Kvenlandsforbundet er, og har alltid vært, for en likestilling mellom den kvenskfinske og den samiske befolkninga på alle plan. Språklig, kulturelt, samme rettigheter som urfolk og minoritet, herunder også kvenenes rettigheter til land og vann.

Som en følge derav har KLF sitt standpunkt fra den dag språkcharteret ble aktuelt, vært at den kvenskfinske minoriteten skal på samme nivå som samene i språkscharteret, nemlig nivå III. Dette har tidligere vært for radikalt for NKF, slik at vi tidligere ikke har hatt støtte av dem i spørsmålet, men nå kommer altså NKF etter. Det er selvfølgelig hyggelig, selv om man kan innvende at NKF burde ha støttet oss for mange år siden i dette kravet, da ville vi trolig vært mye lengre i språkspørsmålet.

KLF ser det slik at strategien med å skille ut samene som urfolk og samtidig hevde at kvenene ”bare” er minoritet, og derfor må tåle en stemoderlig behandlig, er en strategi utviklet i Norge, for derved å kunne legitimere en fortsatt undertrykkelse av den kvenskfinske kulturen. Når NKF støtter oppdelingen i urfolk og minoritet, og den derav følgende forskjellsbehandlingen, for derved å oppnå goodwill hos Sametinget, bidrar NKF til å undergrave rettighetene til den befolkning de påberoper seg å representere.

Norge er det eneste land i Vest-Europa som har utviklet en slik systematisk forskjellsbehandling av sine minoriteter. Oppdelingen i urfolk og minoritet med ulike rettigheter har ikke rot i historiske forhold, men er en følge av primitiv politisk nasjonalisme og den derav følgende diskriminering av de med annen kulturbakgrunn. Dette, sammen med det litt pinlige faktum at samiske politikere, som selv representerer en minoritetsgruppe, støtter denne den, gjør denne politiske strategien ennå mer avskyelig.

Men de samiske politikerne misbrukte selvbestemmelsesretten til å bestemme over andre. Ikke bare det, de drev til og med samme undertrykkelse rettet mot kvenene som de selv var blitt utsatt for av nordmennene i tidligere tider.

De hadde selvfølgelig ikke med ondt sinn planlagt det slik, men det ble et resultat av sjåvinisme, egoisme og selvforherligelse. Når ulveflokken står oppe i lia og ser ned på de beitende sauene, så har ulvene overhode ikke noe vondt i sinne. Nei, ulvene er bare opptatt av å gjøre gode gjerninger, – for seg og sine.

Men poenget er at vi er ikke ulver. Vi har som mennesker plikt til å ta oss i akt for ikke å tråkke andre på tærne. I dette tilfellet var det heller ikke slik at de ikke viste at de skadet andre. De ble gjort oppmerksom på det flere ganger under veis. Men de valgte likevel å kjøre på med pøbelopptreden. Jeg mener ikke med dette at samtlige samer er pøbler. Slett ikke. Det fins mange utmerkede mennesker blant samene og jeg har mange venner blant dem. Men de som stod for denne politikken i så mange år, må finne seg i at jeg sier at de utviste pøbeladferd.

Jeg siterte en gang tidligere for dere en uttalelse fra samisk lærerlag fra 1984 hvor de går i mot opplæring i finsk, men henviser de finske elevene til Finland, deres ”hjemland” !!!! Er ikke dette en holdning som ligger helt inn på grensen av rasetenking ? Send pakket tilbake dit de kom fra ! ?

Man kan gjerne la gutten sin lage seg en sprettert med gummestrikk for å skyte på blink og balltre for å slå ball nede på løkka. Men bruker han spretterten til å skyte stein i vinduene til naboene, og balltreet til å gå løs på minstemann i familien, så tar man utstyret i fra ham. Og han får det ikke tilbake. For slik har man tradisjonelt straffet den slags pøbelstreker. Det er vel det Stig Tuv, Jarle Hellesvik, EDL og flere andre mener bør gjøres nå. Ta både spretterten og balltreet (Sametinget og Finnmarksloven) i fra samene.

Jeg er av den oppfatning at dette er en overdrevet reaksjon. Men jeg må medgi at når jeg leser planen for framtida som kommer fram i møte i Honningsvåg, som i korthet går ut på: meg selv, meg selv, meg selv, og atter meg selv, så blir jeg usikker om jeg er på rett linje.

For når man banker lillebroren med balltreet allerede mens man går i småskolen og så i ungdomsskolen går videre med meg selv ,meg selv, meg selv, kombinert med mobbinga av naboens barn med slagordet: Sameland for samene!!!, så er det jaggu ikke lett å forutsi hva den slags ungdommer kan finne på når de blir voksne.

Jeg har tidligere sagt at det kvenske kravet om å bli tilsluttet ILO-konvensjonen er ikke et krav om særbehandling av kvenene, men et krav om likestilling med samene. Jeg er av den oppfatning at skal en minoritetskultur overleve, må det særtiltak til. Det må egen skole- og barnehageordning blant annet. Og slike tiltak kan man utmerket få i gang uten å gå veien om ILO-konensjonen. Men den ordninga man har innført i Norge innebærer at samene kan diskriminere og trykke ned sine kvenske brødre og søstre. Og den muligheten har de nyttet seg av til fulle. Og resultatet er at de nesten har knust den kvenskfinske kulturen på under 20 år.

Da jeg begynt mitt virke i skoleverket for mer enn 35 år siden hadde vi en liten slump penger til tiltak for finsk og samisk. Disse pengene delte vi likt etter beste skjønn, i fred og fordragelighet. Men så kom det et krav om at samene ville ha mer enn oss andre. I begynnelsen var det bare litt mer de ønsket seg, men kravet hadde en tendens til å vokse fra år til år. Og det endte med at minoritetsmidlene i dag fordeles med 98 % til samene og 2 % til kvenske formål. Hele den samiske fordelingspolitikken har således startet med at jeg vil ha mer enn deg. Når man skal dele 4 karameller, blir det 3 til meg og 1 til deg.

Ingen bør forundre seg over at mange stiller spørsmålstegn om Sametinget noen gang vil bli i stand til å ta ansvar for rettferdig og uhildet fordelingspolitikk slik at alle gruppene i Finnmark blir tilgodesett.

 Spesielt ser det ut til at han ikke liker at jeg spekulerer på hvordan Sametinget evt Arran greier å få brukt så mye penger. I alle fall stiller det behandlingen av andre enn det samiske i et grelt lys og tjener ikke den stolte “Urbefolkningen " til særlig ære .. Det gjelder like mye EDL som Kvenorganisasjonen. Å følge med på denne diskusjonen gjør det helt klart at det heller ikke finnes noen "Gratislunsj”.
Det forstår jeg at både Bjørnar Seppola og Jarl Hellesvik har erfaring med.

La meg ta et eksempel:
Reindrifta i Nordland fram til 1850 var i all hovedsak en tilnærmet tradisjonell husdyrnæring. Hvem som helst kuinne ha rein; og hadde det. Selv om det lå en del større flokker i høyfjellet inne på grensen.

Det viser alle offentlige og offisielle kart fra 1750 og fram til for en 15-20 år siden da man begynte å konstruere samiske navn. Likevel presenterer nettverket i Arran, Nordland som et sentralt såkalt “samisk bruksområde”. Dette foregår ved hjelp av offentlige midler og er alminnelig historie-forfalskning. Min påstand er at den gjøkungen man har skapt, skal det som vanlig bli et styr å få hevet ut.

Jeg tror faktisk at det i svært mange av livets forhold er fornuftig å følge pengestrømmene hvis en vil ha reel oppfatning av hva som skjer. Det har Rognli bare forakt til overs for. Og ham om det. Jeg synes gode tanker og fin retorikk er bra: “Men de kolde og klare, de som vet” er ikke så verst det heller. Spesielt ikke i englenes, iastrologiens, tarotkortenes og krystalpendlenes tid. .

Når det gjelder at nordmennene skulle ha skjøvet de andre til side slik Wilfred Hildonen spekulerer over, så er det i alle fall et faktum at den samiske befolkningen i Nordland i historisk tid ikke har vært over 4-5% av den norske. og da har jeg gitt godt mon. Hvis vanlige folk vil gå i islender og kasjetthue og stelle med gamle båter eller motorer må de få lov til det. Hvis andre vanlige folk vil drive med duoddje må de få lov til det. Og vi må ha systemer som ivaretar kultur- og kulturytringer i vid forstand. Jeg hører altså ikke til i flokken som vil at alt som ikke lønner skal gå under. Men det må være lov å påpeke at politikk faktisk handler om fordeling. Og i et demokrati om rettferdig fordeling.

Hilmar Hansen

At noen her på tråden setter seg opp på sin høye hest og avviser fornorskningspolitikken og det den har påført våre forfedre, venner og naboer, er å være arrogant og menneskefiendtlig. Jeg tar totalt avstand fra den slags holdninger, og må bare si meg enig med Hildonen, Rognli og Sorgmunter på dette punkt.

Riktignok fins det eksempler på at mange klarte seg godt, men for mange utviklet det seg til en personlig tragedie. Vi som deltar i debatten hører alle til dem som klarte oss godt. Men det gir oss ingen rett til å se ned på dem som ikke gjorde det. Vi kan ikke lukke øynene for at fornorskningspolitikken ikke bare førte til mange tragedier, men kanskje også til en stor tilbakegang i kunnskapsnivå hos befolkninga generelt. Mens våre forfedre i hovedsak behersket to, tre og opp til fire språk på funksjonelt nivå, står vi igjen med en befolkning som i hovedsak er enspråklig norsk og kan litt skoleengelsk i tillegg. Kanskje det i tillegg er riktig å si at deler av befolkningen i perioder var ”halvspråklig norsk” og derfor ikke klarte å hevde seg i det helnorske samfunnet. samtidig klarte de seg helelr ikke blandt sine egne fordi de var “vingeklipt” språklig. Man skal være ganske naiv for ikke å se at språkskiftepolitikken fikk både sosiale og økonomiske følger for de minoritetsgruppene som den ble rettet mot.

Skal en minoritetskutur overleve er det nødvendig med positiv diskriminering. Minoriteten må få rett til skole på eget språk og rett til å dyrke egen kultur. Det er også behov for vern av rettigheter. Både til næringer og til ressurser. Derfor blir det feil å sette i gang en kamp mot ILO-konvensjonen på et generelt grunnlag. For det innebærer en tilbakegang til den gamle norske diskrimineringa. Det er som Hildonen sier, behov for justeringer, men det vil uansett være behov for beskyttelse om minoritetskultur og språk skal bevares. Derfor har jeg vansker med å forstå kampen til EDL. Ønsker EDL i virkeligheten at samtlige skal følge deres spor og bli ”heilnorske”? Ønsker EDL at minoritetskulturene skal forsvinne?

Jeg har aldri sett på samene som mine fiender. Det samiske og finske fellesskapet er mye eldre og går mye dypere enn det fellesskap vi de siste par hundre år har fått med den skandinaviske kulturen. (Les norsk og svensk kultur)

Det som er uheldig med ILO-konvensjonen og samenes urfolksstatus, er at denne de siste 20 år har vært misbrukt til undertrykkelse av den kvenskfinske befolkninga i landsdelen. Men dette er ikke en feil med konvensjonen, men en feil hos de samer og nordmenn som er satt til å forvalte konvensjonen.

Selv om det er slik at konvensjonen og praktiseringen av den har hatt en ødeleggende virkning på den
kvenskfinske kulturen, blir det feil å kreve konvensjonen opphevet. For konvensjonen har tilført den samiske minoriteten sårt tiltenkte ressurser. Det riktig er å kreve at diskrimineringen av de kvenskfinske, med hjemmel i ILO-konvensjonen, opphører. Videre at rettighetene til den kvenskfinske befolkninga respekteres.

I prinsippet har den kvenskfinske befolkninga samme rett til språk og kultur som samene har. Og de har også rett til å få tilført nødvendige ressurser til videreføring av kulturen på samme måte som samene har rett til det. I en del områder har de kvenskfinske også rettigheter til land, vann og andre naturressurser som myndighetene har tatt i løpet av fornorskningstida. Disse må også respekteres, utredes og tilbakeføres på samme måte som samiske retter skal tilbakeføres.

Jeg vil ikke gå inn i historiedebatten akkurat nå, på grunn av andre gjøremål, og jeg ikke kan se at den fører noe videre siden standpunktene er fastlåste. Men jeg vil gjerne kommentere at du har et ønske om at finsk språk skal overleve i Norge. Uavhengig av om man kaller det kvensk eller finsk har det også for meg vært en hjertesak gjennom et langt liv, – at språket skal overleve.

Det er imidlertid vanskelig å avgjøre om diskusjonen om finsk eller kvensk har vært et reelt hinder, for man må ikke glemme at diskusjonen også har skapt engasjement i begge leirene. Selv om jeg har observert utspill som har vært direkte til hinder, så vet jeg ikke hvor mye det økte engasjementet har bidradd med til støtte for saka.

Det virkelige hinderet ligger imidlertid i at det aldri kom ressurser til dette språket. Kun 10 % av de tiltak som miljøet har ønsket å sette i gang med opp gjennom årene, har kunnet iverksettes på grunn av mangel på penger. Striden mellom kvensk og finsk kan også ses som : “Når krybben er tom, bites hestene”. Den striden vi har notert de siste årene kan nok også sees i sammenheng med at det er kommet noen småpenger til “kvensk”, men ingen ting til “finsk”. Hadde det vært midler til begge deler hadde nok frontene vært betydelig mildere. Et ikke : “Spitt og hersk” en slagord fra de romerske keiserne.

Staten har ordnet seg så “lurt” at av en rekke forslag fra de kvensk-finske miljøene, velger regjeringen selv ut hvilke tiltak som skal gjennomføres. I øyeblikket har myndighetene satset på å bygge et kvensk språksenter, lage en kvensk grammatikk, eget kvensk skriftspråk og kvensk språkråd. På et møte i departementet i forgårs fikk vi vite at departementet i løpet av 2010 i tillegg skal arrangere en konferanse om kvensk/finsk. Der vil vi andre, vi som ikke enig i opplegget, få lov uttale oss, – i ettertid.

Det fins en rekke alternative tiltak som regjeringen kunne satset på, men de har altså valgt som de har gjort. Fra tiltak jeg har stått bak opp gjennom årene kan nevnes: at det må gis mulighet for å starte barnehager på finsk/kvensk, utbygging av et skoletilbud, utdanning av lærere, lærebøker, mulighet for å lære folk å lese og skrive ( alfabetisering). Det har nemlig vist seg at mange av de som snakker finsk/kvensk i landsdelen aldri har fått systematisk opplæring i å lese og skrive språket, radio og TV-sendinger, bare for å nevne noe.

Om det hadde vært midler til å sette i gang med i det minste halvparten av de forslag som har vært foreslått, i løpet av 30 år, tror jeg situasjonen hadde vært betydelig bedre.

Det blir derfor litt feil å rette skytset mot de som driver arbeidet med eget kvensk skriftspråk. Riktignok har de fremmet forslag om dette tiltaket, men Skibotnmiljøet har fremmet forslag om ambulerede lese- og skrivekurser rundt om i bygdene, samt barnehage og skole. Vadsømiljøet har også fremmet forslag om utbygging av finsk i skolen. Vi er ikke blitt hørt, de med eget kvensk skriftspråk er blitt hørt. Vi må alle finne oss i at det er regjering og storting som bestemmer. Hadde alle de andre ressurspersonene som har ønsket å sette i gang fått lov til det, ville det neppe vert mange som hadde brydd seg med at en liten gruppe driver på å lager seg en grammatikk og noen ordbøker.

Det er ikke enkle årsaker til at det aldri ble noen satsing på kvensk/finsk i Norge. I framtiden blir sikkert det spørsmålet et tema for forskning, – og diskusjon. Et iøynefallende trekk som man har kunnet observere var at en del samiske pionerer, særlig i perioden mens både samer og kvener var minoritet, så på kvenene som en konkurrent. Det var derfor neppe heldig at styringa av kvensk kultur og språk ble lagt under samisk kontor i departementet og at de samiske rådgivere også ble rådgivere for kvenske spørsmål. Men selvfølgelig har også den norske nasjonalismen spilt en stor rolle.

I de siste år har det imidlertid kommet nye signaler fra Sametinget, med en mer positiv holdning til kvensk, men ikke til finsk. Tiden vil vise om dette er å kaste bensin på bålet i striden mellom kvensk og finsk, eller om det vi føre til en større forståelse for kvensk og finsk.

Det er i tillegg spørsmål om den nye positive holdningen som Sametinget har signalisert, er kommet for sent. En undersøkelse vi holder på med i disse dager, tyder på at det finsk/kvensktalende miljøet i landsdelen er mer en halvert i løpet av de siste 10 -15 år. Det er mest eldre mennesker igjen som snakker finsk/kvensk i Norge, og antallet barn som blir oppdratt til to-språklighet finsk/norsk er utrolig lavt. De er for få til at det kan dannes et natulig språkmiljø, uten ekstraordinære tiltak. Som jeg har vært inne på før dreier det seg om noen få familier hvor enten mor eller far er født i Finland. De få barn det gjelder, har heller ikke et adekvat skoletilbud som kan bygge opp under deres to-språklighet

Men det avgjørede er likevel om det i årene framover blir gitt midler til barnehager, skolebøker, lærerutdanning og nye læreplaner for skolen, alfabetisering, mv. Vi har foreslått slike ting i mer enn 20 år uten å bli hørt. For 2010 er allerede budsjettene lagt, og vi vet at det ikke vil bli endringer i forhold til dagens situasjon. For 2011 er man i ferd med å legge budsjetter i disse dager, men det lite som tyder på at det vil bli noen satsing på kvensk/finsk i 2011 heller.

Likevel hyggelig å høre at finsk har en venn i Jan Erik Gaup. Denne saka har altfor få venner.

Fram til rundt 1860 var reindriverne i Lyngen kvener. Som en del av kampanjen mot den kvenske kulturen innførte staten en regel at man måtte være same for å ha lov til å holde rein. Min tippoldefar hadde også rein.
I Ryssland og Finland er ikke retten til å drive med rein, knyttet til etnisitet. Det er slik det skal være i demokratiske land. Det skal være adgang til næringsvirksomhet for alle landets borgere på like vilkår.

Etter at det ble mindre lønnsomt med jordbruk på grunn av matvareimporten har småbrukere i Nord-Finland satt inn rein på gårdene sine. De forer med rundballer og høy om vinteren og slipper dyrene på sommerbeite i april, og tar hjem i slutten av oktober. Du behøver ikke driftsbygning. Dyrene klarer seg selv. Er lett å stelle og prisen på kjøtte er god. Har du et småbruk på 40 mål, kan du fore 40 rein over vinteren. Dette er blitt til en god tilleggsnæring, og et godt alternativ til at jorda legges brakk og gror til med skog.

I fjellene vårte har vi sommerbeite til minst 10 ganger så mange rein som i dag. Det er vinterbeitet som er minimumsfaktoren. Det må reguleres kraftig med i vinterbeitet, men det kan gjerne åpnes for sommerbeite med flere rein enn i dag, og da må også andre primærnæringsutøvere en de som kan påvise samisk etnisitet komme i betrakting. Det er ikke en rettsstat verdig å ha næringsprivilegier knyttet til etnisitet. Jeg kan heller ikke se at det er behov for det. Det kan ikke være verre for sønn nummer to i en reindriftsfamilie å finne seg et annet yrke enn det er for sønn nummer 2 i en gårdsbrukerfamilie, når eldstemann overtar drifta. I alle fall ikke i dag, når samer er fullt ut likestilt på alle arbeidsplasser.

Når vi er inne på primærnæringene så går jeg over på kvenenes skogs- og jordbrukseiendommer. Kvenene var dyktige jordbrukere og mange av dem drev meget godt. For rundt 120 år siden innførte staten et lov og regelverk som innebar at bare de som snakket norsk hadde lov til å eie jord. Deretter startet aksjonene mot de kvenske jordbrukerne. I alle kvenske strøk, ble skogen tatt fra dem. Derfor er det slik at staten eier all skog i Skibotn , Nordreisa, Alta osv opp gjennom Finnmark.

Min familie var også blant de som ble rammet. Skogteigen som oldefar hadde kjøpt på ærlig vis for penger han hadde samlet sammen på Lofotfiske, tjærebrenning og vedhogst ble statseiendom. Selv fikk han beholde en jordlapp rundt huset som kunne fø ei ku og noen sauer. De som ble utsatt fikk en liten erstatning, men det var ikke snakk om frivillige salg.

Nå er demokratiet kommet så langt at skal den norske staten endelig gjøre opp for all uretten. Nå skal eiendommene staten tok fra kvenene for drøye hundre år siden (det var i 1897) gis tilbake. Ikke til kvenen forstås, men til samene !!!! Nordlandseiendommen skal opprettes etter mønster av Finnmarkseiendommen.

Jeg husker ikke oldefar. Han døde like før jeg ble født. Jeg er imidlertid glad for at både han og min far slapp å oppleve. Denne ide, med å gi kvenenes eiendommer til samene som et plaster på såret for tidligere tiders urett, er ikke en ide som fremmer likeverd, fred og fordragelig.

Er det å undre seg over at det er krig i Palestina?

Å bygge opp en slags parallell stat i Finnmark, og i enkelte andre samiske enklaver var mulig. Men når det store flertall av befolkningen – som faktisk opplever seg som norske – myter eller ikke! – begynner å ta innover seg at noen faktisk arbeider alvorlig for å innføre “Sameland for samene”. Altså at de skulle være politisk ledende og bestemmende. Da begynner bremsene å settes inn.

På sikt er tanken om Sameland etter mitt skjønn et helt dødfødt prosjekt som vil hemme utviklingen av landsdelen. EDL ble ikke opprettet uten grunn.
Jeg tror at det nok er på tide å se på tide å se på de materielle forutsetninger for Sameland. Plan- og bygningsloven seiler etterhvert opp som det viktigste juridiske redskapet. Sammen med ILO § 169 brukes den nå i nærmest enhver sammenheng for å rettsliggjøre prosjektet. Men reindrifta er stadig det egentlige samiske kulturuttrykk, og det som gir grunnlag for urbefolkningsstatus.
Samtidig omfatter den bare 5% av den samiske befolkningen. Og retten til å drive med rein er etnisk basert, i tillegg til at den i praksis er forbeholdt noen få rike familier. Vil de virkelig godvillig gi avkall på sine private og høyst reelle privilegier. Staten har i praksis kastet kortene, og Reindriftsforvaltningen er “eid” av reineierne. Å tro at næringen skal komme under kontroll og ansvarliggjøres, er som å tro på julenissen.

Jeg tror at enhver holdbar “statsdannelse” må ha et materielt grunnlag. Det er derfor at pratet om en sjøsamisk befolkning bare blir prat uten innhold. “Edvard med Hammaren” har for lengst spikra igjen døra. Det blir krusninger til festbruk.
Om vi sammenligner med et så lite folk som det islanske, eller det grønlanske for den del, så finnes det her et materielt grunnlag. Men først og fremst finnes det en holdning – en ide om man vil – om at vi er ett folk og tross alt har felles interesser. Ikke engang i Finnmark finnes noe slikt. Og hva med Sverige for ikke å si Russland og Finland?
Pga reindrifta som merkenavn har Sametinget i praksis blitt redusert til en snever kultur- og næringspolitisk interesseorganisajon. Uten at jeg har snakket med Hellesvik, tror jeg det må være dette som ligger under det han sier om “logisk tankegang”.
Det er nesten som en naturlov å bli overmodig. Men dvergen til Hildonen finnes lys levende også i dag. Derfor
Øystein Sunde:“Du må ikke komme her og komme her..” Eller den om det nordnorske begrepet: “søringan” som Arthur Arntsen virkelig har gitt liv til. Enda i dag har vi vanskelig for å glede oss med “søringan” når de har en god og solfylt sommer, mens det regner på oss.

Problemet er videre, etter min mening, at det etterhvert er bygd opp store for ikke å si forvokste samiske byråkratier som leter etter oppgaver. For ingen liker å gå på tomgang, selv ikke på en vernet arbeidsplass.

Jeg skal gi dere noen tall som kan illustere.
Nordland fylke har vel 230.000 innbyggere altså knapt 200.000 med stemmerett. I Samemanntallet er det 12-1300. Fylket fikk tildelt vel 210 mill i statlige kulturmidler. Av disse gikk mer enn 60 mill til samiske kulturformål. Pr hode fikk altså hver nordlending 750 kr. Det samiske fikk mer enn 50.000.kr pr hode.nSå mye penger er det ikke mulig å bruke internt. Men disse midlene brukes nå til oppbygning av informasjonssentra (lobbyvirrksomhet), og til å kjøpe opp kompetanse på historie, statsvitenskap og jus spesielt i Nord-Norge.

For Kvenlandsbevegelsen kan det umulig være noen god ide å forsøke å kopiere den samiske nasjonsbyggingen. Det toget er gått for lenge siden, og det materielle grunnlaget finnes ikke. Og det skal mye til før det blir et nytt Alta.
Den danske humorist Storm P sier det slik:“Det skal karakter til å selge gummistrikk i metervis”.Når både jeg og andre bruker så mye tid på det samiske prosjektet er det fordi det faktisk er i drift. Og det skal bli interessant å se om de greier å endre retningen på det?
Forøvrig gleder jeg meg til å gå nøyere inn på det som allerede er skrevet. Og man skulle jo tro at de akademiske miljøer var interesserte. Men nei, foreløbig beherskes denne banen av oss amatører.
Hilmar Hansen

En annen sak er om dette er samisk og kvenskfinsk kultur? Mitt svar er: absolutt ikke. Presidenter og parlamenter har aldri vært en del av vår kultur. Det er en del av den vesteuropeiske norske kulturen som har gjort sitt inntog. Selv ideen om retten til land og vann kommer fra vesterlandsk kultur. Våre forfedre hadde ingen ide om at de eide landet de bodde i. Det var landet som eide dem. De levde i en verden uten grenser mellom det materielle og den immaterielle rundt dem. For dem var kreftene fra vinden, sola, månen og åndene i naturen reelle. De kom fra sine forfedres ånder og gikk tilbake til dem når de var trøtt av livet her på jorden. De hadde bare landet som et lån. En bruksrett som varte i deres tid. Men verdiene i den gamle kulturen gjelder ikke for dagens unge. De som håper på at den skal komme tilbake er drømmere. For dagens mennesker er symbolene for identitetsbygging, importert fra den europeiske kulturen, de eneste reelle symboler. Jeg ser ingen alternativer til dem.

Jeg satt i salen den dag Sametinget ble åpnet. NRK filmet hendelsen og meg. Jeg gav mine kommentarer og kvenenes sak ble tatt opp i et brennpunktprogram på TV like etter. Det var ikke den gang den gang, og er heller ikke i dag, støtte for et skikkelig revitaliseringsprogram for kvensk/finsk. Det hjalp ikke den gang med avisartikler og debattprogram i TV. Og det hjelper ikke i dag heller. Jeg skal i noen innlegg framover komme tilbakt til grunnen for det.

Vi har i mange år vært kjent med at Sametinget er nøkkelen til at den norske regjering skal sette i gang et program for finsk/kvensk. Vi følger utviklingen i samisk miljø nøye. Det er heller ikke i dag støtte for et omfattende revitaliseringsprogram for kvensk i Sametinget. Dette skyldes ikke personlig vrangvilje hos de samiske politikerne. For det er ikke politikerne som styrer, det er velgerne.

Når man har sunget strofen: Sameland for samene hundrevis av ganger, fra man gikk i første klasse til man møter som førstegangsvelger til Sametinget, så gir man ikke sin stemme til en kandidat som går inn for ”kvener i sameland!” Nei, er du gal, man går inn for en kandidat som går inn for samisk!, samisk!, samisk! , og kun samer i Sameland. Om en kandidat til Sametinget skulle gå ut med at han i kommende periode går inn for likestilling mellom samisk og kvensk/finsk i barnehage og skole, vil det være et politisk selvmord.

Jeg tror uttrykket Nordkalott-coctail som Ludvig R bringer inn i debatten, er en videreføring av uttrykket Tre stammers møte som den listige Schøyen foreslo i fornorskningstida. Han ville vi skulle være etterkommere av tre stammer og være stolte av det, men vi skulle snakke norsk, norsk, og kun norsk sammen!!!!

Jeg har ikke tenkt over hvorvidt overgangsfolk kan bli en egen gruppe i framtida. Men en slik gruppe kan ikke omfattes av ILO-konvensjonen og heller ikke av andre internasjonale konvensjoner. Og da så. Min interesse ligger i videreføring av kvenfinsk som et levende språk, – i Norge. I tillegg er jeg interessert i historie.

Mer etter hvert.

Så velfundert som du ellers er, regner jeg med at du skjønner, at det ikke er helt det samme å se en sak utenfra som innenfra. Står man midt inne i en skog og speider rundt seg, ser man ikke skogen, man ser bare trær. Men klatrer man opp på en fjelltopp, så ser man plutselig et helt landskap. Og jeg er i den heldige situasjon at jeg har oversikt over et landskap fra en fjelltopp.

Om du har en annen opplevelse av det politiske forholdet kvenene – samene enn meg, betyr det ikke at du har feil. Og heller ikke at jeg har feil. Det er bare det at vi har ulikt ståsted. Men jeg må forholde meg til den realitet jeg lever i. Til det jeg har sett og fortsatt ser, fra den toppen jeg sitter på.

Det er heller ikke slik du tror, Ludvik R, at Kvenbevegelsen hadde et lite antall medlemmer og art dette gjorde at vi fikk lite støtte. Bare etter noen års virke nådde Kvenforbundet, som jeg den gang ledet, over 800 medlemmer. Altså et medlemstall på størrelse med NSR. Det som stoppet, var at de aldri kom midler tid til arbeidet med kvenskfinsk, og så gikk folk lei av å vente. Riktignok har det nå bredt seg resignasjon og medlemstallet har gått ned. Hva annet kunne man forvente etter at saka har ståt tnærmest i stampe i mer enn 20 år. Likevel har de kvenske og finske organisasjonene like mye medlemmer som de samiske. men mange medlemmer er altså passive.

Det er heller ikke mangel på kontakt med regjeringsmedlemmer og stortingspolitikere som ble bremseklossen for kvenskfinsk revitalisering. Det var den aktive samepolitiske motstanden som stoppet bevilgningene. Det var en allmenn god vilje overfor den samiske saken blant norske politikere den gang. Og siden sametinget erklærte at oppbygging av kvenpolitikken ville skade samesaken, ønsket man ikke å tråkke samene på tærne ved å satse på kvenpolitikk mot samisk vilje. De norske politikerne godtok det samiske hovedargument om at finsk har et språklig hjemland i Finland.

Dette temaet , den samiske motstanden mot kvenskfinsk kulturreising, finner dere omtalt I Historien om Nord-Norge, Gyldendal 2004. ( Asbjørn Jaklin). Der finner dere følgende i omtalen av finskopplæringa på side 450: Ordninga ble gradvis utvidet, men møtte motstand fra samisk hold. Ole Henrik Magga hevdet at den finske minoriteten var i ferd med å utvanne samefolkets status som urfolk.

Jeg skjønner godt at du, Ludvig, ikke liker å høre om dette. Men jeg ber deg om å prøve å forstå meg. Jeg er ikke ute for å sverte samene. Skal vi komme videre, må vi åpent og ærlig kunne snakke om alle ting. Også om ting som kanskje ikke er så hyggelige. Det vil kunne rense atmosfæren og på sikt bli til et gode for både samisk og kvenskfinsk.

Men selv om Sametinget har arbeidet aktivt for å hindre kvenskfinsk revitalisering, er jeg ikke ennå klar til å hive meg på kjerra som krever nedleggelse av Sametinget. Det gjelder selv om mange i kvensk miljø allerede har tatt et slikt standpunkt. Jeg har et håp om at Sametinget ennå er i stand til å få på plass en anstendig holdning til den kvenskfinske minoriteten.

Men man kan ikke helt utelukke at Sametinget gjennom sin entusiastiske politikk, les Sameland for samene, har framkalt egosentriske holdninger hos sine velgere som medfører at Sametinget i all overskuelig framtid vil være preget av fiendtlige holdninger til andre folk i sitt naboskap. Skulle det bli resultatet av den politikk som er ført, kan det være aktuelt å skifte strategi.

Jeg har tidligere uttalt at urfolksretten er en rett til å arbeide fra sin egen kultur, men den inneholder ikke en rett til å undertrykke andre. Selv om jeg i prinsippet er for kulturelt selvstyre, kan jeg ikke akseptere en politikk som medfører undertrykkelse av andre kulturer. Det gjelder uavhengig av om det er nordmenn eller samer som utøver undertrykkelsen.

Jeg minnes en privat samtale jeg hadde med nå avdøde, stortingsrepresentant Jon Lilletun, våren 1997.

Han var på den tid leder av kirke- og undervisningskomiteen som det hette da. Senere ble han kirke- og undervisningsminister. Bakgrunnen for samtalen, som for øvrig Lilletun selv tok initiativ til, var at jeg hadde arbeidet for en endring i skoleloven som skulle gi rett til opplæring i finsk som 2. språk for kvenskfinske elever. Den ordninga vi i dag har.

 Men like før forslaget skulle sluttbehandles, hadde komiteen fått besøk av sametingsrådet med Magga i spissen. Sametingsrådet ba møtet innstendig om at forslaget måtte trekkes tilbake.

Komiteen fulgte ikke oppfordringen fra Sametingsrådet. Forslaget om rett til opplæring i finsk som andre språk for kvenskfinske elever, ble vedtatt. Men jeg forstod av samtalen at i foreliggende situasjonene var det vanskelig for Stortinget å sette inn tyngde i arbeidet med finsk. Jeg følte meg som en Nelson Mandela som man prøvde å oppmuntre til å holde ut, inntil tiden var moden for en ny og mer offensiv kvenpolitikk uten samiske protester. Men det er gått 13 år siden gang, og omslaget i politikken er ikke kommet.

De samiske aksjonene på 1980 – og 1990-tallet mot kvenskfinsk kulturreising var mange. (Dere kan få flere detaljer om ønskelig.) Disse innspillene klarte likevel ikke å få finskopplæringa helt stengt, men de klarte å amputere den. Det kom aldri midler til lærerutdanning, lærebokutvikling og kulturtiltak. Opplæringa hanglet videre som det halvferdige produkt den var. De samiske innspillene førte til at det spredte seg en oppfatning i administrasjonen og blant politikere at bevilgninger til kvenskfinske tiltak, er ensbetydende med å ødelegge for samisk. Dette er et problem vi sliter med den dag i dag.

Jeg har ikke tall på alle de søknader og forslag som ble fremmet i perioden fra 1987 og fram til 2004 og som alle ble avvist. Kan bare si at de var mange. Bare i perioden 2005 – 2009 har jeg skrevet 12 søknader om ulike tiltak, som alle er avslått. Hva de andre kvenlederne har gjort, vet jeg ikke i detalj, bare at de har fremmet mange de også.

Takket være den nye statssekretæren Raimo Valle fikk jeg i 2009 midler til å holde 1 – ett – seminar, og så får jeg midler til et lite språkprosjekt i 2010. Dette er veldig hyggelig. For til vanlig går flere år mellom hver gang man får sette i gang med et lite prosjekt. Jeg har syslet med disse ting i mer enn 40 år. Jeg er passert 65. Vanskelig å si hvor mange år framover jeg fortsatt skriver søknader og forslag som likevel virker å gå rett i papirkurven. Og de små-prosjektene vi får lov til å sette i gang, er som å spytte i havet i forhold til de oppgavene vi står overfor.

Problemet er således ikke mangel på initiativ og arbeidslyst i de kvenskfinske miljøene. Problemet er at det nærmest ikke har vært midler. Selv om mange er gått lei av å vente i de 20 – 30 årene som er gått, fins det altså ennå folk som er villig til å sette i gang med tiltak. Det spørs bare hvor mange år framover de fins der.
—————————————————————————————————————————————————————————————————

For de av dere som måtte forstå finsk legger jeg ved et lite vers av Eino Leino. Det heter Elegia Om noen kunne oversette for de som ikke kan finsk, ville det vært hyggelig. Ellers får jeg får jeg vel gjøre det selv. Det er kopling til musikk av Vesa Matti Loire.

Elegia

Haihtuvi nuoruus niinkuin vierivä virta.
Langat jo harmaat lyö elon kultainen pirta.
Turhaan, oi turhaan tartun ma hetkehen kiini;
riemua ei suo rattoisa seura, ei viini.