I Frankrike kunne man etter Romerikets sammenbrudd finne mer enn “400 ulike tungemål”. Forskjellen var stundom så stor at man “fra den ene landsby til den andre ikke forstod å samtale med hverandre”. Da Merovingerne på 500-tallet skulle re-etablere en konstitusjon og en legalt system var denne babelske språkforvirring det fremste problemet – og man skapte ett omforent “lingua franca” nettopp for å böte på romernes civile destruksjon.
Opphavet til det slaviske språk er en parallel, såvel i opphav som i tid. Etter Romernes invasjoner og senere tilbakefall fra Svartehavet ankom erobringslystne khazarer, tyrkere og avarer. I denne prosessen ble bulgarer, skyter og sarmater erobret og slavelagt, med mindre de klarte å flykte vestover. Senere ble de slavelagt også der – og store grupper mennesker ble etterhvert kalt “slaver”. Uttrykket “slaver” er alltspå det direkte opphav til nåvärende folkenavn – og med tiden utviklet man ett nytt, omforent språk mellom de ulike grupper av slaver.
Språket bredte seg blant “de 10 piler” – ett forbund av ulike folkegrupper fra Trans-Caucasus – som erobret Transylvania og Balkan på 700-tallet. Språket ble formalisert av den greske kirke og gjort till kirkestatens litturgi. Alle som etterhvert ble erobret av den ortodokse kirke – eller drev handel med Istanbul/Svartehavet – fikk derfor et ubetinget behov for å mestre östkirkens “lingua franca”.
För de ble erobret snakket de russiske folkegrupper Fenno-Ugrisk. Restene av deres finsk-urgiske grunnspråk kan fortsatt ses som et “substratum” i ungarsk, polsk, baltisk og russisk. Nord for Kiev snakket man finsk intill slutten av 900-tallet. Etter kristningen av russerne (987) gikk det imidlertid ikke lang för Moskva og de andre handelsbyer snakket “greco-frygisk”, altså slavisk.
Denne spåråkendring rammet imidlertid ikke landsbygdene i Samland og Baltikum för vikingtidens slutt. Der klarte man å holde på gammelspråket, altså det fenno-ugriske, intill “venderkrigene” på 1100-tallet. Den vendiske krets som Klinge/Messenius beskriver – fra Vendland til gVenland – har altså det utgamle Finsk-Urgiske språk som felleseie.
2)
Det skille Snorre viser til – mellom Asia/Orienten ("in-landet") og
Europa/Occidenten ("havlandet") – ble i gamle dager definert av
Atlanterhavets östligste havsvik, altså Finskebukta. Jfr. Mercator et
al.
Grekerne kalte denne nesen av Atlanten for Pontus. Drar man linjen
nordover treffer du Enare og Varangerfjorden, hvor man har et
geografisk, biologisk og topologisk skille mellom vest og öst. Dagens
biologer snakker fortsatt om mötet mellom “europeiske arter” og
“asiatiske arter” av planter, fugler og dyr – hvilket henlegges til just
dette område. I norsk ornitologi er Pasvikdalen berömt for sine
asiatiske fuglearter.
Med den kunskapen kan du lese Snorre en gang til. Nå vet du allerede at Snorre fikk vende kilden for nordens kulturelle opphav mot datidens makthavere i Europa, altså den frankiske romerkirken. Derfor fikk svart bli hvitt og Nordens Troja – Noatun med Njord, Oden og Tor – bli plassert i Tor-kia, med Troija som Noatun og Eneas som Oden. Dermed lyktes det Snorre å beholde hode og fingre til han var ferdig med Kringla si, om ikke annet. Som kjent ble hans manus kopiert fram til 1350-tallet, da nordens gamle adel döde ut og portugiserne overtok kontrollen over öyene i Nord-Atlantern.
Etter den tid opphörte re-produksjonen av norrönt materiale – og det var ren flaks at ett (branskadet) og ett halvt eksemplar av Snorres sagaer faktisk overlevde. På den bakgrunn kan vi undersöke speilrefleksen av Snorres beskrivning av det norröne pantheon og kulturelle opphav. For å avstemme mot Flateyearboks beskrivelse av Fornjot og Nor er det faktisk nok å bytte kun ETT ord i Snorres kongesaga – og erstatte fargen svart med hvit. Da vil prologen på hans livsverk, sagan om nordens folk og deres egen konge-linje, lyde således;
Nordantil dei fjelli, som ligg utanfor der folk bur, renn de ei aa gjenom Svitjod, som med retten heiter Tanais (7). Fyrr kalla dei ho Tanakvisl eller Vanakvisl; ho kjem til sjøen inne i _Kvitehave. Lande i Vanakvisline (8) kalla dei Vanaland eller Vanaheim. Denne aai skil millom jordbolkane. Austanfor heiter Asia, men Vestanfor Europa.”_
Til alt overmåte stemmer dette med begynnelsen på Snorres beskrivelse; “Nordantil dei fjelli, som ligg utanför der folk bur, renn ei aa genom Svitjod” Svitjod er Sveriges store nabo i öst, alltså Finland-Russland. Ob har aldri hatt navne-leddet _-kvisl _, ettersom det er enbart nordisk. Dessuten kan man ikke plassere Obs mynning “nordantil” noen fjell, ettersom det ikke finns fjell sör av Obs munning. Der ligger nemmelig Svartehavet. Skal Snorres veibeskrivelse gi mening må man korrigere for valget av den farve han setter på havet. Og da kan vi straks kjenne igjen “Hversu Noreg bygdist”, samt Fornjot og de finske kongenavnene Thorre, Froste og Sne hin Gamle. For ikke å glemme Svases datter Snefrid som trollbandt Harald Hårfagre.
För den svenske ynglingaettens Rurik forente Rusland under en konge kalte man landet for Vanaland. Jmfr. det finske ordet for Rusland; “Väne-jä”. Etter Rurik-ätten ble “Vanaland, hin mikla” omskrevet til “Svitjod hin mikla”. Grensen mellom Kvener/Finner og Russere/Väner går fortsatt genom Karelen og just öst av Enare, Tanha og Varangi.
3)
“Kvenland – Kainunmaa” av Kyösti Julku (1991) er fortsatt fasit på det spörsmålet. Har du noen senere tilkommet, begrunnet og autorisert betenkning?
Alder og byggeteknikk på fundamentet for Kajaaninlinna er ennå ikke undersökt. Grundlaget for en vitenskaplig datering er således ikke til stede. Historien som gjengis i Wikipedia baserer seg på en påstand fra en finsk kunsthistorieker – og intet annet. Han beserte seg på tre håndskrevne notater fra det svenske millitärarkiv anno 1604, 1611 og 1654. 1611 fremgår at man vil sende en “murmästare” til Kajaani. Samme år fremlegges en grundskisse for “Kajaneborgs slott”, som basis for en resturering. Ellers nevnes intet i noe svensk arkiv om at rikets konge eller råd har vedtatt, utlyst eller iverksatt bygging av et nytt slott i nåvärende Finland.
Slottet har altså stått der allerede da man vedtok å resturere det gamle slottet, styrke den adminstrative del av Nord-Finland og utvikle landskapet til et produktivt baroni, under den svensk-finske Brahe-familien. Med tiden utviklet man tjäre og tömmerproduksjonen fra Kvenland, som på 1700-tallet gjorde Kajani til verdens störste eksportör av tjäre. Byggearbeide 1604-1611 og den videre bruk av slottet hadde altså å gjöre med den ökonomiske oppbygging av Kvenland. Som millitär festning mot kanoner ville det ha värt galskap å henlegge borgen nederst i en elvedal – på en öy i elva – istedenfor överst på en av höydene i närheten. (Man må väre kunstner for å få den logikken sammen). minst
Ettersom man ikke har noe opptegnelser om tidligere aktivitet i Kajaani har man kjöpt forklaringen som den lokale kunsthistoriker skrudde sammen på 1980-tallet. for ä “skjäre igjennom” debatten og formulere noe offisiellt om det “legendariske slottet”. Påstanden om at “svenskene bygde Kajaneborg i 1604-09, som forsvarsverk” stammer altså IKKE fra Sverige, eller svenske arkiver, men fra en pensjonert, finsk kunsthistoriker.
“Carta Marina” er det eldste bevarte kart fra nordens middelalder, ferdigstilt av Olaus Magnus 1539.
Kartet kom til etter reformasjonen – der de nordiske heimfödingene, av infödt adel, bönder og tömmermenn, hadde lyktes å kaste den danske kong Christian ut av Sverige og dermed brutt Vatikanets politiske herredömme over Norden. Etter riksdagen i Vesterås, der også norske og finske hövedsmenn deltok, ble det byggd opp en nordisk skriftstradisjon hvor gamle og nye kunskaper kunne nedfelles i ett “for allmuen forståelig språk”. Under den katolske tid skulle som kjent alt offentlig, som böker og gudstjenester, foregå som “hocus pocus”, – altså på latin.
Den gang var kunnskap om ferdselsveier, land og ressurser noe man ikke skusslet med og Carta Marina ble trykt i et meget begrenset opplag. Kartet inneholder en rekke navn og detaljer som tidligere ikke var kjent i det katolske Europa. Blant annet hadde kvener, finner og samer fått leve i noenlunde fred takket väre sin anonyme tilvärelse på nordkalottens innland. Da de svenske prestene Johannes og Olaus Magnus måtte flykte for reformasjonen – til Rom – satte de seg fore å beskrive allt land i nord, hvilket var av stor interese for de katolske handelsinteresser. Beskrivelser og kart fikk derfor bli så nöye og korrekte som mulig – og det kommer derfor fram mange detaljer om folkene i Europas nordlige utkant.
Bemerk at kartet beskriver “Lapponia Occidentalis” og “Lapponia Orientalis” på hver sin side av Bottenviken. Skillet mellom “Europa” og “Asia” fölger samme linje. Finskebukta kalles “Sinus Vendicus”, hvilket understreker poenget med “kVener” og “Vener” som en finsk folkegruppe, som fra gammel tid befolket den “orientalske” del av Östersjöen.
På vestsiden Bottenviken har vi Helsingerne, jfr. “Argrim Rex Helsingus”, mens vi i innlandet av “Lapponia” finner “Tunguls Rex Scritifinnus”, alltså en samisk konge. Lengst nord i den östre del av Finmarken ser man nå kvenenes konge ("Stykarius") som har flyktet opp i Lapponia med sin hedenske runestav, samt de kongelige insignier; sverdet, klubben og löven. Kart-tegneren har sogar vist hvordan hans folk her er i ferd med å kristnes.
För den koloniserende kirkemakten ankom nordkallotten, via Köbenhavn, Stockhom og Moskva, hadde altså Helsingerne, Samene og Kvenene regulert alt land mellom Bottenhavet, Polhavet og Hvitehavet i tre ulike kongedömmer. Vest av det skandinaviske vannskikllet bodde så de sjöfarende nordmenn, “Håleygene”, hvis herser og jarler styrte nordvegen fra Lindesnes til Bjarköy, “nördst i väre”.
En nettutgave av Olaus Magnus historiebok om Norden, ferdigstillt omkring 1550 skal visstnok finnes på et universitet i Tromsö: http://www.ub.uit.no/fag/historie/olaus.htm
Sagnet kan faktisk relatere til de forn-nordiske kongesagaer fra Island, Färöyene eller England. Her snakkes det om både den ene og den andre “finnekonge”. Slottet i Kajani hevdes å ha värt residens for kvenens konge, för svenskens ankomst 1249. dessuten fortelles det at det var dekket av hvit marmor (kalkstein).
Når jeg skrev at man hadde et vendisk tungemål i hele den östlige del av Östersjöen, samt östover Russland til Ural, så betyr det at man snakket Finsk-Ugrisk. Sporene langs Vistula (jfr. Weichsel/Wizla) går helt sör til Ungarn, der det Finsk-Ugriske fortsatt henger igjen.
Det slaviske handelsspråk, som etterhvert kom til å dominere hele Svartehavsregionen OG den greske kirkestaten, kom etterhvert til å påvirke og overta – i tråd med kristningen nordover elvene.
Vennligst noter at Finsk-Ugrisk er et eldgammelt språk, som i fölge professor Kalle Wiik ble snakket over hele det nordlige Eurasia allerede etter istiden. I forhold er slavisk, som sagt ovenfor, et meget ungt tungemål -som oppsto som et direkte resultat av de kriger og folkevandringer som skjedde etter romerikets, kazarenes og tyrkernes kriger og folkevandringer mellom Baktria og Balkan. For å böte på den språkforvirring som fulgte etter romerikets kollaps utviklet man altså en felles mal for handel og vandel, med det gresk-illyriske språk som mal for skriftspråket. Således kom etterhvert alle land runt Svartehavet til å bruke det gryliske alfabet og den slaviske språkform som mal for handel, vandel og (bibel-) undervisning.
Da den Nordiske og Russiske motstanden mot kristning og skattlegging kom til kort fikk det slaviske kirke- og handelsspråk ikke bare overta kontrollen med kirkevesen og handelsveier, men også med den alminnelige undervisning. Således kom russere, latviere og polakker till å läre seg slavisk. Polen og Lithauen ble imidlertid invadert fra vest, hvilket gjör at disse landene snakker “gresk-ortodokst” – altså slavisk, men bekjenner seg til den latinske – altså katolske, kirke.
Men FÖR vikingtiden så snakket man IKKE slavisk på landsbygda i Russland, Hvite-Russland, Litauen eller Polen. Man snakket finsk-ugrisk, også kalt “vendisk”.
2)
Nå kan en lese for å läre, utenat – også kan man lese for å forsöke å forstå. I det siste tilfelle må en også forsöke å ta rede på hva som IKKE står og – samtidig – hva som faktisk står, mellom linjene. Det var i den hensikt jeg tipset om den ene lille tolknkingen av Snorres text – spesiellt på bakgrunn av den sterke sensur som rådet i hans samtid. Man må iblant forsöke å lese tekstene ut i fra den samtid de er produsert i – og du er sikkert klar over at alle forfattere som virket på 1200-tallet måtte utvise en sjelden underfundighet og et allegorisk språk for å unngå inkvisisjonens nattlige besök. Det er slik man yter kulturell motstand etter at krigen er tapt og “landet overtatt av främmede herrer” – slik Snorre selv beskrev situasjonen i Norge etter slaget i 1030. (20 år senere dör også den siste svenske konge – “på tokt i Kvenenes land” – hvoretter de latinske herrer regjerer Östersjöen helt opp til Finskebukta og Bottenvika, mens Konstantinopel allerede har overtatt Kiev og nå får klar bane fram till Karelen og Kvitehavet.)
Ettersom venderne i Baltikum, samt finner, karelere og kvener var de sisste nordboere som ble lagt under den ukentlige kirketukt var det just her at sporene etter den gamle, hedenske kulturform holdt ut lengst. (Under vikingtidens siste fase var det nettopp her att såvel russike som norske ledere sökte ly og hjelp når frankere, saxere, khazarer eller avarer gjorde nye erobringer på de russike “barbarenes” eller nordiske “hedningenes” fredöse og fordömte marker.)
Etter vikingtiden er det kun det finske folk som får beholde sitt finsk-ugriske modermål inntakt. Årsaken var at Finland allerede, etter svenskekongens deltagelse i kors-/plyndrings-toget til “kvenland” i 1050, ble ansett som katolskt domene – tilhörende biskopen av Sigthune – av de höye herrer i Rom og Konstantinopel. Takket väre den nordiske gammeladelns kulturelle motstand – samt den uveisomme topografien – lyktes det imidlertid ikke å införe den latinske språkform i nordboernes alminnelige hverdag, men kun i kirketjenesten og skolevesen/akademi. Der fikk det imidlertid fullstendig monopol, helt fram til reformasjonen.
Takket väre den naturbundne kulturform overlevde altså de gamle folkespråkene i Norden, hvilket også berget finsken i Finland, Karelen, Kvenland og Lappland. Her snakker de faktisk finsk-ugrisk ennå – og först i våre dager kommer genetikere og språkforskere fram til att dette er europas eldste språkformer – med rötter tilbake i steinaldern….!
FU er fortsatt det samme som “vendisk” (evt. "gammelvendisk"). Derfor hjelper det ikke at du önsker å tolke Snorre dithen at man skal skille skarpt mellom vender/vaner og finner. (Det blir som å skille mellom slavisk og polsk. Polsk ER slavisk – og selv om ikke alle slavere snakker polsk – så snakker alle polakker slavisk. Eller hur?) Forövrig klarer jeg ikke helt å se hvor i “Gylfaginning” som Snorre skiller mellom vender og finner. Såvidt jeg vet nevner han ikke finnene engang i denne “tåttn”.
På 1100-tallet, för Finnene blir “lovformelig kristnet” omskrives Norges gamle lover. Leser du Gulatingsloven og Magnus Lagaböters landslov vil du se at kontakt med “de trollkyndige” finner og kvener nå hadde blitt MEGET strengt forbudt. Under slike forhold kunne Snorre umulig skrive sanheten om kvener, vender og finner -og deres fortid som vaner og aser. Isteden begikk han “Gylfaginning”, der han tar hele sitt litteräre spekter i bruk for å skrive mest mulig om vår hedenske fortid – som omskrivninger, “kjenningar” og “poesi”.
Problemet var bare att dette ikke kunne skrives, rett ut, av 1100- og 1200-tallets historikere. Likvel klarer Snorre å få lurt inn beskrivelsen av de historiske Aser og Vaner – finnens, vendernes og de övrige nordboers fysiske og hedenske opphav – ved å skirve i bilder der han snur bildet 180 grader – for slik å gjöre datidens frankiske og romerske regenter till lags.
I dag kan enhver velge noenlunde fritt å tolke de norröne tekster, ut i fra ett mer helhetlig og nökternt syn på kirkens ufeilbarlighet og kristningens historie i Nord-Europa. Likeledes kan vi legge en langt bredere og mer vitenskaplig basis til grunn for våre tolkninger av såvel Moseboken som de frankiske annaler og Snorres samlede. I det perspektivet kan det väre på sin plass å undersöke helheten og konsekvensen i den historie som oppstår fra Gylfaginning (“Gylves liknelse”) – såfremt man snur kartet nöyaktig 180 grader – og lar Snorres “Tanakvissl” väre den elva som FAKTISK heter Tana/Tanakvissl (kvissl->stryk) og samtidig oppfatter muligheten for at “Hvite havet” faktisk kan väre en NÖDVENDIG omskrivning for Svartehavet.
Deretter kan en lese videre i grunnteksten og sjekke hvordan dette passer med den övrige del av beskrivelsen. Da viser det seg ganske umiddelbart at Snorres fortelling stemmer langt bedre overens med de historiske og geografiske forhold vi kjenner fra våre övrige kart og kompassretninger. Altså er spörsmålet berettiget, hypotesen gyldig og resonementet stringent, klart og tydelig. Dermed må du relatere til hypotesen og diskutere denne, hvis du önsker å imötegå den på ett redelig vis. Å enbart vise tilbake til “kilden” duger ikke. Vi kan alle lese.
3)
Kan man bevise en påstand ved å henvise til notater som “kan väre” glemt, gjemt eller brent?! Er det man kaller “den omvendte bevisbyrde”. Betyr din argumentasjon att du ser på Wikipedia som en ufeilbarlig bibel – hvor sanheten defineres av “det VI forteller deg”?
Som sagt; de skriftlige kildene forteller IKKE at slottet ble planlagt, instituert, budsjettert, berammet, forberedt, bygget, innredet eller offisiellt åpnet ved denne tid. I normalt fall ville man funnet en rekke kilder som ga direkte eller indirekte informasjon om en eller fler av disse faser. Og til tross for flere års leting i svenske arkiver har det ikke lykkes å finne EN eneste klar henvisning som forteller om noe nytt svensk slott som blir instituert mellom 1604 og 1632. Ikke engang den berömte rikshistorikern Messenius, som bodde i slottet i perioden 1629-1648, forteller noe som helst ´som skulle tyde på en slik entreprise. Tvert imot gir den katolske Messenius – heller uvillig – hint om slottets “hedenske fortid”.
Legg så till at heller ingen annen svensk eller finsk historiker fra 1600 eller 1700-tallet vet å berette noesomhelst om bygging av ett nytt slott i Finland under 1600-tallet. Og da snakker vi om näre på hundre hyllemetre med arkivmateriale som fortsatt eksisterer fra den epoke hvor slottet var i bruk. Som sagt; de notater man har funnet forteller om en RESTURASJON av en slottsborg i Kajana, hvorfor man sender opp en murmester og noen soldater som skal bistå. En murmester og to håndlangere i sju år utgjör knappt 20 årsverk. Hvor lang tid vil det ta å bygge ett helt slott i naturstein, for hånd – på en klippe i mitten av en strömmende elv – med bruer for hesteskyss til begge bredder – også innrede det hele for 20-40 personers inkvartering og bruk? Med en finger i väret kan man gjette på 2000 årsverk. Så hvor var de övrige 297 arbeiderne og hvor var de inkvartert og bespist over 6-7 år? Hvor og når ble det betalt og hvem inviet, velsignet og institusjonaliserte det ferdige byggverk som en offisiell residens for den svenske statssjef, HM Konungen og hele hans råd?
Når ingen av disse spörsmål er avklart vil det väre åpenbart for selv det ferskeste historiestudent at man ikke KAN si noe sikkert om slottets alder – annet en ved å studere dets´arkitektur og funksjoner.
Etter 1600-tallets sedvane kunne ikke ett slott kalles et slott för en regjerende majestet – in persona – hadde instituert det, döpt det og bebodd det. Dvs. att han måtte ha overnattet der mer enn en dögn. Slik Kristian Kvart gjorde i Vardö – et antall ganger, hvoretter han med full rett kunne hevde att Norges konge hadde inviet og benyttet sin residens i den nordligste del av sitt rike; og Vardöhus Slott markerte en definitv del av kongeriket. (Dermed ble Vardöhus Slott noe langt mer enn en millitär festning, men ett klokkeklart og juridisk gyldig symbol for norsk eierskap av Finmarkskysten – vilket effektivt stoppet alle keiserlige og ortodokse fremstöt östfra.)
Nå foreligger det desverre ingen vitnesbyrd om at noen svensk konge så mye som skulle ha besökt slottet i Kajaani. Ikke foreligger det heller NOEN kilde som beretter om en offisiell åpning. Intet tyder på att ett slott i Kajani ble planlagt, byggd og instituert på 1600-tallet. (Derimot forefinnes det tydelige kilder med referat og illustrasjoner fra dengang besökte Alexander II den sagnomsuste ruinen för han lot seg krone til finsk storhertug). Kildene fra 1600-tallet forteller kun at slottet ble RENOVERT og “forsterket”.
Påstanden som gjengis i Wikipedia savner altså hold i virkeligheten og bygger på en ren antagelse. Mer alvorlig enn mangelen på bevis er forövrig bristen på logisk analyse – såvel byggeteknisk som militärstrategisk. Det kvalifiserer neppe til å opptre som leksikalt fakta. Så lenge du synes en slik åpenbart lemfeldigheter og sökt omgang med fakta kan danne grunlag for en historisk analyse skjönner jeg strengt tatt ikke hvilke motiver du arbeider etter – med mindre du ser det som et formål å tilslöre, heller enn å avslöre, vår historiske virkelighet.
torsdag 22. april kl 15