Inledning
Forskning som omhandler samer og kvener bringer forskeren raskt i
kontakt med viktige forskningsetiske utfordringer. Vi skal i det
følgende særlig drøfte noen forskningsetiske problemstillinger som er
knyttet til kategorisering av kollektive identiterer. Norske myndigheter
skiller mellom tre ulike typer av minoriteter: (i) ”innvandrere”; (ii)
”nasjonale minoriteter”; og (iii) ”urfolk”. Forskere bør være seg
bevisst hvordan egen forskning bygger opp om eller utfordrer
forestillingen om at slike kategorier er faste og forholdsvis
uproblematiske.
Forskning som omhandler samer og kvener bringer
forskeren raskt i kontakt med betydelige forskningsetiske utfordringer.
Disse utfordringene har nær sammenheng med minst to viktige forhold. For
det første har så vel samer som kvener vært utsatt for en til dels
brutal fornorskningspolitikk som for manges del var og fremdeles er nært
knyttet til opplevelse av tap, skam, fornedrelse, underlegenhet og
fortrenging. Selv om fornorskning som minoritetspolitisk program er et
avsluttet kapittel i norsk historie, lever denne nære historien videre
som en levende og viktig del av manges bevissthet.
For det andre finnes det en rekke eksempler på at forskningen selv
har vært gjennomført på måter som har vært krenkende og som kan
karakteriseres som overgrep mot så vel enkeltpersoner, gruppe som
lokalsamfunn. Velkjente eksempler er skallemåling av samer og åpning av
samiske graver og påfølgende fjerning av samisk skjelettmateriale i
forskningsøyemed. Omfattende fysisk-antropologiske studier trakk
konklusjoner om både kroppstrekk og karaktertrekk. Mye av tidens
kunnskaper innen feltet ble samlet i det store standardverket Norges
land og folk ved forrige sekelskifte, redigert av professor Amund
Helland ved Universitetet i Kristiania. Her heter det om samene bl.a. at
”[f]innefysiognomiets udtryk er frygtsomt og godmodig, nærmere dumt enn
klogt” og at ”[m]aalingerne har vist, at finnerne [samene] har i
almindelighed meget mindre kraft i hænderne end vi [nordmennene]”
(Helland 1906: 3-4). Også kvenene ble gjenstand for antropologiske
studier som trakk fram fysiske karakteristika og karaktertrekk som ble
oppfattet som både stigmatiserende og nedverdigende: Kvenen ”er
mistænksom og ikke fri for misundelse og hevngjærrighed, er langsint og
udsætter sin hevn til et beleiligt tilfælde, hvorved grovt overlagte
overfald ikke hører til sjeldenhederne. […] Ansigtsudtrykket er noget
but og ikke sympatisk. […] Med den seksuelle moral regnes det ikke så
nøie, den er snarere slap” (Helland 1906: 8).
Det er nokså selvsagt at forskning som omhandler samer og kvener
skal respektere sentrale forskningsetiske normer nedfelt i nasjonale
forskningsetiske retningslinjer, slik som prinsippet om informert
samtykke og at de ikke må utsettes for skade eller alvorlige
belastninger. Vi skal ikke gå nærmere inn på disse generelle
forskningsetiske hensynene og spørsmålet om hvordan disse kan og bør
ivaretas i forskning som omhandler samer og kvener. I stedet skal vi
identifisere noen viktige forskningsetiske utfordringer som er forbundet
med den måten deler av faglitteraturen kategoriserer samenes og kvenenes
befolkningsmessige status på. Vi ønsker å vise at valg av begreper kan
ha til dels vidtrekkende politiske implikasjoner. I tillegg ønsker vi å
reise noen viktige spørsmål i tilknytning til de forholdene vi nevnte
innledningsvis. Mange forskere vil naturlig nok være opprørt over den
historiske uretten samer og kvener har vært utsatt for. Dette vil kunne
føre til at en forsker bevisst eller ubevisst kan komme til å bruke
forskningen som et redskap for å bøte på eller kompensere for denne
historiske uretten, noe som reiser flere viktige forskningsetiske
spørsmål.
Problematiske kategorier: innvandrere, nasjonale minoriteter og
urfolk
Multikulturalisme (etter det engelske ”multiculturalism”) kan defineres
som et politisk program for en større eller mindre grad av
differensiering av rettigheter og/eller plikter mellom borgere i samme
stat, avhengig av borgernes religiøse overbevisning, etniske tilhørighet
eller lignende (jf. Brochmann 2006, Kjeldstadli 2008). Sammenlignet med
mange andre land har norske myndigheter vært forholdsvis tilbakeholdende
med å føre en slik politikk. Like fullt skiller norske myndigheter klart
mellom tre ulike typer av minoriteter, nemlig (i) innvandrere; (ii)
nasjonale minoriteter; og (iii) urfolk. Kun samene har status som
urfolk, mens kvener, jøder, skogfinner, rom og romani er kategorisert
som ”nasjonale minoriteter”. Grunnlaget for denne kategoriseringen er
imidlertid ikke alltid krystallklar. Så har da også så vel
meningsinnholdet i som den politiske betydningen av kategoriene
”nasjonal minoritet” og ”urfolk” endret seg atskillig over tid (Niemi
2002, Niemi 2006). Et eksempel på dette er at Norges ratifisering i 1999
av Den Europeiske rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale
minoriteter, vedtatt av Europarådet i 1995, førte til at kvenene endret
offisiell status fra ”innvandrere” til ”nasjonal minoritet”, mer eller
mindre over natta.
På et seminar ved Universitetet i Tromsø i 1994, omtalt i flere
forskningsrapporter, kom kategorienes politiske implikasjoner klart til
uttrykk, nærmest som en befriende avsløring av at kategorier anvendt på
minoriteter og etniske grupper langt fra er nøytrale begreper eller kun
enkle redskaper for forvaltning eller forskning. Seminaret hadde som
tema minoritetshistorie og minoritetspolitikk i Norge. Til stede var
også en representant for regjeringen, en politisk rådgiver. Under en av
debattene ble spørsmålet reist om hvorfor myndighetene fortsatt brukte
betegnelsen ”innvandrere” om kvenene og om hvor lenge en minoritet med
rimelighet kunne betraktes som innvandrere. Spørsmålsstilleren kunne
vise til sin egen kvenske slekt som hadde røtter i Norge tilbake til
1700-tallet. Svaret fra regjeringsrepresentanten var at det ikke spilte
noen rolle om kvenene hadde kommet ”på 1800-tallet eller 1600-tallet”;
de var innvandrere ”for det har den norske regjeringen bestemt” (Niemi
2002: 36). Kategorisering og minoritetsstatus henger altså klart sammen.
Det skulle imidlertid bare gå noen få år fra denne hendelsen til
regjeringen og Stortinget hadde skiftet ut innvandrer-kategorien med
kategorien ”nasjonal minoritet”.
Juridisk status
Situasjonen i Norge i dag er at det opereres med et klart
minoritetspolitisk hierarki, der ”urfolk”, ”nasjonale minoriteter” og
”innvandrere” har adgang til ulike typer av rettigheter. Disse
kategoriene gjenfinnes i og er til dels et resultat av internasjonale
konvensjoner, for kvenenes del især Europarådets rammekonvensjon for
beskyttelse av nasjonale minoriteter og – for både kvenene og samene –
Europarådets konvensjon til beskyttelse av ”region- og minoritetsspråk”,
vedtatt av rådet i 1992 og ratifisert av regjeringen i 1998, for samenes
del en rekke internasjonale konvensjoner, som ILO-konvensjon
nr.169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater av 1989 og FNs
urfolkserklæring av 2007. ”Finnmarksloven”, vedtatt i 2005 og iverksatt
i 2006, som overfører all tidligere såkalt statsgrunn i Finnmark, nå
kalt ”Finnmarkseiendommen”, til et styre med lik representasjon av
Finnmark fylkeskommune og Sametinget, er ytterligere et eksempel på
utsalg av samisk statusbygging (jf. Hernes og Oskal 2008).
Samer og kvener har dermed ulikt grunnlag for
rettighetsdifferensieringen gjennom kategoriseringen av samer som
”urfolk” og kvener som ”nasjonal minoritet.” Samenes særstatus og
hierarkiske topposisjon i Norge kommer til uttrykk på en lang rekke
konkrete politikkområder, ikke minst gjennom etableringen av Sametinget
i 1989 og det løpende arbeid for større grad av deliberasjon mellom
dette folkevalgte organet og den norske staten. Innen næringsområdet er
det mest iøynefallende at tamreindrift er definert som en eksklusiv
samisk næring, med eget lovverk og med en reindriftsavtale mellom
næringen og staten, som en parallell til landbruksavtalen. Det er en
egen samisk språklov, og Grunnloven har fått en tilføyelse, §110a, som
slår fast samisk status også konstitusjonelt.
Vitenskap og politikk
Denne rettighetsdifferensieringen reiser en rekke interessante normative
spørsmål som drøftes i den internasjonale faglitteraturen, især i den
filosofiske, statsvitenskapelige og rettsvitenskapelige faglitteraturen.
Det faktum at rettighetsdifferensieringen skjer med utgangspunkt i en
klar kategorisering, reiser imidlertid også interessante
forskningsetiske spørsmål: Hvordan skal forskere som arbeider med
samiske og kvenske forhold forholde seg til den kategoriseringen som
norske myndigheter bygger sin minoritetspolitikk på? Skal man ta
kategoriseringen for gitt og dermed behandle slike kategorier som
statiske størrelser, eller skal man snarere behandle disse kategoriene
som historiske og dynamiske kategorier?
Forskere bør i det minste utvikle et bevisst forhold til sin egen
bruk av kategoriene ”nasjonal minoritet” og ”urfolk” og være seg bevisst
hvordan egen forskning bygger opp under eller utfordrer forestillinger
om at kategoriene ”nasjonal minoritet” og ”urfolk” er faste og
forholdsvis uproblematiske kategorier. Det er en lang tradisjon her til
lands der vitenskapsfolk har slitt med denne typen problemstillinger og
med ambivalens mellom vitenskapelige prinsipper og tilpasning til
realpoliske forhold.
Et historisk eksempel: Jens Andreas Friis
Et tidlig eksempel er Jens Andreas Friis, den første professor i
”lappisk og kvænsk” ved Universitetet i Kristiania og sin tids fremste ”lappolog”,
dvs. forsker på samiske kultur- og samfunnsforhold innen ulike
disiplinområder. I studier på 1860-tallet utviklet han en harmonisk
teori om møtet mellom de ulike folkegruppene i Finnmark, basert på det
klassiske uttrykket ”tres facuint collegium” (tre utgjør et godt selskap),
dvs. at et likeverdig møte mellom nordmenn, samer og kvener ville borge
for en lysende framtid for det felles samfunn i nord. Etter at
fornorskningspolitikken i form av en streng assimilasjonspolitikk ble
implementert på 1870- og 80-tallet, endret Friis sin oppfatning, av
strategiske grunner, basert for det første på en politisk vurdering som
tilsa at politikken var kommet for å bli og for det andre på den gamle
forestilling om reindriftssamene som ”edle ville” – de var Europas siste
nomader og burde beskyttes mot sivilisasjonens trusler. Utfallet ble en
serie arbeider der han så og si ofret både kvenene og sjøsamene i kampen
for å ivareta reindriftssamenes levevis og livsform. I argumentasjonen
tydde han også til stigmatiserende karakterbetegnelser av sjøsamene og
kvenene som har fått en langtrekkende virkningshistorie, ikke minst
fordi disse arbeidene ble formidlet populærvitenskapelig, bl.a. i den
kjente romanen Lajla, som er kommet i en rekke opplag og også blitt
filmatisert (Hansen og Niemi 2000).
”Folk” og ”nasjon”
Et særlig interessant utviklingstrekk i forskning om samiske forhold er
den raskt økende bruken av begreper som ”folk”, ”eget folk” og ”nasjon”
om samene. Utviklingstrekket er spesielt interessant på grunn av den
nære sammenhengen mellom begrepet ”folk” på den ene siden og
selvbestemmelsesprinsippet på den andre og fordi det å beskrive samene
som et eget folk dermed implisitt eller eksplisitt utfordrer
legitimiteten til det nåværende nasjonale politiske systemet på en langt
mer direkte måte enn noen annen måte å begrepsfeste forholdet mellom
samer og andre norske borgere på (Semb 2005). Sametinget har lenge
arbeidet for å få gjennomslag for det som kan betegnes som
”folk-til-folk” tilnærmingen og for politiske beslutningsprosesser
preget av konsultasjoner eller forhandlinger mellom Sametinget og andre
folkevalgte organer. I sin ytterste konsekvens vil dette innebære at
Sametinget gis vetorett overfor visse typer av beslutninger fattet av
Stortinget, slik det er foreslått i utkastet til Nordisk samekonvensjon.
Det er selvsagt helt uproblematisk og legitimt at Sametinget
forsøker å realisere slike målsettinger. Som forsker bør en imidlertid,
her som alltid ellers, være omhyggelig med å definere de begrepene en
velger å benytte, slik at det er et rimelig samsvar mellom de
definitoriske kjennetegnene og de empiriske forholdene begrepene viser
til. Hva kjennetegner et ”folk” eller en ”nasjon”, og hvor går skillet
til en ”etnisk minoritet”? Kan et kollektiv være et ”folk”, ”nasjon”,
”urfolk” og ”etnisk minoritet” eller ”nasjonal minoritet” på en og samme
tid? Som forsker bør en også være uhyre varsom med å benytte en
terminologi som kan være med på å befeste forestillingen om at samer og
ikke-samer er to ulike typer politiske kollektiver, noe som er empirisk
problematisk. Det blir et spørsmål i denne sammenheng hvordan en for
eksempel skal vurdere forskningsetisk den nye storstilte
basisutstillingen ved Tromsø Museum om samene, med tittelen Sápmi – en
nasjon blir til (jf. Berg 2004). Likeså kan det være problematisk når
forskningspublikasjoner gir eksplisitt uttrykk for at de inngår i “den
samiske nasjonsbygging”.
Kompensatorisk forskning
Det er som nevnt innledningsvis fullt forståelig at forskere hvis
forskning dreier som om samiske og/eller kvenske samfunnsforhold er
engasjerte og ikke sjelden opprørte over den behandlingen samer og
kvener har vært utsatt for fra det norske samfunnets side. Det er
imidlertid problematisk dersom dette fører til at forskningen utvikler
seg til å bli utpreget ”kompensatorisk” (Bull 2002). Forskning som blir
redskap for å bøte på eller kompensere for historisk urett, styres av
andre og til dels konkurrerende normer for hva som er god vitenskap enn
vitenskapens interne normer. Dersom betydelige deler av forskningen om
samiske og kvenske forhold utvikler seg i en slik kompensatorisk
retning, er det også fare for at vi vil finne innslag av usynliggjøring,
latterliggjøring og/eller mistenkeliggjøring av forskning med
alternativt utgangspunkt, samt innslag av selvsensur. Det siste vil
innebære at forskere bevisst eller ubevisst unnlater å arbeide med
problemstillinger som utfordrer dominerende perspektiver og tenkemåter
og unngår problemstillinger som berører problematiske forhold i samiske
eller kvenske miljøer. Den internasjonale urfolksforskningen kan vise
til mange tankevekkende eksempler på slike former for selvsensur (Dyck
1995). Det er også eksempler i minoritetsforskningen i Norge på det
samme, både med ”støtterklæringer” for eksempel i form av avisinnlegg i
konkrete omstridte tema som har vært oppe i den offentlige debatten, og
i form av mer subtile forskningsbidrag.
Både i den kvenske og samiske mobiliseringen har ulike former for
essensialisering gjort seg gjeldende, dvs. den bevisste bruk – og
misbruk – av historien for å styrke status og oppnå rettigheter. Den
kvenske reisningen har utvilsomt lånt argumenter og strategi fra den
samiske organiseringen siden 1970-tallet, der også argumenter om
urfolksstatus har meldt seg (jf. Ryymin 2004). Den samiske
essensialiseringen er intimt forbundet med selve urfolks-begrepet og
spørsmålet om historisk dybde på bosetting og kultur og dermed med
”nedarvende” territorielle rettigheter basert på ”alders tids bruk” og
sedvane. I argumentasjonen har samene langt på vei lyktes i bruken av
rettsprisnippet om ”positiv særbehandling” (på engelsk ”affirmative
action (by law)”). Tesen om at det finnes eller bør finnes en egen
“urfolksmetodologi” bør også problematiseres.
I denne spenningen mellom politiske realiteter og forskningsetiske
krav blir det en viktig utfordring å sikre at forskning som omhandler
samiske og kvenske forhold har og fortsatt får den samme graden av
faglig uavhengighet som annen forskning må ha. Vi vil utdype disse
utfordringene med et par eksempler der det innen forskningen om samene
og kvenene har gjort seg gjeldende ganske iøynefallende asymmetriske
utslag.
To eksempler på asymmetrier i forskningen
Et relevant eksempel på asymmetriske utslag i forskningen er den store
forskjellen i forskningssatsning innen forskningen om henholdsvis
kvenene og samene, især innen samfunnsvitenskapene. Et konkret uttrykk
for dette er at den første doktorgraden i sosialantropologi med kvensk
hovedtema ble avlagt så sent som i 2008 (Storaas 2007 (levert
avhandling)). Fraværet av samfunnsvitenskapelig forskningsinteresse for
det kvenske feltet er påfallende sett i forhold til tema og
problemstillinger som feltet inviterer til, med utfordrende muligheter
for testing av interessante teorier omkring etnisitet og for komparative
perspektiver som moderne samfunnsvitenskap lenge har vært opptatt av.
Heller ikke innen andre samfunnsfag har kvenene oppnådd særlig
oppmerksomhet; også her hersker langt på vei denne formen for taushet.
Unntakene er språkvitenskap, sosiolingvistikk og historie. Kontrasten er
nærmest dramatisk om man sammenligne med interessen for samene.
Her er det ikke rom for nærmere analyse av denne asymmetrien.
Imidlertid er det neppe tvil om at dette har sammenheng med den ulike
status som disse to gruppene har hatt og de ulike muligheter for
finansiering. Dette er et mønster som gjør seg gjeldende også
internasjonalt og som har en lang historie innen vitenskapen:
Forskningen og forskningssatsningen speiler samfunnet og politiske
prioriteringer; problemstillinger og tema innen forskningen springer ut
av hva offentligheten er opptatt av. Samisk og kvensk forskningshistorie
viser dette til fulle (jf. Niemi 1995; Minde 1991, 1992). Under den
sterke samiske mobiliseringen på 1970-tallet og ikke minst under og
etter Alta-Kautokeino-konflikten rundt 1980, opplevde samisk forskning
et kraftig oppsving, også i form av aksjonsforskning der det var
legitimt ”å ta standpunkt”, noe også mange forskningspublikasjoner fra
den tida viser. Nedsettelsen av de regjeringsoppnevnte Sameretts- og
Samekulturkomiteene, som bl.a. la grunnlaget for Sametinget og den
samiske språkloven og som også hadde flere medlemmer fra akademia, bidro
ytterligere til koblingen mellom politikk og forskning og til den sterke
prioriteringen av samisk forskning.
Det gjorde seg utvilsomt samtidig gjeldende en tendens til bevisst
usynliggjøring av det kvenske som utslag av et ønske om å unngå
konkurranse om minoritetspolitisk oppmerksomhet. Slike holdninger har
flere av de kvenske organisasjonspionerene gitt uttrykk for at de møtte
under arbeidet med dannelsen av Norske kveners forbund, som kom til i
1987. Et unntak for tendensene til segregasjon mellom kvenene og samene
og denne usynliggjøringen var et stort forskningsprogram i regi av
NAVF (nå NFR) som
omfattet ”språk, historie og kultur” for både samene og kvenene. Men
siden har det aldri vært tvil om hvilken gruppe som har vært sterkest
prioritert, både i form av forskningsplaner (meldinger, utredinger) og
konkret forskningsfinansiering. Og finansiering og forskningspolitisk
status henger selvsagt intimt sammen.
Vårt andre eksempel er innen den konkrete samfunnsvitenskapelige
forskningen på minoritetsstatus, med utgangpunkt i normativ politisk
teori. På dette temaområdet foreligger en lang rekke studier med særlig
fokus på samene, også sett internasjonalt komparativt. Etter at kvenene
fikk status som nasjonal minoritet, har omsider kvenene og deres
minoritetspolitiske situasjon i noen grad blitt trukket inn i disse
arbeidene, både i drøftingene av kategoriene og i konklusjoner om
status. Det dreier seg foreløpig om et svært lite antall arbeider,
samtidig som visse tendenser gjør seg gjeldende i disse arbeidene.
Den ene tendensen er helt enkelt at kvenene ofres kun perifer
oppmerksomhet. Den andre tendensen gjelder den konkete omtale av kvenene
og den sterke kontrasten til omtalen av samene. I ett sentralt arbeid er
kvenenes historie og situasjon i dag omtalt kun i en fotnote: ”The Kven
(”kvener”) are people of Finnish descent living scattered around in many
communities in Northern Norway” (Weigård 2008: 177). Her underslås
faktisk det vel dokumenterte faktum at kvenene har sitt historiske
kjerneområde, nemlig Nord-Troms og Finnmark, og at deres
bosettingsmønster er karateristisk ved sine tette, landsbylignende
enheter, altså at de ikke bor ”scattered around”. Dette inntrykket av
spredt bosetting og løselig organisasjon står i sterk kontrast til
skildringen av samene som ”people” og ”nation”, samtidig som
urfolksbegrepet spiller en avgjørende rolle for forfatterens tilslutning
til den strenge minoritetspolitiske hierarkiseringen som norske
myndigheter står for, koblet til drøftingen av ”justification” av
”indigenous rights” på basis av rettsfilosofiske posisjoner. Eksempelet
kunne lett ha vært supplert med andre eksempler fra
samfunnsvitenskapelig og rettsvitenskapelig forskning.
Avslutning
Det finnes en rekke forskningsetiske problemstillinger knyttet til
forskning på kvenske og samiske forhold som ikke har vært drøftet i det
foregående. En kan for eksempel stille spørsmålet om samene og kvenene
bør betraktes som særskilt sårbare grupper, der en forsker ikke
umiddelbart kan ta for gitt at han eller hun kan legge ordinære
prosedyrer for informasjonsspredning og innehenting av samtykke til
grunn for sin forskning. Ikke minst fordi tidligere tiders forskning på
samiske og kvenske forhold til dels har vært preget av brudd på mange
elementære forskingstiske prinsipper, vil mange forskere være spesielt
opptatt av å sikre lokal medbestemmelse i forskningen. Dette reiser
spørsmålet om hvordan en best kan sikre forskningens uavhengighet i en
slik kontekst. Sist, men ikke minst, er det viktig å merke seg at det i
samiske forskningsmiljøer har vært interesse for spørsmålet om samisk
forskning bør underlegges andre, og til dels konkurrerende,
forskningsetiske prinsipper enn dem som gjelder for annen forskning. De
organisatoriske rammene rundt samisk og kvensk forskning er i seg selv
interessante fra en forskingsetisk synsvinkel.
Litteratur
Referanser
Berg, Bård A., 2004. ”Forestillingen om en samisk nasjon” i Bård A. Berg
og Einar Niemi (red.), Fortidsforestillinger. Bruk og misbruk av
nordnorsk historie. Tromsø: Speculum Boreale nr 4, Skriftserie for
Institutt for historie, Universitetet i Tromsø, ss. 103-115
Brochmann, Grete 2006. Hva er innvandring. Oslo: Universitetsforlaget
Bull, Tove. ”Kunnskapspolitikk, forskningsetikk og det samiske
samfunnet”, i Samisk forskning og forskningsetikk. Forskningsetiske
komiteers skriftserie, nr. 2/2002. Oslo: Forskningsetiske komiteer, ss.
6-21
Dyck, Noel, 1995. ”’Telling it Like It Is:’ Some Dilemmas of Fourth
World Ethnography and Advocacy”, i Noel Dyck og James Waldram (red.)
Anthropology, Public Policy and Native Peoples in Canada. Montreal and
Kingston: McGill-Queen’s University Press
Hansen, Lars Ivar og Einar Niemi 2000. ” Samisk forskning ved et
tidsskifte – Jens Andreas Friis og lappologien”, i Eli Seglen (red.),
Vitenskap, teknologi og samfunn. En innføring i vitenskapelig teori og
praksis. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
Helland, Aanund, 1906. Norges land og Folk, bd. XX. Finmarkens Amt.
Kristiania, Aschehoug
Hernes, Hans-Kristian og Nils Oskal (red.) 2008, Finnmarksloven.
Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
Kjeldstadli, Knut 2008. Sammensatte samfunn. Innvandring og
inkludering. Oslo: Pax Forlag
Minde, Henry 1991. ”Ei politisk handling i normal tyding av ordet?
Sameforskningen i et hundreår”. Historisk tidsskrift bd. 70, ss. 539-65
Minde, Henry 1992. Samenes historie som etterkrigshistorisk
forskningsfelt. Bergen: LOS-senter Notat 9228
Niemi, Einar 1995. ”History of Minorities: The Sami and the Kvens”, i
William H. Hubbard et al. (red.), Making a Historical Culture.
Historiography in Norway. Olso-Copenhagen-Stockholm-Boston: Scandinavian
University Press, pp. 325-346
Niemi, Einar, 2002. ‘Kategorienes etikk og minoritetene i nord: Et
historisk perspektiv’, i Samisk forskning og forskningsetikk.
Forskningsetiske komiteers skriftserie, nr. 2/2002. Oslo:
Forskningsetiske komiteer, ss. 22-44
Niemi, Einar, 2006. “National Minorities and Minority Policy in
Norway”, i Sia Spiliopoulou Åkermark (red.) International Obligations
and National Debates: Minorities around the Baltic Sea. Mariehamn: The
Åland Peace Institute, ss. 397-452
Ryymin, Teemu 2004. “Historie, fortidsforestillinger og kvensk
identitetsbygging”, i Bård A. Berg og Einar Niemi (red.),
Fortidsforestillingr. Bruk og misbruk av nordnorsk historie. Tromsø:
Speculum Boreale, nr 4, Skriftserie for institutt for historie,
Universitetet i Tromsø, ss. 133-152
Semb, Anne Julie, 2005. ”Sami self-determination in the making?”,
Nations and Nationalism, vol.11, nr.4, ss. 531-549
Storaas, Kari 2007. Finland er bak oss, Norge er vårt land.
Konteksters betydning for etniske endringsprosesser i Sør-Varanger.
Tromsø: Avhandling levert for graden philosophiae doctor, Universitetet
i Tromsø
Weigaard, Jarle, 2008. “Is there a Special Justification for
Indigenous Rights?”, i Henry Minde (red.), Indigenous peoples:
Self-determination, Knowledge, Indigeneity. Delft: Eburon, ss. 177-192
Sitér denne siden slik:
Niemi, Einar & Semb, Anne Julie: “Forskningsetisk kontekst: Historisk
urett og forskning som overgrep” (Sist oppdatert: 22. mai 2009). De
nasjonale forskningsetiske komiteer. [Online]. Tilgjengelig på http://www.etikkom.no/no/FBIB/Temaer/Forskning-pa-bestemte-grupper/Etniske-grupper/Forskningsetisk-kontekst-Historisk-urett-og-forskning-som-overgrep/.
[Lastet 11.mai 2012].
De nasjonale forskningsetiske komiteer
Prinsens gate 18
PB 522 Sentrum
0105 Oslo
Tlf: 23 31 83 00
Faks: 23 31 83 01
E-post: post@etikkom.no
Org. nr. 975822621