Innstilling fra justiskomiteen om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven).

(Här i förkortad version. Annmärkning; Ordet same i olika sammanhang förekommer i rapporten 250 gånger. Kvener förekommer en gång och etniska nordmenn och de andra ett par gånger. Finnmarks fylkesting förekommer ett antal gånger, men de företräder även samerna).

– Paragraf 3 gir i praksis ILO-konvensjonen forrang foran norsk lovgivning. Kanskje det mest problematiske poenget.

Proposisjonen handler om retten til land og vann i Finnmark. Finnmarksloven innebærer at det opprettes et nytt og selvstendig organ som får overført eierrådigheten over den grunn som i dag ligger under Statskog SF.

Dette utgjør størsteparten av arealet i fylket og så å si all utmark. Det nye organet får navnet Finnmarkseiendommen og får et styre med like mange medlemmer valgt av Sametinget og Finnmark fylkesting. Staten oppnevner et styremedlem uten stemmerett.

Sametinget får myndighet til å gi retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. Disse retningslinjene skal legges til grunn når Finnmarkseiendommen behandler saker om endret bruk av utmark. Retningslinjene skal også anvendes av offentlige myndigheter ved behandling av saker om endret bruk av utmark.

Loven gir en prinsipiell avklaring når det gjelder grunnlaget for opparbeidelse av selvstendige rettigheter i Finnmark. Det slås fast at loven ikke griper inn i private og kollektive rettigheter som bygger på hevd eller alders tids bruk.

Finnmarkseiendommen kan innen klare grenser dele ut overskudd til fylkeskommunen, Sametinget eller allmennyttige formål i fylket. En kontrollkomité oppnevnt av fylkestinget, Sametinget og Kongen skal føre tilsyn med styrets virksomhet. Finnmarkseiendommen blir et selvstendig rettssubjekt uavhengig av statsmyndighetene, som heller ikke kan instruere eller styre virksomheten. Finnmarkseiendommens rettsstilling blir som for andre grunneiere, med noen unntak.

Finnmarkseiendommen skal forvalte de fornybare ressursene i samsvar med lovens formål og innenfor de rammer som følger av viltloven, lakse- og innlandsfiskloven og annen nasjonal lovgivning. Loven fastlegger en rettighetsfordeling mellom kommunens innbyggere, fylkets befolkning og allmennheten for øvrig som stort sett er i samsvar med dagens praksis. Finnmarkseiendommen gis imidlertid betydelige fullmakter til å utforme nærmere rammer for ressursbruken. Det innføres en mulighet for tildeling av særskilt rett til lokal utnyttelse av enkelte utmarksressurser til folk som har en betydelig del av sitt livsgrunnlag knyttet til utmarkshøsting. Det ligger til kommunen å ta stilling til dette, med klageadgang til Finnmarkseiendommen.

Det foreslås endringer i bergverksloven som skal bidra til at de samiske interesser og Finnmarkseiendommen som grunneier systematisk kommer inn i behandlingen av mineralsaker. Det gis særregler for skjerping, muting og utmål i Finnmark. For gruver på Finnmarkseiendommens grunn kan det gis forskrift om at grunneieren skal ha en høyere andel av avkastningen enn det som i dag følger av loven. Som grunneier får Finnmarkseiendommen retten til de ikke-mutbare mineralene.

Loven er ikke ment å medføre store endringer for dagens brukergrupper og rettighetshavere i fylket eller for allmennheten for øvrig. De største endringer vil gjelde for Sametinget, fylkestinget og staten ved Statskog SF. Endringer over tid for finnmarkingene vil eventuelt komme som et resultat av at de folkevalgte organene og det nye grunneierorganet tar i bruk den rådighet de får tilført gjennom loven.

Den nye finnmarksloven trer i kraft når Kongen bestemmer. De ansatte i Statskog i Finnmark som ønsker det, følger med over i Finnmarkseiendommen når den trer i virksomhet.

. Den neste gruppen utgjøres av Finnmark fylkesting, kystkommunene og andre offentlige organer som jevnt over er imot en styrking av samiske rettigheter, men likevel er positive til økt lokalt selvstyre. Den siste gruppen bestående av departementer og andre statlige organer er opptatt av at staten, uansett løsning, ikke må miste kontrollen over grunnen i Finnmark mv. I tillegg til disse tre hovedgruppene, har enkelte interesse- og miljøvernorganisasjoner uttalt seg. Disse høringsinstansene er stort sett positive til flertallets forslag, men få av dem har gått særlig i detalj. Mange ser likevel noen betenkeligheter ved forslagene, men her er det lite samsvar.

Sametinget og Finnmark fylkesting har stått i en særstilling i forhold til å delta underveis i prosessen frem til fremleggelsen av proposisjonen.

Departementet behandler i kapittel 3 i proposisjonen hvem som kan sies å eie grunnen og ha bruksrett til land og vann i Finnmark fylke på bakgrunn av anerkjent rettskilder og juridisk metode. Ytre sett er svaret enkelt. Statskog SF har grunnbokshjemmelen til omlag 95 pst. av arealet i Finnmark fylke. Vanligvis er man vant til å legge til grunn at grunnboken gir uttrykk for hvem som er rette eier. Til tross for dette er ulike aspekter ved spørsmålet utredet og belyst over flere tusen sider gjennom tre tiår. En vesentlig årsak til dette er at spørsmålet i tillegg til det juridiske utvilsomt også har en etnisk, kulturell, historisk og politisk dimensjon.

Folkeretten har regler som er bindende for staten når det gjelder det samiske folks rettsstilling i Norge. Det samiske folk har status som urfolk og er dessuten en etnisk, kulturell og språklig minoritet.

Innenfor folkeretten er det særlig to kilder som står sentralt: FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 27, og bestemmelsene om landrettigheter i ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Det finnes også andre folkerettslige regler som Norge er bundet av og som kan tenkes å være av betydning generelt for samiske spørsmål. For spørsmålet om samiske rettigheter til land og vann er det imidlertid de to nevnte konvensjonene som er av særlig interesse, og gjennomgangen i proposisjonen begrenses til disse.

Etter departementets vurdering bør proposisjonen ta utgangspunkt i Samerettsutvalgets forslag om en lov om grunnforvaltningen i Finnmark og omfatte virkemidler for vern av naturgrunnlaget for samisk kultur i Finnmark. Regler for vern av naturgrunnlaget for samekulturen i de øvrige samiske områdene må avvente utfallet av Samerettsutvalgets pågående arbeid og revisjonen av plan- og bygningsloven m.m.

Spørsmålet er hva som er et relevant og forsvarlig utgangspunkt for utformingen av en nyordning for grunnforvaltningen i Finnmark. Utgangspunktet er at lov 12. mars 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fortsatt gjelder. Det dreier seg imidlertid ikke om en ubeskåret eller fullstendig eiendomsrett i privatrettslig forstand. Statens eierposisjon har gradvis blitt til over lang tid og er aldri blitt klart og uttømmende definert i forhold til rettsstillingen for brukerne av arealene. Loven av 1965 gir derfor ikke i dag et fullstendig eller fullt dekkende bilde av rettstilstanden i Finnmark slik denne må vurderes på bakgrunn av utviklingen i norsk rett og i folkeretten. Statens grunneierposisjon og dens nærmere innhold har imidlertid ikke vært prøvet for domstolene, og den foreliggende rettspraksis om bruksrettigheter gir ikke holdepunkt for sikre slutninger om det generelle forholdet mellom staten og brukerne av grunnen.

Reindriftsretten er i dag klart fastslått å være uavhengig av noen grunneierposisjon, med et selvstendig rettsgrunnlag tuftet på bruk i alders tid. Dette selvstendige grunnlaget for reindriftsamenes rettsstilling er gradvis fastslått gjennom rettspraksis fra 1960-tallet.

Sedvanemessig bruk av utmarken foregår til dels fortsatt uavhengig av grunneier, og en utbredt oppfatning om selvstendig rett til tradisjonell bruk av utmark har kommet klart til uttrykk gjennom høringen, og også i den aktuelle debatten om rettsforholdene og grunnforvaltningen som stadig foregår i påvente av en ny lov.

Spørsmålet om alternative eiere til staten er ikke enkelt. Selvstendig rett kan være opparbeidet individuelt eller kollektivt. Det finnes i betydelig grad overlappende brukere og bruksrettigheter, og noe av denne bruk kan ha gitt grunnlag også for eiendomsrett. Det er forskjeller i bruksintensitet og bruksmåter innenfor fylket, særlig mellom de indre og ytre deler, men også mellom byer, tettsteder og bygder. En opplisting av mulige alternative rettssubjekter vil i alle fall kunne omfatte bygder eller bygdelag, grender eller grendelag, eventuelt med henvisning til lokal bevissthet om gamle siidaer, kommuner, reindriften ved reinbeitedistrikt eller siidaer, bygdeallmenning, statsallmenning og en statlig "rest-eiendomsrett".

Departementet deler Samerettsutvalgets rettslige vurdering at statens eierposisjon ikke nødvendigvis har ført til at selvstendig bruksrett er innskrenket eller falt bort, eller ikke har kunnet oppstå. I likhet med utvalget er departementet kommet til at en ny lov om grunnforvaltningen i Finnmark tydeligere enn gjeldende lov bør vise at det forholder seg slik. Omfanget av slike rettigheter kan riktignok være vanskelig å fastslå fordi ikke bare bruken men også hvordan staten har forholdt seg, vil være av betydning. Der staten har grepet inn i bruksutøvelsen, vil det også ha betydning om det har skjedd, eller blitt oppfattet å skje, som ledd i utførelsen av offentlig kontrollmyndighet eller som utslag av eierrådighet.

Departementet er på denne bakgrunn kommet til at det er behov for en generell bestemmelse i loven om at "tingsretten gjelder som vanlig" og at kollektive rettigheter kan være aktuelle ved siden av individuelle. Denne bestemmelsen vil også måtte ses i sammenheng med den forvaltningsordningen for særskilt rett til utnyttelse av visse utmarksressurser for lokale brukere som foreslås. Sammen vil disse reglene gi rom for anerkjennelse og videreføring av tradisjonell lokal utmarkshøsting på en fleksibel måte: i form av en selvstendig bruksrett der det er grunnlag for det, og den ønskes benyttet, og i form av en forvaltningsmessig godkjenning fra kommunens side der det kan være aktuelt og tjenlig.

Den foreslåtte styresammensetningen sammen med andre tiltak vil sikre en klar oppfyllelse av de folkerettslige forpliktelsene. Styret vil være en arena der samiske og norske interesser kan møtes i en konstruktiv meningsutveksling om arealforvaltningen i Finnmark. Finnmarkseiendommens forankring i lokale folkevalgte organer vil gi legitimitet til eiendommens utøvelse av eierrådigheten. Det vil kunne danne grunnlag for en styrket og mer harmonisk utvikling av arealbruken og næringslivet i fylket. Finnmarkseiendommen vil være et privat rettssubjekt i forhold til offentlige myndigheter. På den måten vil denne løsningen gi et klart skille mellom rollen som grunneier og rollen som myndighetsorgan ved at rollene ikke vil være samlet på samme hånd.

Departementet har søkt å finne frem til balanserte løsninger som kan være akseptable for de ulike fløyer og brukere i Finnmark. Uenigheten er og har vært sterk i fylket, og det er derfor viktig å finne løsninger som imøtekommer flest mulige interesser og grupper. Det er viktig å ivareta samiske interesser, reindriftens interesser, den øvrige befolkningens interesser og hensynet til samfunnsliv og næringsliv på en samlende måte som kan gi grunnlag for en god utvikling i fylket.

De allmenne rettsoppfatninger befolkningen i Finnmark har i forhold til bruk av utmarksressurser. På denne bakgrunn mener departementet at lovforslaget vil forebygge rettslige tvister om retten til land og vann i Finnmark i den grad det er mulig.

Utmarksressursene er viktige i Finnmark og på Finnmarksvidda i særdeleshet. Både Samerettsutvalget og departementet har ønsket å styrke lokale brukeres rett til ressurser og styring med ressursbruken i deres nærområder. Hovedspørsmålene har vært hvem som skal forvalte utmarksressursene, hvem som har rett til å bruke dem, om en bygd, gruppe eller enkeltpersoner kan få en særrett til utnyttelse av ressursene i et nærmere avgrenset område og hvorvidt det skal lovfestes nye regler for laksefiske i Alta-, Tana- og Neiden-vassdragene.

Samerettsutvalget foreslo at de ulike utmarksgodene skulle deles i grupper og fordeles slik at noen ble forbeholdt fylkets innbyggere, de fleste kommunens innbyggere, mens andre rettigheter ble forbeholdt bygdefolk innenfor bygdebruksområde.

Det er imidlertid særlig to forhold som etter departementets mening taler for å myke opp en ren kommunemodell, dvs. at det kun er kommunens egne innbyggere som har bruksrettigheter til utmarksressurser. For det første er ikke alle rettighetene egnet til å forvaltes på kommunenivå. Storviltjakt og småviltjakt er praktiske eksempler. For det andre er utmarksressursene skjevt fordelt mellom de ulike kommunene. For det tredje må man i større grad respektere den adgangen til utmarksressursene som fylkets innbyggere og allmennheten for øvrig tradisjonelt har hatt. Departementet foreslår på denne bakgrunn en rettighetsfordeling som er i bedre samsvar med dagens ordninger enn Samerettsutvalgets forslag:

- Kommunens innbyggere skal ha rett til fiske etter innlandsfisk med garn, fiske etter anadrome laksefisk med faststående redskap i sjøen, sanking av egg og dun, hogst av lauvskog til brensel for husbehov, stikking av torv til brensel og annet husbehov og uttak av lauvskog til bruk som gjerdestolper og hesjestaur i reindrifts- og jordbruksnæring.

Fra disse hovedreglene vil Finnmarkseiendommen kunne fastsette avvik i begge retninger avhengig av ressursgrunnlag m.m.

I Alta-, Tana- og Neiden-vassdragene ligger fiskerettighetene til særskilte rettighetshavere og fisket i Tana og Neiden er regulert i egne forskrifter basert på bilaterale overenskomster med Finland. Samerettsutvalget foreslo en rekke endringer i reglene om fisket i disse tre vassdragene. Det er behov for en bred gjennomgang av den fremtidige forvaltningen av disse vassdragene med deltakelse fra de berørte rettighetshavere og lokalsamfunn. Flere sider av saken må dessuten avklares med Finland, og det kan bli aktuelt med justeringer i overenskomstene vedrørende Tana og Neiden. På denne bakgrunn fremmes det ikke forslag som berører fisket i Alta-, Tana- og Neiden-vassdragene i proposisjonen.

Sametingets retningslinjer om utmarksbruk vil måtte omhandle reindriften. Videre skal minst ett av de styremedlemmene i Finnmarkseiendommen som Sametinget oppnevner, representere reindriften. Reindriftsutøverne sikres dessuten tilgang til fornybare ressurser på linje med kommunens innbyggere i den tiden reindriften forgår der.

Dersom grunn i Finnmarkseiendommens eie legges ut som nasjonalpark, skal det ved utformingen av bruksreglene for området legges vekt på at tradisjonell bruk kan videreføres. Lovfesting av dette hensynet spesielt vil bidra til at reindriftens grunnleggende behov får større tyngde enn tilfellet er i dag..

Innbyggerne i fylket skal sammen ha kontroll over arealforvaltningen, uten at det skilles individuelt på grunnlag av etnisk tilhørighet. Grunn og naturressurser i Finnmark må forvaltes etter prinsipper som legger opp til likebehandling av alle som bor i samme område. Dette tilsier lik representasjon i styrende organer. Videre må et nytt organ som skal forvalte grunn og naturressurser i Finnmark, ha en ikke ubetydelig grad av selvstendighet i forhold til sentrale myndigheter.

I forhold til enkeltpersoners og gruppers rettigheter, er det et selvsagt utgangspunkt at loven ikke skal gjøre inngrep i opparbeidede rettigheter som bygger på et tingsrettslig eller avtalerettslig grunnlag. Det er imidlertid også lovens formål at alle utmarksbrukere i Finnmark skal være sikret fortsatt adgang til å utnytte utmarksressursene. Forvaltningen av utmarksressursene må også sikre en bærekraftig og økologisk forsvarlig bruk av ressursene.

Lovens kapittel 1 inneholder alminnelige bestemmelser. §§ 1 og 2 angir lovens formål og virkeområde. Bestemmelsen i § 3 angir lovens forhold til folkeretten, og fastsetter at loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter.

Bestemmelsen gir uttrykk for de grunnleggende hovedhensynene som loven bygger på.

Bestemmelsen i § 5 angir generelt lovens forhold til bestående rettigheter opparbeidet på tingsrettslig grunnlag og rettigheter som reindriftsutøvere har på dette grunnlag eller i medhold av reindriftsloven. Bestemmelsen har begrenset selvstendig rettslig betydning, fordi det uansett vil følge av alminnelige utgangspunkter at loven ikke gjør inngrep i rettigheter som bygger på selvstendige rettsgrunnlag.

Dersom staten trenger arealer til et nærmere angitt formål på Finnmarkseiendommens grunn, må den kjøpe området eller ekspropriere det og betale erstatning til Finnmarkseiendommen etter alminnelige regler. Et unntak vil gjelde dersom staten trenger grunn til sykehus og lignende institusjoner, kirker, utdanningsinstitusjoner, museum eller kulturminnetiltak. Dette er formål som vil komme alle innbyggerne i fylket til gode, og departementet har funnet det rimelig at staten bør kunne benytte grunn i Finnmark til disse formål uten å betale erstatning. Til forskjell fra det som gjelder for andre private grunneiere, vil Finnmarkseiendommen ikke ha vern mot at dens rettsstilling oppheves eller innskrenkes ved lov, jf. § 19.

Forholdet til naturvernlovens regler om opprettelse av nasjonalparker er regulert i § 18 første ledd. Bestemmelsen fastsetter at Finnmarkseiendommens grunn kan legges ut som nasjonalpark etter reglene i naturvernloven uten at Finnmarkseiendommen har krav på erstatning. For å sikre at opprettelse eller utvidelse av nasjonalparker ikke unødig får negative konsekvenser for tradisjonell bruk, er det foreslått en særskilt bestemmelse i loven som fastsetter at det ved utformingen av bruksregler for nasjonalparken skal legges vekt på at tradisjonell bruk kan videreføres. Det vil i stor grad være i samsvar med dagens praksis.

Den nye forvaltningsordningen bygger på at Finnmarkseiendommen opprettes og ledes av et styre bestående av syv medlemmer: tre medlemmer valgt av Finnmark fylkesting, tre medlemmer valgt av Sametinget og et medlem uten stemmerett oppnevnt av staten. Styret vil ha ansvaret for forvaltningen av Finnmarkseiendommen og må sørge for at den samlede virksomheten organiseres på en forsvarlig måte.

I saker der det er nødvendig for driften av Finnmarkseiendommen at vedtak treffes, vil en løsning med likt antall medlemmer i styret kunne være problematisk. Departementet har derfor av hensyn til virksomheten foreslått en bestemmelse i loven om at dersom det ved stemmelikhet er "nødvendig for driften av Finnmarkseiendommen" å treffe vedtak, kan statens representant i styret be departementet avgjøre saken

Allmennheten skal i samsvar med det som gjelder i dag ha rett til jakt og fangst av småvilt og fiske med stang og håndsnøre. Dette er rettigheter som allmennheten har på statsgrunn ellers i landet og som den også bør ha i Finnmark. Tilgang til jakt og fiske er også viktig som grunnlag for friluftslivet. Allmennheten skal etter loven også gis rett til å plukke multer til egen husholdning etter søknad dersom ressursgrunnlaget tillater det. Dette er i samsvar med dagens praksis for multeplukking.

For øvrig er ressursene stort sett forbeholdt lokale brukere. Kommunens innbyggere er således forbeholdt retten til fiske etter innlandsfisk med garn, laksefiske i sjøen med faststående redskap etter utvisning, sanking av egg og dun, hogst av lauvskog til brensel for husbehov, stikking av torv til brensel og annet husbehov og uttak av lauvskog til gjerdestolper og hesjestaur i reindrifts- og jordbruksnæring. Rettighetene tilkommer alle som er bosatt i kommunen innenfor hele kommunens område.

Finnmarkseiendommen kan innskrenke adgangen til de fleste utmarksressursene, stille vilkår for tillatelser mv. Finnmarkseiendommen har myndighet til å fastsette at utnyttelse av ressursene forutsetter tillatelse, og for jakt, fangst og fiske fastsetter loven at tillatelse alltid er nødvendig. Finnmarkseiendommen kan også kreve avgift for jakt, fangst og fiske, og loven gir enkelte nærmere bestemmelser om det.

Statens naturoppsyn skal i henhold til naturoppsynsloven føre kontroll med bestemmelser i offentligrettslig lovgivning om utnyttelse av naturressurser, friluftsliv mv. Frem til i dag er det Statskogs fjelltjeneste som har utført disse oppgavene på vegne av Statens naturoppsyn i Finnmark. Statskogs fjelltjeneste har i tillegg utført det utmarksoppsynet som Statskog som grunneier har hatt behov for.

Finnmarksloven forutsetter at Statens naturoppsyn i fremtiden skal føre oppsyn i Finnmark etter naturoppsynsloven på samme måte som ellers i landet

Utgangspunktet i bergverksloven er bergfrihetens prinsipp som fastsetter at enhver har rett til på lovens vilkår å skjerpe (lete etter), mute (undersøke nærmere) og få utmål på forekomster av mutbare mineraler på egen eller andres grunn. For å sikre samisk innflytelse i saker etter bergverksloven foreslås det visse innskrenkninger i dette utgangspunktet for skjerping, muting og utmål i Finnmark. Endringene består i at samiske interesser skal tas hensyn til og tilgodeses gjennom dagens system i bergverksloven ved at det gis særlige saksbehandlingsregler for bergverkssaker i Finnmark. Ved skjerping foreslås det en ordning der skjerperen skal varsle Sametinget, grunneieren og områdestyret og distriktsstyret for reindriften.

Det er et hovedprinsipp at Finnmarkseiendommen skal være selvfinansierende, men for å sikre likviditet fra første dag bør det gis et statlig "etableringslån". Lånets størrelse og nærmere vilkår (rentesats, tilbakebetalingstid osv.) vil regjeringen komme tilbake til etter at proposisjonen er behandlet i Stortinget. Lånet må bevilges over statsbudsjettet.

Finnmarkseiendommen vil etter departementets mening ha gode muligheter for å drive med et visst overskudd uten å øke prisnivået for tjenester og produkter mv. sammenlignet med Statskogs prisnivå i dag. Dette gjelder selv uten en økning i aktivitetsnivået.

Som et svar på dette ble Samerettsutvalget oppnevnt i 1980 og dets første utredning forelå i 1984; NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling. Flertallet viser i den forbindelse til at sameloven ble vedtatt i 1987 som en direkte konsekvens av anbefalingene i nevnte utredning. Grunnloven § 110 a om statens forpliktelser overfor den samiske folkegruppen ble vedtatt i 1988 og det første sametingsvalget ble avholdt i 1989.

For dette flertallet har det vært viktig å finne løsninger for Finnmark som er i overensstemmelse med folkeretten og som kan aksepteres av både Sametinget og av Fylkestinget.

- Det fastslås i prinsipiell form at samene gjennom langvarig bruk av land og vann har opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark. Rettighetene er opparbeidet uavhengig av etnisk bakgrunn. Dette gjelder også for andre innbyggere i Finnmark.

- Formålsparagrafen styrkes i forhold til Finnmarks interesser, deriblant i forhold til samiske interesser, ved at henvisningen til allmennheten utenfor Finnmark går ut. Dette innebærer imidlertid ikke en utestengning av allmennheten som fortsatt skal ha adgang til å jakte og fiske i Finnmark.

"Odelstinget bifaller ikke Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven)."

For det tilfelle at ovennevnte forslag ikke oppnår flertall, fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Før iverksettelse av finnmarksloven skal det avholdes en folkeavstemning om lovvedtaket. Stortinget ber Regjeringen gjennomføre folkeavstemning i Finnmark med spørsmål om å si ja eller nei til den nye loven samtidig med Stortings- og Sametingsvalg i september 2005."

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i sitt prinsipprogram tar avstand fra forskjellsbehandling av mennesker basert på rase, kjønn, religion og etnisk opprinnelse. Dette gjelder spesielt i forhold til så grunnleggende rettigheter som eiendomsrett. Disse medlemmer mener lovutkastet forskjellsbehandler som nevnt.

Disse medlemmer vil derfor i utgangspunktet stemme i mot forslaget til ny finnmarkslov, med mindre et flertall av innbyggerne i Finnmark gjennom en folkeavstemning gir uttrykk for ønske om en slik lov.

Disse medlemmer stiller for øvrig spørsmålstegn ved om samer er å anse som urfolk. Disse medlemmer viser her til partiets syn bl.a. i forbindelse med St.meld. nr. 10 (2003-2004).

Disse medlemmer vil dog uansett varsle at man ønsker å si opp ILO-konvensjonen 169 ved første anledning.

Disse medlemmer finner det for øvrig problematisk og uheldig at man automatisk fornyer traktater som kan sies opp med visse frister, uten at Stortinget gir sin aktive tilslutning til dette. For ILO-konvensjonen 169 er tilfellet at de som har ratifisert konvensjonen kan si den opp hvert tiende år, jf. konvensjonens artikkel 39.

Når Sosialistisk Venstreparti velger å stå utenfor flertallet som sikrer en ny Finnmarkslov, så er det særlig med begrunnelse i to forhold: For det første allmennhetens rettigheter. Sosialistisk Venstreparti kan ikke gå for en lov som så sterkt svekker allmennhetens rettigheter til jakt og fiske i Finnmark som det flertallet legger opp til. Allmenn tilgjengelighet til norsk natur er særdeles viktig for Sosialistisk Venstreparti. Dette medlem kan ikke se at tilreisende jegere og fiskere i Finnmark har vært til fortrengsel for reindriften, det samiske kulturgrunnlaget eller naturgrunnlaget i Finnmark. Tvert imot er det plass nok til alle. Den andre hovedinnvendingen Sosialistisk Venstreparti har angår spørsmålet om en kommisjon for identifisering av eksisterende rettigheter. Sosialistisk Venstreparti ønsker også en slik kommisjon, men er betenkt over måten den vedtas på. Kommisjonsforslaget er svært omfattende samtidig som det ikke gis anledning for alle de berørte partene til å gi sitt syn på saken. Alle partier i Finnmark har ønsket en høringsrunde.

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en kommisjon som skal utrede eksisterende rettigheter i Finnmark. Kommisjonens mandat og regelverk sendes på høring på vanlig måte før saken fremmes for Stortinget."

Et tredje moment for Sosialistisk Venstreparti handler om miljø og bærekraft. Sosialistisk Venstreparti foreslår flere endringer i loven som tar opp i seg dette hensynet.

Med dette som grunnlag foreslår flertallet et nytt kapittel 5 i finnmarksloven kalt "Kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter".

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke viktigheten av at man får en avklaring av de tingsrettslige forholdene i Finnmark. Det er viktig at en slik prosess foregår på en måte som motvirker konflikter, og ikke skaper flere. Det er videre viktig at prosessen foregår på en måte som alle involverte og berørte parter føler seg trygg på. Dette medlem vil understreke at Sosialistisk Venstreparti støtter opprettelse av en kommisjon for identifisering av allerede etablerte rettigheter. For Sosialistisk Venstreparti er det viktig å avdekke rettigheter som er etablert gjennom langvarig bruk fra større og mindre persongrupper i Finnmark. Slik bruk har både samer og etniske nordmenn stått for.

For å sikre de ovenfor nevnte hensyn, foreslår dette medlem som nevnt at Regjeringen utarbeider et forslag til mandat og regelverk for en kommisjon og domstol for identifisering av tingsrettslige rettigheter i Finnmark fylke som de så sender ut på høring. Regjeringspartiene og Arbeiderpartiets ønske om at de nærmere reglene etter § 47 skal sendes på høring, er ingen innrømmelse i så måte. Ved å vedta 19 paragrafer allerede nå, vil det være svært lite som høringsinstansene vil kunne uttale seg om.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

Det opprettes en kommisjon (Finnmarkskommisjonen) som på grunnlag av gjeldende nasjonal rett skal utrede bruks- og eierrettigheter til den grunnen som Finnmarkseiendommen overtar etter § 49.

Kongen oppnevner Finnmarkskommisjonens medlemmer. Finnmarkskommisjonen skal bestå av en leder og fire andre medlemmer. Lederen skal oppfylle de kravene som domstolloven stiller til høyesterettsdommere. To av de øvrige medlemmene skal oppfylle de kravene som stilles til tingrettsdommere. Minst to medlemmer skal være bosatt i eller på annen måte ha sterk tilknytning til Finnmark fylke."

Flertallet vil bemerke at Finnmarkskommisjonen gjennom sin utredning kan komme til at det eksisterer bruksrettigheter på Finnmarkseiendommens grunn, at grunn som Finnmarkseiendommen står som eier av i realiteten eies av andre, eventuelt at det i tillegg eksisterer bruksrettigheter for tredjepersoner på den samme grunnen.

Flertallet har vurdert å presisere i lovteksten at kartleggingen skal skje på grunnlag av gjeldende norsk rett, men har i stedet valgt formuleringen "gjeldende nasjonal rett" for bedre å få frem at også samiske sedvaner og rettsoppfatninger skal hensyntas. Folkerettslige kilder vil være relevante i den utstrekning de omfattes av det alminnelige presumsjonsprinsippet. For øvrig viser flertallet til sine merknader til § 5.

Dersom Sametinget og for eksempel Fylkestinget eller Staten oppnevner sine respektive medlemmer til kommisjonen, vil disse lett kunne bli oppfattet som representanter for hver sine interesser. En slik løsning vil være uheldig. Flertallet går derfor inn for en løsning hvor Kongen oppnevner medlemmene i både kommisjonen og i utmarksdomstolen.

Etter flertallets mening er det svært viktig at kommisjonen ikke bare er sammensatt av jurister, og at den har legitimitet i hele befolkningen. Det sentrale i denne sammenheng må være at man skal komme frem til et juridisk forsvarlig resultat og dermed kan få en endelig avklaring av rettighetsforholdene i fylket. I så måte er det viktig at både Sametinget, fylkestinget, reindriften og ulike brukerrepresentanter får mulighet til å uttale seg om sammensetningen.

Flertallet vil at kommisjonen skal ha fem medlemmer. Tre medlemmer skal være jurister, mens det ikke stilles særskilte krav til utdannelse eller yrke for kommisjonens øvrige to medlemmer. Lederen skal ha de kvalifikasjonene som kreves av høyesterettsdommere, og to av de øvrige medlemmene skal ha de kvalifikasjonene som kreves for tingrettsdommere. I tillegg er det et krav at minst to av kommisjonens medlemmer skal være bosatt i eller på annen måte ha sterk tilknytning til Finnmark. Dette kan være enten jurister eller andre medlemmer av kommisjonen. Alternativet "på annen måte ha sterk tilknytning til" er tatt inn for ikke å utelukke gode kandidater som for eksempel har vokst opp i Finnmark, og har bevart kontakten med fylket, men som for tiden er bosatt et annet sted. Likestillingsloven vil også gjelde, slik at man må sørge for at hvert kjønn er representert med minst to.

I tillegg til de fem faste medlemmene vil kommisjonen kunne knytte til seg bistand av forskjellig slag. Kommisjonen må for det første ha et sekretariat. I tillegg kan det bl.a. bli aktuelt å knytte til seg arkivteknisk bistand, historikere, sosialantropologer og folk med kompetanse på reindrift og samiske sedvaner generelt. Dette henger nært sammen med kommisjonens ansvar for sakens opplysning etter § 32. Utgiftene til slik bistand vil måtte dekkes av staten via Finnmarkskommisjonen.

Hva gjelder muligheten for å utvide kommisjonens mandat til også å omfatte rettigheter til saltvannsfisk, viser flertallet til sine merknader i kapittel 7.3.2.

Når Finnmarkskommisjonen har avgitt rapport for det siste feltet den skal utrede, vil den bli avviklet. Flertallet mener det er uhensiktsmessig å angi noen bestemt dato for avvikling av kommisjonen i loven.

Finnmarkskommisjonen fastsetter felt for utredningsarbeidet og bestemmer rekkefølgen i behandlingen. Ved avgjørelsen skal det bl.a. legges vekt på hensynet til en naturlig og hensiktsmessig avgrensning av feltet når det gjelder utstrekning og rettslig og historisk sammenheng samt på behovet for avklaring av rettsforholdene.

Finnmarkskommisjonen kan innskrenke eller utvide et felt etter at utredningen er satt i gang dersom det er nødvendig for å skape en naturlig og hensiktsmessig avgrensning.

Finnmarkskommisjonen kan unnlate å utrede rettigheter som åpenbart ikke egner seg for utredning av kommisjonen. Ved avgjørelsen skal det bl.a. legges vekt på rettighetens art og hvilket grunnlag den bygger på."

Flertallet vil bemerke at ansvaret for fremdriften og rekkefølgen i kartleggingsarbeidet legges til Finnmarkskommisjonen. Flertallet vil videre påpeke at uttrykket "utvide" i annet ledd også dekker sammenslåing av flere felt.

Kommisjonen skal etter flertallets syn primært utrede bruks- og eierrettigheter som er basert på langvarig og tradisjonell bruk.

Etter at kommisjonen har utredet et felt skal den avgi en rapport som skal inneholde opplysninger om:

Det skal fremgå av rapporten om konklusjonene er enstemmige. Hvis det ikke er tilfellet, skal det fremgå hvem som er uenig, og hvilke punkter uenigheten gjelder. Både flertallets og mindretallets konklusjoner skal begrunnes.

I den grad Finnmarkseiendommen er enig med kommisjonen i at andre har rettigheter, plikter Finnmarkseiendommen å gi skriftlig uttrykk for det, og uten ugrunnet opphold sørge for at rettigheten blir tinglyst eller i tilfelle bringe saken inn for jordskifteretten etter § 45."

Sametinget har i sitt første arbeidsdokument lagt stor vekt på at konflikter så langt det er mulig, og i tråd med samiske tradisjoner, skal løses gjennom forhandlinger og ikke ved domstolsbehandling. Flertallet slutter fullt ut opp om en slik prosessuell tilnærming.

Samtidig forutsettes det at kommisjonen og særdomstolen vil avdekke at det også eksisterer andre rettigheter på denne grunnen. Slik sett vil Finnmarkseiendommen råde over andre grupper og individers rettigheter inntil disse blir identifisert gjennom de nye reglene.

På bakgrunn av det kollektive preg som mye av utmarksbruken i Finnmark har, og de ulike brukergruppene og bruksmåtene som ofte er representert i det samme området, er det imidlertid etter flertallets mening god grunn til å tro at det bare i meget beskjeden grad vil bli kartlagt privat, individuell eiendomsrett til utmark. Det dominerende vil etter flertallets oppfatning trolig være kollektive bruksretter av ulike slag.

ILO-konvensjonen artikkel 14. nr. 2 krever at myndighetene skal ta nødvendige skritt for å identifisere de landområdene som urfolk tradisjonelt besitter, og sikre effektivt vern av deres eiendomsrett og rett til besittelse. I artikkel 14 nr. 3 heter det videre t hensiktsmessige ordninger skal sikres i den nasjonale rettsorden for å avgjøre rettskrav knyttet til landområder fra vedkommende folk. Det er med andre ord etter flertallets mening klart ikke holdbart etter folkeretten å overlate spørsmålet om hvilke og hvor omfattende rettigheter som er opparbeidet i Finnmark til de alminnelige domstolene.

Flertallet viser til at retten til fisket i Alta-vassdraget ble slått fast ved dom i Alta tingrett 16. mai 2002. I følge dommen tilkommer fiskeretten Alta Laksefiskeri Interessentskap. Flertallet viser til at det har vært bred enighet om at det ikke skulle gripes inn i eksisterende rettighetsforhold knyttet til fisket i de tre vassdragene. Flertallet ser derfor ingen grunn til å foreslå nærmere lovregler om retten til fisket i Alta-vassdraget.

Flertallet mener imidlertid at de overordnete regler om rett til fisket i Tana-vassdraget bør fastsettes i finnmarksloven. Etter flertallets mening må forvaltningen av fisket i Tana-vassdraget være lokal og rettighetsbasert. Reglene som foreslås bygger på eksisterende rettigheter og vil ikke gripe inn i disse. Mer detaljert regulering bør skje gjennom forskrifter. For øvrig skal forvaltningen skje innenfor rammen av lakse- og innlandsfiskloven.

Utarbeidelsen av forskrifter og forhandlinger med Finland om fisket i Tana- og Neiden-vassdragene skal skje i samråd med Sametinget, berørte kommuner og dem som har særskilte rettigheter til fisket i disse vassdragene."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Sametinget har foreslått fritt fiske for finnmarkinger i havet utenfor Finnmark for fartøy under 10 meter.

Flertallet vil bemerke at spørsmål om retten til og forvaltningen av saltvannsfisket i samiske bosettingsområder har vært gjenstand for atskillig utredning, særlig i perioden 1990-2001. Historiske forhold har vært undersøkt, og hva som må antas å være gjeldende rett er drøftet både i lys av folkeretten og norsk rett, inkludert mulig sedvanerett.

Felles for alle utredninger og forslag har vært at eventuelle rettigheter, og eventuelle korresponderende forpliktelser for myndighetene, må knyttes til geografisk definerte lokalsamfunn og ikke til personer eller grupper på etnisk grunnlag.

På denne bakgrunn fremmer komiteen flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen snarest mulig foreta en utredning av samer og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark, herunder minimumskvote for båter under ti meter, og fremme en oppfølgende sak om dette for Stortinget."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at blant andre Sametinget og Finnmark fylkesting har foreslått å ta ut henvisningen til "allmennheten" i lovutkastets § 1. Flertallet oppfatter at det er bred enighet om at allmennheten fortsatt skal ha adgang til å delta i høstingen av fornybare ressurser i Finnmark. Det er imidlertid etter flertallets mening tilstrekkelig at dette kommer til uttrykk i lovens kapittel 3 om fornybare ressurser på Finnmarkseiendommens grunn.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Sametinget i arbeidsdokument 2 foreslo å inkorporere ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater i finnmarksloven § 3, samt å gi den forrang foran både finnmarksloven og annen lovgivning.

Flertallet viser til at det fortsatt er mye uklarhet rundt tolkningen av ILO-konvensjon nr. 169. Dette gjør den etter flertallets oppfatning lite egnet til inkorporasjon.

Lovgivers oppgave er å finne frem til gode løsninger i loven som også er i samsvar med folkeretten. ILO-konvensjonen vil uavhengig av inkorporering eller ikke være en viktig rettskildefaktor ved anvendelsen av finnmarksloven. Dette har sin bakgrunn i presumpsjonsprinsippet og i at Norge har ratifisert konvensjonen og dermed er folkerettslig forpliktet til å følge den.

Flertallet ønsker i tillegg som annet punktum å bevare den bestemmelsen Regjeringen foreslo om at loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter og bestemmelser i overenskomster med fremmede stater om fisket i grensevassdragene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til de unike mulighetene til jakt, fiske og friluftsliv som Finnmark fylke kan tilby. Dette er svært viktig som grunnlag for blant annet turismen og tilflytting til fylket. Dette medlem er svært opptatt av at dette skal være et tilbud som er åpent for alle som ønsker å benytte det, og ikke ender opp som eksklusive overprisede naturområder som bare er tilgjengelige for noen få. Det er derfor viktig at prisene på jakt- og fiskekort som utstedes på Finnmarkseiendommens holdes på et nivå som er styrt av hensynet til at folk flest skal ha mulighet til å gjøre bruk av den flotte naturen, og ikke ut fra et hensyn til høyest mulig avkastning på naturgoder alle skal ha rett til å høste av. Dette medlem vil opprettholde regjeringens opprinnelige forslag til paragraf 14. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer som følger av annen lovgivning, har de som er bosatt i en kommune i Finnmark fylke, på Finnmarkseiendommens grunn i kommunen rett til:

f) uttak av lauvskog til bruk som gjerdestolper og hesjestaur i reindrifts- og jordbruksnæring.

Reindriftsutøvere har samme rett som personer bosatt i kommunen i den tiden reindrift foregår der.

I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer som følger av annen lovgivning, har de som er bosatt i Finnmark fylke, på Finnmarkseiendommens grunn rett til:

Til jordbrukseiendom ligger rett til beite for så stor buskap som kan vinterføs på eiendommen.

I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer som følger av annen lovgivning, har enhver på Finnmarkseiendommens grunn adgang til jakt og fangst av småvilt og fiske i vassdrag med stang og håndsnøre samt plukking av multer til egen husholdning.

Finnmarkseiendommen kan gi andre enn dem som er bosatt i kommunen eller fylket, ytterligere adgang til å utnytte fornybare ressurser som nevnt i §§ 22 og 23.

Finnmarkseiendommen kan for inntil 10 år om gangen tildele lokale organisasjoner og sammenslutninger som har som formål å fremme allment jakt, fangst og fiske, særskilt rett til å forvalte utøvelsen av jakt, fangst og fiske på nærmere angitte områder av Finnmarkseiendommens grunn.

For jakt, fangst og fiske er tillatelse alltid nødvendig. Den som får tillatelse, skal motta et kort eller lignende som viser at vedkommende har tillatelse. Med samtykke fra departementet kan Finnmarkseiendommen fastsette unntak fra bestemmelsene i leddet her.

For tillatelse til jakt, fangst og fiske kan Finnmarkseiendommen kreve avgift. Avgiften for personer bosatt i Finnmark skal ikke overstige det dobbelte av avgiften for personer bosatt i kommunen. Det kan ikke kreves avgift ved tildeling av særskilte retter etter § 24.

Fiske etter anadrome laksefisk med faststående redskap i sjøen kan bare foregå etter utvisning av fiskeplass av Finnmarkseiendommen.

Finnmarkseiendommen kan for nærmere angitte områder fastsette innskrenkninger i adgangen til å utnytte fornybare ressurser som nevnt i første ledd dersom hensynet til ressursen tilsier det. Kommuner, myndigheter for vilt og fiske mv. og organisasjoner for brukere som berøres.

Stortinget ber regjeringen snarest mulig foreta en utredning av samer og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark, herunder minimumskvote for båter under ti meter, og fremme en oppfølgende sak om dette for Stortinget.

--------------------------------------------------------------------------------

Overraskende mange for Finnmarksloven

Av Skjalg Jensen

Med et overraskende stort flertall vedtok Finnmark Fylkesting i går kveld å gå inn for Justiskomitens forslag til Finnmarkslov. Dermed er det første hindret for Stortinget borte. Og det var en fornøyd leder av Justiskomiten, Trond Helleland som i går kunne konstatere at flertallet i fylkestinget støtter lovforslaget.

– Jeg er svært, svært glad for dette vedtaket. Det viser at et stort flertall støtter den jobben Justiskomiteen, fylkestinget og Sametinget har gjort. Dette er et historisk vedtak i Finnmark Fylkesting, sier han.

Skuffet

Men like fornøyd var ikke hans partifeller i Finnmark Fylkesting. Fire av Høyres fem repsentanter stemte i mot hele forslaget, gruppeleder Bjørg Wikan var skuffet.

– Vi var ikke fonøyde med det forslaget til Justiskomiteen, så vi er selvfølgelig skuffa over utfallet.

Kompromiss

Det samme var Fremskritspartiets Jan Henrikk Fredriksen. Han synes det er sørgelig at ikke de 10 000 underskriftene mot innstillinga fra Justiskomiteen ikke ble tatt hensyn til. Men, de fleste var fornøyde og stemte for Justiskomitens innstilling til Finnmarkslov, en av dem var APs Hans M. Ellingsen:

– Dette er bra for Finnmarks befolkning, det er et kompromissforslag der både samisk og norsk befolkning får bestemme over land og vann, mener han.

Til Odelstinget

Overraskende mange for Finnmarksloven

Skuffet

Kompromiss