Om svenska historia,vikingakungar.

Nordisk saga

av Hans Linikjölen

.....I sin översättelse av GERMANIA säger dr. Joh. de Besche bl.a. i en kommentar:

- "Merkelig synes det, at Tacitus, da han var på Jylland, skyver omtalen av sveverne inn og kommer så tillbake til disse stammar.

Samme stamme har så bodd på Jylland og i Sverige......

Jag tror Tacitus´suiones måste uppfattas som suomilæset - de tusen sjöarnas land, der passer på båtene, hvor folket ikke seiler eller ror, men står och stakar sig fram. Det var ju både guld och pärlor i finska älvar, så rikedom var i ära.

Finnland, men inte Sverige sträcker sig till Ishavet och midnattssolen kan ikke sees i Sverige, men fra Ovan Saxe i Finnland. Paul du Chaillu så her solen og ble så begeistrat, at han döpte landet Midnattssolens land, som nordmenn har annekter"....... 

.....Sitonerne är nämnt bara en gång hos Tacitus, och en del forskare har menat att de kan vara identiska med kvenene.

I en kommentar till sin översättelse av GERMANIA säger N. E. Hammarstedt:

- "Man avsett, att med sitonerna avses det vid Bottenhavet bosatta finska folk, som kalla kvåner, och att detta namns likhet med forngermanisk quena, kvinna, givit anledning till den sägen, som Tacitus på god tro anför. På 800-talet omtalar konung Alfred av England det norr om Sverige belägna Kvenland; i början av 1000-talet kallar Adam av Bremen detta land "kvinnornas land" (terra femnarum).....

Den finsk-amerikanska historikern Wuorinen säger:

- "Tacitus viger fenni i verkligheten tre korta avsnitt, var och en på ca 100 ord, på slutet av sitt essay. Hans framställning är i stor utsträckning generaliserande, och den innehåller ingenting som kan sättas i förbindelse med finnene. Flera kommentatorer har antytt at "fenni" refererar sig till samene. Det säger sig dock själv att Tacitus´ omtalan av "fenni" är blottat både för substans och mening och måste avvisas, då den överhuvud inte kan kasta lys över finnene eller deras äldsta historia.".......

JORDANES (500-talet)

I 552 e.Kr. skrev biskopen i Ravenna, goteren dr. Jordanes om goternes opphav och bedrifter i sin bok DE ORIGINE ACTIBUSQUE GETARUM.....

.....I förordet säger Jordanes att han har fått låna Cassiodors verk till genomläsning i tre dagar, och att han därför inte kan ange orden, men bara meningar.

......Dessutom är där tre andra slags folk där. Screfennae som inte söker sin näring av säd, men upprätthåller livet med vilt och fågel. I sjöar och skogar skaffar de sig så mycket att de både kan föröka sig och underhålla folket som bor i det landet med ett rikt och gott förråd.

........Sedan följer athelnil, finnaither (de som har givit namnet till Finn-heden eller Finn-veden dvs. Finnhede eller Finnskog. Namnet måste skriva sig från ett folk som blev kallat finner, och som har hållit till där från gammal tid), fervir och gautigother (vestgöter?), som är ett styggt och styvt folk och mest krigiska.

Därnäst följer evageræ som är uppblandat med ottingarne.

Alla dessa har liksom vilddjur brutit sig upp hål i bergspricker, var de bygger och bor i fästningar.

Utenför dessa bor ostrogothae (östgötarna), raumarici (raumarikerne eller romerikerne), ringarikerne och de svært milda (fredliga) finner (Finni mitissimi), som är mildare än alla beborna av Scandza, och dessutom deras jämlika, vinoviloth.

Kommentar:

......

Mullenhoff antar at finni var et folk som streifet omkring på grensen mellom Sverige og Norge i de såkalte Eidaskogr, og at både de og vinoviloth var samer.

Zeuss mener imidlertid at vinoviloth = qui-novilos, og at de er kvener.

Går man ut fra den nokså vanlige teorien at de nordskandinaviske samene er innvandret fra nord-øst, er det nærliggende å anta at disse Eiåaskogfinnene ikke har vært noen gren av de arktiske samene, mener J.V.Svens-son. Har de virkelig vært et folk av ikke-indo-europeisk rase, må de ha tilhørt en eldre førgermansk del av den sør-skandinaviske befolkningen, mener han......

Vinoviloth, som er beskrevet som deres jevnlike, kan ha holdt til i Vingulmork (dvs. tett, uframkommelig skog), som var navnet på skogområdet ved Oslofjorden.⁷

Det ser altså ut til at både finni, vinoviloth og finnaithae er finske jegerfolk som har holdt til i skogstraktene fra Småland over Solør-Eidskog og helt til Oslofjorden........

Jordanes oppgir både Cassiodor og Ptolemeus som kilde, mens Procopius, som skrev før Jordanes, aldri nevner sine kilder.

Det har vært vanlig å anta at Procopius' scrithifinoi og Jordanes' screrefennae er det samme folket som Tacitus kaller fenni og Ptolemeus og Marinos kaller finnoi. Det beskrivende tillegget scrithi- er blitt oppfattet som det nordiske skriåa ( = skride, skli), (jfr. skrida å skiåum). Dette kan tyde på at nordboerne har betegnet sine finske nabofolk i nord som skiløpere, til forskjell frå andre utmarksfolk, som de også kalte finner (jfr. de små fredsommelige finnir i skogsområdene Solør-Eid-skog). Skulle denne skiløperteorien være riktig, så er det første gang litteraturen nevner dette fenomenet.

Det er flere interessante likhetstrekk mellom Tacitus' fenni og Procopius' scrithifinoi, som f.eks.: både menn og kvinner driver jakt. Mens kvinnene går på jakt, sier Tacitus at barna blir gjemt i en fletting av greiner, mens Procopius sier de blir hengt opp i et tre.

Tacitus' GERMANIA var mer eller mindre glemt på den tiden Procopius skrev, så det er tvilsomt om han har kjent til verket.......

SAGALITTERATUREN

På 800-tallet begynner sløret å trekkes til side fra de nordlige strøk. De skandinaviske folk blir opptatt i det mellomfolkelige samiunn og begynner å spille en rolle. Vikingtogene, Karl den stores kriger og kristendommens utbredelse bringer et økt samkvem mellom Syd-Europa og Norden.

Harald Hårfagre skal ha blitt oppfostret hos finnen Dovre i Hadeland og ble derfor kalt «Dovre-fostre».

I Harald Hårfagres saga fortelles det om finnen Svåse, som hadde fått lov av kong Harald å sette gammen sin ved Tofte på Opplandene.

Da kongen fikk se Svåses usedvanlig vakre datter, Snefrid, giftet han seg med henne, og de fikk fire sønner. Han elsket henne så bort i ørske at han forsømte riket og alt han burde se etter.

I samme saga blir det fortalt om den vakre Gunnhild, datter av hålogalendingen Ossur Tote.

Gunnhild bodde sammen med to finner i en gamme i Finnmark for å lære trolldom. De to finnene levde av veiding og var av de viseste menn i Finnmark. De var så gode på ski at ikke noe kunne komme unna dem, verken dyr eller mennesker, og alt de skjøt på, det traff de.

Gunnhild ble funnet i gammen av Eirik, sønn til Harald Hårfagre og hans menn. De drepte finnene og tok Gunnhild med seg. Hun ble seinere Eiriks kone.

I Olav den helliges saga blir det fortalt om Finn Litle. Han var opplending, men det ble sagt at han var av finsk ætt. Han var svært liten av vekst og usedvanlig rapp på foten. Det var ingen hest som kunne løpe om kapp med han. Han var bedre skiløper og bueskytter enn de fleste.

I Inges saga fortelles om Sigurd Stork og hans menn at de overvintret i Tjeldsund på Hinnøy i 1139.

Der fikk de noen finner til å bygge skuter (båtar) for seg. Skutene var bundet sammen med sener uten søm, og de hadde vidjer istedenfor kne. De ble rodd av 12 mann på hver side og var så snare at ikke noe skip kunne følge dem på vannet.

I Volundarkvida heter det at smeden Volund og hans brødre var sønner til en «fin-nakonungr» og at finnene «skridu ok veiåu dyr».

I Egil Skallagrimsons saga omtales bjar-merne som kareler.

Kommentar:

Det sagalitteraturen forteller oss er iflg. ovenstående at finner og folk av finsk ætt har vært spredt over det meste av landet vårt i sagatiden. Den forteller imidlertid ingenting om reindrift og nomadisering. Derimot forteller den om et veidefolk som var dyktige bueskyttere, og om en fiskerbefolkning på Hinnøy, som var dyktige båtbyggere. Finnene var dessuten særdeles dyktige trollmenn.

http://freepages.genealogy.rootsweb.com/~fjase/anetavle.htm

Charlemagne av Franken, f. 2 apr 0742, yrke: Emperor of the Holy Roman Empire 800 - 814, King of the Franks 768 - 80, d. 28 jan 0814.  

Han regjerte først sammen med sin bror Karlmann og var, etter dennes død i 771, enehersker.

               Karl var idealet av en herskerskikkelse, en veldig mann, både legemligog sjelelig. En kjempeskikkelse var han, når han viste seg til hest i spissen for sine paladinere, en utvalgt skare av panserkledte ryttere, med hjelm, panser og benskinner av jern og med hånden på festet til det tunge slagsverdet. Det fortelles at han var så sterk at han kunne rette uten hestesko med hendene. Dessuten var han en dyktig rytter og svømmer og en ivrig jeger. Jordbruk interesserte han seg også sterkt for og gjorde sine krongods til rene mønstergårder. Til daglig levde han meget enkelt. Som keiser Augustus brukte han helst klær som hans hustru og døtre hadde vevet. Men ved festlige anledninger opptrådte han med imponerende pomp og prakt. De som da ble invitert til hoffet, kunne være sikre på at stemningen i gjestebudet ville bli munter, for deres høye vert elsket spøk og lystighet når så skulle være. God kost vanket det også.

 Kongens eget veldige korpus krevde mye mat. Han klaget over at han ikke hadde godt av de kirkelige fastene. Ville drikkelag ville han imidlertid ikke vite noe av. Når det gjaldt drikkevarer var Karl for sin egen del meget måteholden og forsøkte også å oppdra andre i samme retning ved formaninger ogstraffer. I sine krigsartikler bestemte han for eksempel at den som opptrådte beruset i leiren, bare fikk vann å drikke til han hadde forbedretseg, og den som kom for sent til en hærsamlig, måtte unnvære både kjøttog vin i like mange dager som han hadde forsømt.

               Karls politikk var fra første stund mer vidtfavnende enn farens. Et uttrykk for det var hans innblanding i Italias affærer. Til å begynne med sto Karl på god fot med langobardenes konge Desiderius og giftet seg medhans datter. 

Paven var naturligvis opprørt over «det djevelens verk somførte til denne avskyelige forbindelse mellom den edle frankiske kongeslekt og de troløse og stinkende langobardene». Men det lyktes ham ikke åforhindre ekteskapet, til tross for at han forbød det i kraft av apostelen Peters autoritet, ja truet med evig forbannelse. Allerede et år senere forskjøt imidlertid Karl sin dronning. Grunnene til det kjenner man ikke, men de har vel snarere vært av politisk enn av personlig art. Desiderius forsøkte å ta hevn ved å spille ut Karls brorsønner mot ham. Samtidig åpnet langobarderkongen fiendtligheter mot paven og rykket inn på romersk område. 

Da vendte paven seg til frankernes konge med bønn om hjelp, og Karl grep med glede denne anledningen til å få en slutt på Desiderius' lumske anslag mot sin forhenværende svigersønn. Med en sterk hær drohan over Alpene og gjorde slutt på langobardenes rike. Kongen ble tatt til fange og forsvant i et frankisk kloster, og landet ble et lydrike under Karl. Fra nå av - 774 - kalte han seg «frankernes og langobardenes konge». Senere dro Karl flere ganger til Italia for å skape ordnede forhold der og avskaffe misbruk som hadde vokset fram både i stat og kirke.

                Hovedoppgaven for Karls utenrikspolitikk lå imidlertid ved en annen grense, den nordlige og nordøstlige. Der fortsatte han den kamp som allerede hans farfar hadde begynt mot de ville sakserne. Det var nødvendig å få en slutt på deres ustanselige plyndringstog inn på frankisk område, ogetterhånden satte Karl seg også større mål enn bare å holde dette hedenske folket i sjakk. Han ønsket å innlemme det i den germansk-kristne kulturverden.

                               I 772 rykket Karl for første gang inn i saksernes land. Noe av det første han gjorde var å ødelegge den eldgamle, berømte helligdommen Irminsul eller Irminsäule, i Westfalen, nordøst for Paderborn, som var viet tilden germanske krigsguden Irmin. Det var en veldig trestamme eller stolpe som sto inne i en hellig lund og etter tradisjonen bar hele verdensaltet oppe. Irminsul med tilhørende templer og andre bygninger ble jevnet med jorden av Karl, gull- og sølvskattene i helligdommen ble bortført og den hellige lunden brent. Det var Karls gjengjeldelse for de frankiske kirkene som sakserne hadde plyndret og brent. I de tre dagene ødeleggelsesverket sto på, var det så brennende varmt at alle kilder tørket ut og soldatene led forferdelig av tørst, men så snart hedningenes offerplass var ødelagt, skjedde det et under; i et uttørret bekkeleie i nærheten av frankernes leir sprudlet vannet plutselig så rikelig fram at hele hæren kunne få slukket tørsten. 

Underet har imidertid senere fått sin naturlige forklaring. Ved Altenbochum i nærheten av Lippespring fantes det ennå på 1600-tallet en kilde som kaltes Bullerborn og som hadde den merkeligeegenskap at den med stort bulder og brak ga rikelig vann seks timer av gangen og så tørret helt inn i de neste seks timer. Kampene mot saksernefortsatt fram til 804. Han førte også seierrike kamper fra 791 til 797 mot Avarere og 801 i Spanien. Karl utvidet derved sitt rike i nord helt til Eider, i øst til Saale, Elben og Raab, og i syd til Volturno og Ebro.

              Juldagen i år 800 fant en av verdenshistoriens mest betydningsfulle begivenheter sted i Peterskirken. Karl overvar den dagen messen i kristenhetens fornemste tempel. Da han reiste seg opp etter å ha forrettet sine bønner foran alteret, trådte pave Leo III fram og satte en gyllen krone på kongens hode, mens hele menigheten ropte «Hill deg, Carolus Augustus,den av Gud kronede, fredsæle romerske keiser!»

               

  En bysantisk historieskriver fra denne tiden gjør følgende refleksjon i sin beretning om Karls kroning: «Da brast det bånd som lenge hadde forenet Roma med Konstantinopel, det siste bånd mellom kristenhetens to hovedsteder. Den verdenshistoriske begivenhet i år 800 leder tanken hen på det som skjedde anno 476». I Bysants ble keiserinne Irene som regjerte isin sønns navn, styrtet og landsforvist i 802. Under hennes etterfølgerble forholdet mellom Østens og Vestens keisere direkte fiendtlig. 

I Bysants betraktet man Karl som en usurpator som ikke hadde noen som helst rett til keisernavnet. Karl svarte med å underlegge seg de østromerske besittelsene rundt nordkysten av Adriaterhavet i 809. Den viktigste av demvar Venezia, som takket være sin innbringende handel med Orienten haddetilført Bysants en ustanselig strøm av gull. Da den østromerske keiseren dessuten til stadighet var utsatt for et sterkt press fra bulgarere ogarabere, bestemte han seg derfor tross alt for å underhandle med «usurpatoren», og i 812 anerkjente han ham omsider som Vestens keiser, mot at det østromerske rike fikk tilbake Venezia og Dalmatia. Fra da av eksisterte det altså på ny et vestromersk keiserdømme, sideordnet med det østromerske og formelt anerkjent av dette etter gjeldende diplomatiske regler. Karl behøvde ikke lenger å føle seg i takknemlighetsgjeld til paven for sin høye verdighet.

               Karls ry nådde imidlertid enda lenger enn til Bysants. Også med Østensmektigste hersker, Harun al-Rasjid, sto han i diplomatisk forbindelse. Kaliffen beundret den store frankerfyrsten og «foretrakk hans vennskap for alle andre kongers». Den vennskapelige forbindelse mellom dem ble innledet i 797 da tre fornemme frankere kom som utsendinger til «perserkongen Aron», som kaliffen ble kalt i frankiske beretninger. Etter fem års fravær vendte den eneste overlevende av sendemennene tilbake med rike gaver, deriblant en elefant. Karl hadde ønsket seg nettopp en slik gave, og Harun sendte ham «den eneste elefant han i øyeblikket eide». Mer kan man jo ikke forlange. Det trofaste dyret, som lød navnet Abu-l-Abbas, kom til Aachen i 802. Keiser Karl satte meget stor pris på det, og elefantenble tatt hånd om på beste måte til den døde åtte år senere.

               Han opprettet til rikets beskyttelse forskjellige markgrevskaper, schlesvigsk, thüringsk, avarisk, spansk osv. Videre skapte han i alle stammer en felles rett, kapitularier. Han fremmet handel og industru.

              Almindelig dannelse og kunnskaper fremmet han ved tilkallelse av lærdemenn. Han hadde særlig omsorg for det tyske språk og for dikterkunsten.

               Karl var gift fire eller fem ganger. Fjorten barn - enkelte kilder oppgir atten eller tyve - ble resultatet av hans forskjellige ekteskap og andre forbindelser. Sin sterke sanselighet maktet nemlig den veldige frankerfyrsten aldri å tøyle.

              Helt til Karl nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste fire årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt. Sorgen over å miste tre av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft. I 810 døde de to eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så bevegetsom etter dette dødsfallet.

                               I januar 814 ble Karl angrepet av en voldsom feber. Etter en ukes forløp følte han at hans timeglass var runnet ut. Med lukkede øyne og armenekorslagt over brystet begynte han med svak stemme å synge salmen «Herre, i dine hender overgir jeg min ånd». Han døde den 28. januar etter å haregjert i 45 år. I alminnelighet blir hans fødselsår satt til 742, og han skulle altså da ha vært 72 år ved sin død, men det er også enkelte som hevder at han først ble født i 747 og bare var 67 år da han døde.

              Karl døde i sin yndlingsby Aachen og ble begravet i domkirken der. I 1165 ble han, i nærvær av keiser Fredrik Barbarossa, høytidelig erklært for helgen, og samtidig ble hans ben flyttet fra den marmorsarkofag hvor de hadde hvilt i 350 år, til en kiste av tre. Senere ble denne byttet utmed et relikvieskrin av gull, som hvert syvende år vises fram til dem som valfarter til domkirken. 

 Skrinet ble åpnet i 1481 etter ønske av Karls beundrer Ludvig XI av Frankrike, og siden også to ganger på 1800-tallet, siste gang i 1861, da det ualminnelig kraftige skjelettet ble målt ogviste seg å ha en lengde av 1.92 m. Hodeskallen oppbevares for seg, i et mindre skrin av sølv. 

               Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 279-327. 

Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935. 

Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 76. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 60, 99.

 http://hem.bredband.net/nygtor/middelalder/1874.htm

 http://www.stirnet.com/HTML/genie/ancient/fh/franks2.htm#link1. Han giftet seg med Himiltrude.

---

KONG ALFRED DEN STORE AV ENGLAND (død omkring 901)

Omkring 880 hadde kong Alfred den store av England fått fred for de danske vikinger etter å ha måttet avstå den nord-østlige del av England.

I tiden mellom 880 og omkring 901, da han antakelig døde, la kong Alfred ned et betydelig arbeid i å oversette store deler av Orosius' latinske verdenshistorie til angelsaksisk.

Dette er et av Mellomalderens viktigste verk om Norden, der han tar med hålogalen-

dingen Ottars muntlige beretning om sin sjøreise til bjarmernes land.

Alfred kaller alt landet mellom Tanai's, Rhinen og Donau for Germania.Særlig for den nordlige del av Europa føyde han til opplysninger han antakelig hadde fått av tyskere.

Germania lar han strekke seg nordover til «Gwen-såe» (Kvenhavet).

Om dette er Ishavet eller Hvitehavet, eller om det er Østersjøen eller Bottenviken framgår ikke i teksten. Det er også usikkert om kong Alfred oppfattet Skandinavia som ei halvøy.

Han nevner imidlertid at både syd-daner og nord-daner har Ost-såe i nord. Det er nærliggende å anta at dette er Østersjøen, men så sier han videre at Osti, som kan være esterne, også har denne havarmen i nord, og da kan det tyde på at Ost-såe er Bottenviken.

Vender og burgunder har denne havarmen vest for seg, og sveonerne har den i nord, sier han.

Sveonerne har i syd «Osti» (den estiske?) arm av havet, og i øst «Sermende» (sarma-ter?). Bakenfor «Wéstenni» (ødemarkene)³⁰ er «Cwén-land». Nord-vest for dem er «Scride-finnas» og mot vest «Nord-menn».

Havet vest for Norge kalte Alfred «West-såe», og det mest sannsynlige er vel at «Ost-såe» er den sydlige og vestlige delen av Østersjøen, inkludert Kattegat og delvis Skagerak.....

OTHERE» (OTTAR) (død 911).

Hertug de Gobineau så i Ottar en av sine fjerne forfedre. Iflg. de Gobineau ville Ottar unnslippe Harald Hårfagres herredømme. Det var derfor han dro fra Norge til England. Fra England kom han til Rouen, som allerede var i normannernes hender. Herskeren der tilbød tilflukt til alle som flyktet fra Harald.

Etter at Ottar hadde oppholdt seg i Finnmark og plyndret de franske og engelske kyster, havnet han i Pont de 1'Arche og seinere i Bray.

Derfrå sådde han iflg. de Gobineau den sæden som seinere skulle føre til fransk same-forskning.

Ottar ble drept i 911 under en ekspedisjon til England.³¹

Ottar hadde reist til Bjarmeland (landet syd for Kvitsjøen) for å drive seljakt og for å undersøke landet.

Ottar fortalte kong Alfred at han bodde lengst mot nord av alle nordmenn. Han sa at landet nordenfor ham var helt øde, bortsett frå noen få steder her og der hvor finner holder til. Om vinteren jakter de, og om sommeren fisker de i havet.

Da Ottar hadde seilt i seks døgn i nordlig retning med land til høyre og med åpne havet til venstre, bøyde landet rett mot øst. I fire døgn seilte han så mot øst, før landet bøyde av mot syd.

Da han hadde seilt i fem døgn mot syd, kom han til ei elv, Dvina.

Bortsett fra leirplassene til noen fiskere, fuglefangere og jegere, som alle var finner, hadde han ikke på hele turen sett bebodde steder.

På den andre siden av Dvina (elva som renner ut ved Arkangelsk) var landet helt bebygd, men dit torde han ikke dra, da han var redd for fiendtlighet. Han mente at finner og bjar-rner snakket nesten det samme språket.

Ottar var en ganske rik mann etter datidens målestokk. Da han kom til kongen, hadde han 600 tamme hjorter, som de kalte reinsdyr. Av disse var seks lokkedyr, som er ganske dyrebare blant finnene, for med dem fanger de villrein.

Kommentar:

Grekeren Pytheas var den første som reiste nordover, og han kan muligens ha nådd omtrent fram til Polarsirkelen. Omkring 1200 år seinere fortsatte Ottar ferden nordover langs norskekysten og helt fram til Hvitehavet. Skan-dinavias nordgrense inklusive Nordkapp, Barentshavet og Hvitehavet var dermed fastlagt.

Terfinner og bjarmer blir nevnt som om de var kjent frå før. Ottar snudde da han mente å ha nådd bjarmernes land. Han hadde hørt om dem at de var krigerske.

Terfinnenes land var ubebygd, sier Ottar. Det er Kolahalvøya. Den ble kalt Ter eller Turja,(Ruija?) og derav terfinner.

At bjarmerne var kareler stemmer med Egil Skallagrimsons saga.

Bjarmerne hadde fast bosetting, antakelig med jordbruk, og de var et krigersk folk. De talte nesten samme språk som finnene (dvs. finsk-ugrisk). Siden Ottar kunne avgjøre dette, må han ha hatt så mye kontakt med finnene at han forsto språket deres, iallfall noe av det.

ADAM AV BREMEN (1000-tallet)

I sitt verk: DE HAMBURGSKE ERKEBIS-PERS HISTORIE OG NORDENS BESKRIVELSE gir forfatteren svært få opplysninger om sin egen person og sitt eget liv. Han presenterer seg som den «ringeste kannik ved den hellige Bremerkirke». Dessuten får vi vite at han er blitt opptatt i domkapitlet under erkebiskop Adalbert, og at hans ankomst til Bremen fant sted i erkebispens 24. år, dvs. 1066-67. Sin hjemstavn oppgir ikke Adam. Han sier bare at han er en fremmed og tilreisende i Bremen. Språkforskeren Edward Schrøder mener imidlertid på grunnlag av de tyske navneformer Adam bruker i verket sitt at hans hjemstavn må være Thuringen, eller området deromkring.

Presten Helmold (12.årh.) sier i sin SLA-VERKRØNIKE:

-Min hjemmelsmann er magister Adam, som i veltalende stil har skildret de hamburgske erkebispers historie.»

I en fortegnelse over døde fra Bremen blir 12. oktober angitt som dødsdag for Magister Adam, men dødsåret er ukjent......

Kommentar:

Karakteristisk for Adam er at han vanligvis framstiller de nordiske land som øyer (også Kurland og Estland).

Likeledes at han først av alle kaller Østersjøen for «mare Balticum», som han lar begynne ved Skagen (promunctium Daniæ).

Deretter strekker dette havet seg langt mot øst til «usque in Græciam« (dvs. Russland).

Etter at han har gjort rede for de folk som bodde ved kystene av det baltiske havet, legger han til: «de som bor der forsikrer at man til lands kan ferdes fra Sueonia (Sverige) til Græcia (Russland), men de barbariske folk som bor derimellom hindrer denne veien, hvorfor slike reiser blir foretatt til sjøs.»

Denne opplysningen er viktig, fordi den viser at Skandinavias form som halvøy nå ikke lenger trekkes i tvil......

På grensen mellom Sueonia og Normannia plasserer Adam Wermilani (vermlendingene) og Finnedi. Det siste er åpenbart feil. Finnedi må være innbyggerne i Finnveden i vestre Småland. Vermlendingene og finnedene, som ifg. Adam bor i den nordre delen av Sueonia, er alle kristne, sier han.

Om det egentlige Sueonias geografi sier Adam lite. I nord grenser det til Wermila-nerne og Scritefingi, og i øst strekker det seg helt til Kvinnenes land, der Adam plasserer De ripheiske fjell og atskillig andre navn han har hentet fra Antikken. I sør grenser det i hele sin utstrekning til Det baltiske havet.

Det er tydelig at Adam har fått sine opplysninger om Scriteflngi fra flere kilder. Proco-pius kaller dem scrithifinoi, Jordanes taler om screrefennae, Paulus Diaconus om scrithobini og anonymus Ravennas har en lang rekke betegnelser som scerdifenorum, scirdifrino-rum m.fl.

Opplysninger som at scritefingi ikke kan leve uten kulde og snø, at deres land er så fullt av vilt at innbyggerne for det meste lever bare av det, at de seiv i djup snø kan løpe fortere enn villdyra osv. er helt i tråd med den beskrivelsen Paulus Diaconus gir. Som Paulus forlegger han også scritefingi nord i Sueonia og Northmannia.

Her melder det seg imidlertid et viktig spørsmål. Hvilket folk er det egentlig Adam forbinder med sine scritefingi?

Man har stort sett tatt det for gitt at både Adam og Paulus har skrevet om samene. Ser man imidlertid nærmere på Adams opplysninger, kan dette vanskelig ha vært tilfelle. For det første er det klart at Adam rekner scrite-fmgis land som Sueonias nordligste landskap. For det andre omtaler han scritefingi som et kristnet folk, og forteller at de hadde sin egen biskop, Stenphi (Stenfinn), eller Symon, som han kalte seg.

I schol. 132 forteller Adam at scritefingi bor i Helsingland, og det er dermed høyst sannsynlig at dette er svensker. Vel har Helsingland vært stort i gamle dager, men ingen ting tyder på at det har vært noe samisk område. At Adam forteller om kong Olav Haraldsson at han på sin ferd gjennom Sverige til Stiklestad bygde en kirke i scritefingis land styrker den antakelsen at det her ikke kan være samer det er tale om.⁴¹

SAXO GRAMMATICUS

(ca. 1150-1225).

Om Saxos liv vet vi ikke stort mer enn at han var Absalons klerk, dvs. håndskriver eller sekretær. Hans hovedoppgave var ganske enkelt å skrive erkebispens brev. Det var imidlertid dette som fikk avgjørende betydning for hans livsverk.

Den jydske krønike, som ble skrevet omkring 1340, er hovedsakelig et utdrag av Saxos verk. I denne krønike blir han kalt en «ypperlig Sprogmand (Grammaticus), Sæl-landsfar af Byrd.»

Opplysningen er sikkert riktig, og det kaster nytt lys over Saxos nære forhold til Absa-lon at de var landsmenn også i snevrere forstand. Begge stammet fra den del av Danmark hvor Valdemar-tidens folkelige oppsving især hadde sin rot.

Det foreligger ikke noe fullstendig håndskrift av Saxos verk. Bare enkelte bruddstykker er frå tid til annen funnet i forskjellige arkiv og bibliotek. Det viktigste er det som ble funnet i Statsbiblioteket i den franske byen Angers (Dept. Maine-et-Loire). Dette fins nå i Det Kgl. Bibliotek i København. (Ny kgl. Saml. 4to, Nr. 869, g). Det består av fire perga-mentblad i kvartformat, som har vært brukt til innbinding av et håndskrift fra 1400-tallet og har selvsagt tatt en del skade av det. Det omfatter slutten av fortellingen om Skjold og det meste av fortellingen om Gram og Graa.^45.........

.....Saxo brukte i stor utstrekning norske helte-sagaer, som han antok stammet fra islandske sagamenn. Det store oversettelses- og omdikt-ningsarbeidet til latin må sikkert ha tatt så lang tid at han begynte å bli en gammel mann da han omsider fikk ført sitt verk fram til kristendommens innførelse og den egentlige historiske tids demring.

Saxos behandling av denne tiden er svært mangelfull. Han gjengir ofte Adam av Bremen og andre eldre krønikeskriveres utsagn i omskrevet og misforstått form.....

......

Sverige grenser mot vest til Danmark og Norge, i syd, og for en stor del også i øst er det omgitt av havet; høyere oppe mot øst bor det mange forskjellige ville folkeslag.»

Saxos fortelling om finnekongen Gram bærer tydelige spor av å være en gjenfortalt eventyrsaga av norsk opprinnelse:

-Mange andre dåder utførte kong Gram. Med finnenes konge, Sumble, yppet han til strid, men ved synet av hans datter, Signe, lot han sverdet synke. Fienden ble til beiler. Han festet henne til brud og lovte å jage bort sin hustru. Men mens han hadde travelt med å kjempe med kong Svipdag i Norge, som hadde tatt hans søster og hans datter med vold, fikk han nyss om at Sumble hadde sveket ham og trolovet henne med kong Henrik av Saksland.

Da han hadde piken kjærere enn sine menn, lot han hæren bli hvor den var, reiste i hemmelighet til Finland og kom dit akkurat da bryllupet skulle stå. Iført de usleste pjalter satte han seg langt nede i hallen. .. . han ga sin vrede luft i et kvad, der han ønsket alt ondt over vegelsinnede møer og lovpriste sin egen dyd og manndom ... Med de ord fløy han opp frå sitt sete og feldte Henrik ved selve bryllupsgildet, der han satt midt i sine venners lag, rev bruden ut av sine brudekvinners klynge, slo en del av gjestene ned for fote og førte henne med ombord. Slik ble bryllupet vendt til gravøl, og finnene måtte lære at man ikke bør blande seg i andres elskov.»

Fortellingen om Hadding er en av de mest utpregete norske eventyrsagaer i Saxos verk:

-Imidlertid kunngjorde Uffe at til den som tok Hadding av dage, ville han gi sin usedvanlig vakre datter til ekte. Av det løfte lot en mann ved navn Thuning seg lokke. Han fikk en hop bj armer⁵⁰ i ledtog med seg og søkte ved deres hjelp å fremme sin vilje.»

I de eldgamle sagn om leirekongene Hal-dan, Roe, Helge og Rolf er det neppe tvil om at vi har å gjøre med historiske personer:

-Ved den tid beilet kong Helge av Hålogaland gjentatte ganger ved sendemenn til Thora, datter til finnenes og bjarmernes fyrste, Kuse,...»

Etter Uffe følger hos Saxo fire-fem konger som han vet lite å fortelle om. Det Saxo skriver om Frode hin frøkne (dvs. tapre) er en gjengivelse av et par små eventyrsagaer av norsk-islandsk opprinnelse og har ingen historisk bakgrunn:

-Frode stevnet nå kongene til tings og bød dem alle leve under en og samme lov. Olimar satte han over Holmgård, Øner over Kønu-gård (deler av Russland); den fangne «hun» (dvs. en fange fra det store slaget mot hunerne, der tre av Russlands største floder fyltes med lik) ga han Saksland, og til Revil overdro han Orknøyene.

Helsingernes, jarnbergernes og jemtenes land (landskaper i det nordlige Sverige. Jarn -beraland er en del av Dalarne) samt begge Lapplandene⁵¹ satte han en mann ved navn Dimar til å styre. Til Dag overdro han Estland.

Hver av disse påla han visse lovfaste avgifter og krevde deres hyldest til gjengjeld for sitt vennskap. Slik omfattet Frodes rike Russland mot øst og grenset mot vest til Rinen.

... Imidlertid utbrøt det en svær strid mellom sveernes konge Alarik og gøternes konge, Gestiblinde (et av Odins tilnavn).

Gestiblinde var den underlegne og ba Frode om hjelp, ...

Alrik falt og Erik ble overmåte hardt såret

Frode hadde først hørt et falskt rykte om hans død, og sørget inderlig over det, men den sorg fikk Erik slukket, da han igjen vendte hjem og meldte at han hadde lagt Sverige, Vermeland, Helsingland og Solør under Frodes herredømme. Siden gjorde Frode ham til konge over de folk han hadde underlagt seg, og overdro til ham dessuten Helsingland og begge Lappmarkene samt Finland og Estland mot å utrede årlig skatt. . . . Erik ga ham det råd at han skulle vinne seg Frodes gunst ved en eller annen ypperlig dåd. Han kunne jo kjempe med Bjarmelands konge, Egder, og Finmarkens konge, Thengil, for de var de eneste som ikke ville hylde danene som herrer, mens alle andre var dem lydige. Han dro da straks dit med en hær.

Finnene er noen folkeslag i det høye nord,

som holder til og dyrker land i en ellers nesten ubeboelig del av jorden. De er flinke til våpenbruk, og ingen andre folk er så dyktige til å skyte med bue. De bruker store, tykke piler i kampen. De legger seg ivrig etter trolldom og er ypperlige jegere. De har ingen faste oppholdssteder, men flytter stadig rundt og setter bo hvor de finner vilt. På krumme ski farer de raskt over snødekte åser. Det var altså dem Arngrim nå overfalt for å vinne seg heder, og han undertvang dem også.»

I to dager klarte finnene ved trolldoms-kunster⁵² å komme seg unna:

-.. . den tredje dagen tok de igjen opp kampen. Nå hadde de ikke lenger noe kraftig middel til å sikre sin flukt, og da de så at deres fylking vek, ga de seg seierherren i vold. Arngrim la dem nå i skatt og fastsatte ved lov at finnene skulle la seg telle, og at de hvert tredje år for hver tiende mann skulle utrede et vogn-lass dyreskinn. Dernest tok han kampen opp mot Bjarmelands høvding, Egder, overvant ham i tvekamp og satte bjarmerne det kår at hver mann skulle løse sitt hode ved å gi et skinn i skatt.»

Et norsk oldkvad fra Vikingtiden, som avspeiler nordboernes mange kamper i sær med finske folkeferd under deres framtren-ging i disse områder, hvor de på 800-tallet grunnla det russiske riket, ligger utvilsomt til grunn for Saxos framstilling av Starkads eventyrlige bragder:

-Han var i følge visse oldsagn født i de land som Sverige mot øst støter opp til, hvor nå esterne og tallrike andre ville folkeferd bygger og bor vidt og bredt.»

Saxos fortelling om Haldan Bjergram bærer preg av en eventyrsaga som stammer fra Norge:

-... nå passet det seg da slik at Egder Finne-høvding hjemsøkte sveerne med vikingtog. Med tre skip dro Haldan i møte med ham. Han hadde nemlig hørt at så mange hadde Egder med seg;...»

I sin fortelling om Vikingtidens mest kjente sagnhelt bygger Saxo mest på norsk overlevering, men også på danske sagn, som Adam av Bremens opplysninger om danske konger på 800-tallet:

-... Deres konge - hans navn er ukjent - ble slått av redsel over fiendens raske angrep; og da han ikke torde innlate seg i kamp med ham, flyktet han til Mattul, Finmarkens høvding. Hos ham fikk han utlærte bueskyttere til hjelp, og kunne nå trygt overfalle Regners hær i dens vinterleir i Bjarmeland. 

Finnene er nemlig øvde i å løpe på ski og fare fram så raskt de lyster, så man sier at de i ett nå kan være ved hånden og igjen langt avsted. Så snart de har gjort fienden skade, farer de bort like så raskt som de kom, og løper like raskt fram og tilbake. De er like raske til å bruke deres ski og bøye deres kropper, og er derfor øvede mestre i angrep og flukt. 

Rimelig nok at Regner nå undret seg over hvor lett hans lykke kunne briste når han så hvordan han, Romer-veldets overvinner, her var brakt i den ytterste nød av en rå og brynjeløs hop. Han, som med ære hadde vunnet seier over de ypperste romerhærer og over den største og mest navn-kunnige høvdings herige fylking, vek her for en ussel almuehop av ringe (elendige) og dårlig rustede bønder. Han, hvis hærmannsry hadde holdt stand overfor det sterkeste og mest stridbare folkeferd, kunne her ikke stå seg mot en rumpen håndfull folk....

Kommentar:

Saxos anseelse var betydelig gjennom hele Mellomalderen. I krøniker og årbøker lånte man fra hans verk, og forfatteren av DEN JYSKE KRØNIKE populariserte det ved å skrive et utdrag.

Også i nabolandene var Saxo kjent og ble benyttet som kilde. Han blir bl.a. sitert av den svenske historieskriver Ericus Olai, som var kannik og seinere dekan i Uppsala (d. 1486) i hans verk CHRONICA.

Saxo blir også sitert av den tyske humanist og historieforfatter, dekan i Hamburg Albert Krantz (d. 1517) i hans verk DANIA (til 1504), NORVEGIA (til 1500), SVECIA (til 1504) og SAXONIA(til 1501).

Gjennom siste halvdel av 1600-tallet begynte man å få kjennskap til den oldnor-diske litteratur, og først da oppsto det tvil om bl.a. Saxos sagnkongerekke. Man satte langt større lit til de islandske kilder, som på mange områder avvek fra Saxos framstilling.

Selv om Saxos sagnhistorie etterhvert har mistet sin historiske interesse, er den blitt stående som en viktig kilde til kunnskap om den gammelnordiske sagnverden....

I likhet med Adam av Bremen var han av den mening at de gamle forfatteres Thule var identisk med Island.⁵³ I Mag. Anders Søvrin-søn Vedels oversettelse av Saxo, Kbh. 1713 og 1719, heter det bla.:

I SAXONIS GRAMMATICI HISTORIA DANIGA PAA DANSK, Kbh. 1752, heter det bl.a.:

I oversettelsen fra 1713 og 1719 heter det «Udi denne Øster Egn boe Skrie-Finner og vilde Lapper.»

I oversettelsen fra 1752 heter det «Østen for Norge og Sverrig boer Skriefinnerne.»

I begge oversettelsene er det tale om «sieldsynte» eller besynderlige Vogne eller Sleder paa hvilke de fare omkring paa Jagt.»

I SAKSES DANESAGA,... Oversat af Jørgen Olrik, Kbh. 1908 heter det:

-I disse østlige områder bor Skridfinnene, et folkeferd av ivrige jegere, som på deres merkelige ski ferdes over uveisomme fjell...»

Her er altså vogner eller sleder blitt til merkelige ski. Felles for de tre oversettelsene er imidlertid at det er tale om ett, evt flere folk i øst - ikke i Skandinavia.

Saxo framstiller iflg. oversettelsen fra 1713 og 1719 Skrie-Finner og Vilde Lapper som forskjellige folk, men det ser nærmest ut til at han slår dem sammen når han forteller om «et besynderligt Folk, som bruger sieldsynte Slæder». «Et besynderligt Folk osv.» står egentlig bare til «de vilde Lapper.»

Saxo nevner ved flere anledninger begge Lappmarkene og begge Lapplandene. «Lappene» lever etter dette på minst to forskjellige områder.

Benevnelsen «Lapp» er nå kommet inn i litteraturen, og Saxo skiller mellom finner og «lapper». Han sier bl.a. at finnene er noen folkeslag i det høye nord. De dyrker land, de er flinke til våpenbruk, ingen andre folk er så dyktige til å skyte med bue, og de legger seg ivrig etter trolldom. De er ypperlige jegere, de har ingen faste oppholdssteder, de flytter stadig rundt og setter bo hvor de finner vilt. På krumme ski farer de over snødekte åser.

Det er en klar inkonsekvens i denne framstillingen. Først sier han at finnene dyrker land, og så sier han at de er ypperlige jegere uten faste oppholdssteder.

Dette tyder vel på at han blander sammen de to folkegruppene «Skriefinner og vilde Lapper», som han først nevner hver for seg.

I så fall skulle «Skriefinnene» være de som dyrker land, være flinke i våpenbruk (buesky-ting) og være ivrige etter trolldom.

Mye taler for at Saxo har hørt og lest om forskjellige folkestammer i nordområdene uten å kunne skille dem fra hverandre. Det blir dermed helt tilfeldig hvilke egenskaper han tillegger det ene eller det andre folk. De fleste egenskaper kan vel også være felles. De er vel alle både kulturelt og språklig beslektet.

Dessuten må livsgrunnlaget være omtrent det samme for dem alle, nemlig jakt og fangst.

I Dr. Fr. Winkel Horns oversettelse av Saxos DANMARKS KRØNIKE, Kbh. 1898, heter det bl.a.:

-I den østlige Del af disse Egne bor Skridfinnene, et Folkeferd af ivrige Jægere, som bruger en egen Slags Skridsko, paa hvilke de ferdes omkring paa ellers utilgjængelige Bjærge ...»

I Jørgen Olriks oversettelse fra 1908 er det snakk om Finmarkens høvding Mattul og hans finnehær av utlærte bueskyttere, som er øvde i å løpe på ski ... den største og mest navnkunnige høvdings herlige fylking, vek her for en ussel almuehop av ringe og dårlig rustede bønder ... en ussel og lumpen almuehop, ... han hadde funnet større kraft hos disse nesten våpenløse bønder enn hos de best utrustede hærer; ...»

Olrik nevner ikke «lapper» i sin oversettelse, men han nevner begge «Lapplandene».

Det ser ut til å være nokså klart at finnene blir reknet til «de ville folkeslag», at de er bønder som er øvde i å løpe på ski, og at de er utlærte bueskyttere. De har sine egne konger, jfr. Mattul og Gram. Hvorvidt disse finnene er identiske med «Skridfinnene», som Olrik nevner, er vanskelig å si, men mye tyder på at så er tilfelle. De er jo tillagt nøyaktig de samme egenskaper. Det sannsynlige er vel at alle «de ville folkeslag» i nord-øst levde omtrent på samme måten, jfr. Giovannis beskrivelse av tartarene (neste kap.).

Forskjellen er nok bare at noen av gruppene hadde begynt å dyrke jord og holde husdyr ved siden av jakten, mens andre fortsatte som omflakkende jegere og fangstmenn.

Når alle de her nevnte oversettere skriver om «begge Lapplandene», så må antakelig det forstås som en slags utmarksområder i relasjon til finnenes tilholdssteder. Om dette kan ha noe med de nåværende sør-og nordsamiske områdene å gjøre er umulig å si.

Dersom oversettelsene av fragmentene etter Saxo er pålitelige, tyder det på at befolkningen i nord-øst-områdene på Saxos tid og langt tidligere har vært en finsk gruppe som har gått over til kombinasjon av jakt og jordbruk og «de ville Lapper».

Ser man på den normale historiske overgangen fra jegerstadiet til jorddyrkingssta-diet, ville det sannsynlige være at de som hadde tatt til med jorddyrking, samtidig som de var avhengige av jakt og fangst, var de eldste i området. En annen mulighet er at de kan ha utviklet jorddyrkingskulturen før de inntok disse områdene, men det mest sannsynlige er nok at de har lært jorddyrking av folk de er kommet i kontakt med i Østers) ø-området. Kildematerialet tyder på at jo lenger øst man kommer, jo enklere kulturformer finner man.

Hadde «lappene» kommet i kontakt med de samme menneskene på samme tid eller tidligere, så hadde antakelig de også blitt jord-dyrkere, slik det ofte har skjedd med dem seinere.

Etter det man kan utlede av Saxos verk er det neppe tvil om at hans «Skriefinner» må være identiske med de jorddyrkende finner, men at «de ville Lapper» har tatt seg fram på samme måten er overveiende sannsynlig. De var jo nabofolk, og ser man på utviklingen av jorddyrking og husdyrhold blant samene, så er det neppe tvil om at det først og fremst er finnene (kvenene) som har skapt det.⁵⁵

De siste 300 år av Mellomalderen er det svært sparsomme beretninger om «lappene» i litteraturen. I finske skrifter fins imidlertid en del vage opplysninger.

I pavebullen av 1230 nevnes «Lappia».

Etter Birger Jarls tåg i 1249 streifet «lapper» omkring i Ovre Osterbotten.

2. K. Erik Magnussons Bekräftelse på Birkarlarnes privilegier, dat. Stockholm den 6 Aug. 1358.

Alle the som thetta breff seandes warda, Wij Erich medh Gudz nåde, Swerigis och Göthis Konung och Skånes herre, Ewerdeliga helso i Gudi, medh thetta Närwarandes breff oppenbarliga wi betygom och tillståndom Oss alla the Privilegier, Nåder och Frijheter igenom wåra förfädrom och serdeless igenom Ehrfuldhe och Edele Furste, wårom Käre Fadher och Herre, Måns, medh Gudz Nåde Swerigis, Norigis och Skånis Konung, som allom Inboandes i Norrebotn i Lapmarcken, till Swerigis Rijkis och Christna troes föröckning vnthe och giffne ähre, haffue medh wårt Rijckzens Rådz Råådh stadfestadt och samptyckt;

 welandes them bliffuandes i sina stadsfestning till Ewig tidh, förkunnandes the Frijheter, på thet the sine gamble Endar som kallas Råmercker skole thess fruchtsammeligare och frijare niutta och brucka, icke och welandes af (=at) någon i för:de friheter s(k)adelige wara, eller i någrahanda motto förtörna, till thess wij wåra breff, om wij några sådana på för:de frijheter androm vndt haffuom granneliga beskått och seht haffuom.

Och huilka Birckerlar som öckna skogar i för:de Endar efther sina tarffue och nytto sökia wele, thett wij them ingalunda nekom förbjudandes thy allom och huar och en i huadh stå(n)dt eller wilkor the ähre, att the icke dierffuas her emott thenne framsätning något att fresta eller öffuerdådeligen företaga, såsom the warda wåra nådh Elskandes oförtörnatt, och försett haffua wåra wrede undfly.

Giffuit i Stockholm Anno domini Tusende Trjhudrade (femtio och åtta) dagen näst efther Sancti Dominici dagh, under wårtt seerett.

Ur Handl:r rör. Skand. Hist. Del 39 s. 18.

I 1293 var Savolax nesten øde, med unntak av «lapper» som streifet omkring. At «lapper» omkring 1350 streifet omkring i nordre del av Osterbotten er også kjent.

Omkring 1440 hadde de nordlige delene av Savolax, den mest avsidesliggende del av Osterbotten (mot Finland) og det nordlige Tavastland (Sør-Finland) ikke andre innbyggere enn «lapper» som streifet omkring.

I et testamente som omkring 1350 ble skrevet av Lasarij, stifteren av klosteret i Muromsk, heter det bl.a.:

-.. .innbyggerne omkring sjøen Onega er lapper og tsjuder.»

Våran dokumentation och kommentar:

Släkter från dessa "lapper" som ströva omkring har jag satt här nedan. Med tydlighet kallades alla inbyggare för "lapper"  eller "finner" (finnar). Tidigare "kvener" (kainulaiset) vid den tiden innan nybygges plakaten kom. Uppgifterna tagna från Savolax äldsta dombok.

Niva/Pajanen

Domböker från Savolax 1559 och 1561 - 1565

Vinter och vårtingen 1559

Dömdis Ollij Paijan sac tiil 3 mc för 1 blonat han slogh Ollij Greuszon Heijska, epter 12 men.

Pellosniemi 4. 1. 1563

Dömdis Laurens Paijan 3 skatt skin jordt affh Joan Olkonn, som for:ne Joan slogh Laurens Paijans fader ihiiell, och loffhuadt Joan Olkon, Laurens Paijan på then tiidt förliickninggen skeedde, atth flijge Laurens Paijan sin faders jordt igen, epter 12 men ransacan.

Juva - Jockas 4. 3. 1563

Dömdis Per Karhun och Per Paijan sac tiil 3 mc huartere för 1 blonatt the slog huar annan, epter 12 men ransacan.

Juva - Jockas 10. 3. 1565

Dömdis thenne epter:ne sach till 3 mc för tingz suarlössz, epter 12 men ransakning:
........ Poul Paijain........

Rantasalmi 1. 3. 1563.

Återfinns bland de 12 nämndemännen: Antti Pesoinen

Rantasalmi 11. 10. 1563

Kom för rette Claus Pesoin (Pesonen) och till stod, att han köpt off slothens tegelslagare, penempdt Henrik, 11 tunnor kalck och hade annamadt igen off för:ne Claus Pesoin igen 5½ spen korn.

Rantasalmi 15. 3. 1564.

Återfinns bland nämndemännen: Anders Pesoin.

Tillägg från Erik Kuoksu: En genealogisk koppling mellan Olof Joensson (Pajari) och Lasse Pajanen är svår att bevisa, och är väl inte heller så trolig, med tanke på att den ene bodde i Kainuunkylä, och den andre antagligen var invandrad från Savolaks.
 Sedan kan det tänkas finnas någon koppling mellan deras respektive släkter mycket långt tillbaka i tiden, då namnen ju bygger på samma stam. Båda namnen kan från början vara varianter av samma östfinska klannamn, men lika gärna kan det vara så, att det inte finns någon koppling överhuvudtaget.

MIKAEL BEHEIM FRÅ WURTENBERG (1400-tallet)⁵⁸

Mikael Beheim fra Wiirtenberg dro i 1450 ut på en sjøreise nordover langs norskekysten. Han forteller:

-I dette landet finner en kristne og hedninger om hverandre. Ville lapper bor i skogene langt borte frå andre mennesker. De fanger og skyter skogens ville dyr, fortærer kjøttet, og med hudene løper de ned til stranden for å selge dem til kjøpmennene.

De er svært redde og tror at man vil fange dem.

Men i en annen ørken (ødemark) og i et særskilt strøk bor et folk som blir kalt «skræ-linger».⁵⁹ De er tre spann høye og lever i huler som de seiv graver. Men hvor små de enn er, så er de dog frekke og stridbare. Av lær og tre gjør de seg fartøyer og seiler på dem uten frykt, endog dypt under vannet. De spiser bare nyslaktet rått kjøtt og rå fisk og drikker blod til.

Hele sommeren bruker grønlenderne på å jage etter reinsdyrene. Sammen med kvinner og barn drar de fleste lengst inn i fjordene og blir der til høsten. ... Det er sikkert nok at disse innbyggerne på vestsiden av Grønland er de gamle og frå førsten ville folk. De såkalte «Schrellinger» er deres avkom. ...»

Kommentar:

Planchen i Vangenstens bok har en interessant sammenlikning mellom Beheims tekst og andre omtrent samtidige tekster med hensyn til Beheims skildring av «Wild-lapen» og «screlinger».

Det ser ut til at Beheim i likhet med Val-kendorf og Mercator blander sammen «skræ-linger» og pygmeer, mens Cl.Glavus og seinere Schoner og Irenicus skjelner mellom dem.

Ved en nærmere sammenlikning ser vi at Beheims beskrivelser av «lapper» og «skrælin-ger» (pygmeer) i nær sagt alle detaljer stemmer med den vi finner hos Cl.Clavus og hos andre forfattere som har et nært forhold til hans arbeider.⁶⁰

Det er høyst sannsynlig at Beheim på sin Nordentur er blitt kjent med Clavus' arbeide, kanskje har han til og med møtt Clavus seiv.

Beheim nevner i det hele tatt ikke Grønland, og det er klart at han plasserer ting som hører hjemme på Grønland i Finnmark.

Av den sammenlikning Vangensten har gjort mellom de forskjellige tekster, går det tydelig fram at innholdet av Cl.Clavus' arbeid allerede i 1450 med Beheim kom til Tyskland, og der ble kjent og benyttet av andre forfattere.

I Wienerteksten etter Clavus heter det bl.a.:

-Wildlappenland, beskrivelse av kysten på dette sted (dvs. Mesterbrodh), der bor først wildlappene, som alle er skogmennesker og pelskledte slik som de beskrives. Etter disse er det mot vest små pygmeer av en alens lengde, som vi har sett på Grønland.

Hos Franciscus Irenicus: GERMANIAE EXEGESEOS VOLUMINA DUODECIM. Hagenau 1518, heter det bl.a.:

-Mot solnedgangen bor det først vill-lap-per. Etter disse vill-lappmennene lever det pygmeer mot solnedgangen. De er små - en alen lange, og de vantro karelerne har reist til Grønland, som uten tvil er på den andre siden av Nordpolen.»

Hos Johannes Schoner: LUCULENTIS-SIMA QUEDAM TERRE TOTIUS DESCRIPTIO (Utg. i det Kgl.bibl.Kbh. uten trykkested og år), heter det bl.a.:

-Pillappelandia er vill-lappmennenes område. Frå dette sted mot solnedgangen bor i en stor omkrets av jorden de nevnte vill-lappmennene som alle er skogmenn. Denne øyas beboere byttehandler uten mynt. Etter disse vill-lappmennene mot solnedgangen bor pygmeene som er små - en alen lange. Pygmeene som Claudius Clavus har sett fanget i havet i en liten båt laget av lær, som nå i vår tid oppbevares i Nidaroskatedralen. De har på samme sted en lang båt av lær, som er tatt sammen med pygmeene.»

GREGORIJISTOMA (omkring år 1500)

Russeren Gregorij Istoma reiste sammen med dansken David Kock rundt Skandinavias nordkyst i 1496.

Istoma oppga iflg. Herberstein at den veg han passerte var 300 mil. Etter å ha seilt 16 mil fra Dwina kom de reisende til en strand på venstre side. På høyre hand hadde de åpne havet, som i likhet med de nærliggende fjell hadde sitt navn etter floden Petzora.

Så kom de til Finlappias folk og passerte Lappernes land. Etter så å ha tilbakelagt 80 mil, kom de til landet Nortpoden (Norrbot-ten). Dette landet, som lå under Sveriges konge, kalte russerne Kajånskaja Semlja (Kai-enske Semla), og befolkningen der kaller de Kayeni, står det i reisebeskrivelsen.

Kommentar:

Denne forfatteren, som selv har reist gjennom området, skiller altså mellom Finlappias folk og Lappernes land.

«Lappenes» navn på russisk var i eldre tider Lopåne, Lopnåne eller Loplåne, samtlige tydelig utledet av Lapalainen. Senere het de av og til Lop, som feks i Ivan Vasiljevitz' testamente av 1504, der det er tale om Vild-og Skogs-Lop. Seinere er de blitt kalt Lopari.⁶⁵

I Opera Mathematica sier Schoner bl.a.:

-Lapponia dekker et umåtelig land mot Nordpolen, slik det sies av folk. Folkene der er skogboere frå et ukjent land og på et islagt hav, som hver dag går på jakt. Disse skogmen-nesker kalles også kareler og kommer med en stor hær for å handle på Grønland på den andre siden av Nordpolen.»