangen mellom Norge og Sverige, får vi bedre beskjed om folketallet og etnisiteten til menneskene som var bosatt i fjorden. Grensekommisæren ba om disse opplysningene, og misjonsskolemesteren kunne fortelle at det i Lyngenfjorden bodde:
”42 Buesidendes finner som hadde jord og fem finner uten jord. Her var det dessuten seks Bøygde lapper som stadig holder til i Norge der de sider på Søfinnernes jord. 31 østlapper, reindriftssamer fra Enotekis og andre nomadiserende lapper, er alle dradd over kjølen”.
Fra skyldsettingen av de såkalte finnerydningene i 1723, grensegangs sakene fra 1740-tallet, gårdshistorier, folketellinger og muntlige overleveringer vet man i dag at størsteparten av bu- og søfinnener i Lyngen definerte seg som kvener og nordmenn.
Skolemesteren klaget dessuten over at østlappene ikke kom til misjonsforsamlingene eller at det var mulig for ham å få treffe dem på annen måte. De holdt seg borte fra fjordområdene. Og jordeieren klagde over at østlappene tyvfisket i hans fjord, og for ikke å betalte skatt ”for å sidde på hans fjelde”. Slik beskatning var blitt gjort her, helt tilbake til vikingetiden.
I 1743 var den fastboende befolkning i hele Lyngen på 47 ikke samiske familier og seks same familier med i alt ca. 300 mennesker.
I Lyngenfjorden var det på andre halvdel av 1700-tallet 18 store gårder, og de fleste var drevet av kvener. Kvenene drev også et stort fiske i fjorden og solgte fisken som tørrfisk i Bergen. Samene var kommet til fjorden pga fattigdom i fjellene. De bodde på små jordlapper med få husdyr og de drev et beskjedent fiske. Ved siden av fortsatte de med tradisjonell samisk virksomhet som jakt og annen næring fra utmarka. Noen hadde reinsdyr som de sendte med østlappene når de dro over til Sverige.
Utover 1700-og 1800 tallet kom det flere finlendere, samer, kvener og svensker til Lyngen. De hadde flyktet fra nød, krig og ufred i sine land. I denne perioden vokste det heller ikke fram en egen sjøsamisk kultur i fjorden.
Størstparten av befolkningen i fjorden ble etter hvert multietnisk, i og med at giftemål krysset de fleste etniske grenser, og man kan si at det vokste fram en multietnisk befolkning i Lyngenfjorden der også det samiske arvematerialet fikk større plass etter hvert.
Det er først etter at sametinget og urfolksbegrepet ble etablert at folk i Storfjord utpå 1990- tallet får høre om sjøsamene som levde innerst i fjorden. De eldre hadde aldri hørt om en slik befolkningsgruppe. De visste at de hadde levd i en kvensk fjord som i 200 år hadde blitt kalt for Pellikanvovno på folkemunne, oppkalt etter kvenen Pellikan Nilan Mikko som i sin tid behersket det som i dag heter indre Storfjord.
De aller fleste av menneskene i Lyngenfjorden definerer seg i dag som nordmenn som gjør hva de kan for å få til nye arbeidsplasser. Det burde også ”sjøsamene” gjøre fordi de genetisk sett er av det samme folket. Å be om å bli særbehandlet bare fordi man har litt sameblod i årene virker ganske underlig for folk flest.