-
Släkttavla:
Olkkuri
www.matarengi-ff.se/Notes/fast_ota.rtf
..............................................................
Bondevikregjeringen og Sametinget inngikk i 2005 en avtale som innebærer tildeling av permanente særrettigheter på grunnlag av etnisitet. Avtalen ble gjort gjeldende for det som omtales som ”tradisjonelle samiske områder”, i alt 133 av landets 429 kom-muner. Det er 6 i Hedmark, 13 i Sør Trøndelag, 2 i Møre og Romsdal og samtlige i Nord Trøndelag og Nord Norge. Etter avtalen har “regjeringen, departementer, dir-ektorater og andre underliggende virksomheter” plikt til å konsultere Sametinget innen ialt 32 definerte politikk-/forvaltningsområder. www.regjeringen.no/nb/dep/fad/tema/samepolitikk/.
Det var statsråd Erna Solberg som signerte avtalen som etter mitt skjønn legger opp til etnifisering av saksfelt, forvaltning og landområder i Norge.Trekkes etniske skillelinjer inn i landets lover, fremmer man etnokrati som politisk system.Partiene bør nu ta debatten om man i dagens multietniske Norge kan leve med slik forskjellsbehandling. Hvordan kan etnokrati som rammebetingelse, gi et løft i livskvaliteten for befolkningen, i nærings-utvikling og nyskapning i de ”tradisjonelle samiske områder”?
I NOU’en om ”Den nye sameretten” fremmes lovforslag om at konsultasjonsplikten skal innskrives i 31 forvaltningslover. Finnmarksloven www.finnmarksloven.no gir samene rettigheter utover de rettigheter som tilkommer alle norske borgere. I Stortinget behandles nu et forslag fra Kyst- og Fiskeridepartementet om endringer i fiskerilov-givningen hvor det samiske vektlegges og konsultasjonsplikten innskrives.
Konsultasjonene har som målsetting ”å oppnå enighet om foreslåtte tiltak”. Utveksling av informasjon ”skal kunne unntas offentlighet” ..”endelig standpunkter i de enkelte saker skal være offentlige”. Altså; hemmelige forhandlinger i saker som også angår den ikke-samiske befolkningen, - hvor Sametinget forøvrig ikke har legitimitet. Stilles spørsmålet om hvordan det resonneres når det skal tildeles særlig beskyttelse og evigvarende rettigheter til en av landets minoriteter på bekostning av andre grupper i samfunnet, kommer svaret automatisk: Samene eller de som er av samisk avstamming er urfolk. Som befolkningsgruppe har de en livssituasjon som ILO konven-sjon 169 skal ivareta interessene til.
Med hjelp fra jurister og urbane samer i Norske Samers Riksforbund www.nsr.no og Samerådet www.saamicouncil.net, tegnes et bilde av samene som et offer for storsamfun-nets ufølsomhet overfor en særpreget minoritet. Særlig myntet på den sør-norske opinion, spilles det uhemmet på en oppfatning om urett og overgrep mot samene over lang tid fra storsamfunnets side. Det har resultert i en tildeling av makt og innflytelse til Sametinget over forhold hvor den ikke-samiske befolkning også berøres. Når dette gjøres uten demokratisk legitimitet skapes konflikt. Hva sitter for øvrig samene igjen medetter at Sametinget på 90-tallet proklamerte kamp om tildeling av politisk makt og penger som satsingsområde?
Jeg har omgått samer under oppveksten, utdanning, i idrett, forsvaret, organisasjons-liv, politikk og arbeidsliv. Samene i Norge er integrert i vårt fellesskap, med skikker, sedvaner og et levesett som folk flest. Urfolkbegrepet anvendt på moderne og velutdannede samer er uforståelig. I den engelske og franske konvensjonsteksten som er folkerettslig bindende, eksisterer ikke betegnelsen urfolk, men derimot betegnelsen “indigenous and tribal peoples” som på norsk kan oversettes til “innfødte stammefolk”. Danmark oversetter med innfødte, Tyskland eingeborne og Nederland inheemse. Sverige, Finland og Russland med samisk befolkning har ikke ratifisert ILO169.
Etter å ha lest konvensjonsteksten stiller jeg meg spørsmålet om det egentlig finnes en befolkningsgruppe i Norge, i ILO169’s forstand? ILO 169 er ment å beskytte og gi likeverdig rettstilstand og levekår med landenes øvrige befolkning til stammer (grupper) av innfødtesom pga sin svake posisjon i storsamfunnet, lider overlast. Skulle det være slik at forskjellsbehandling må tillates, sier FN’s konvensjon om avskaffelse av rasediskrimineringat en slik forskjellsbehandling kan passere, ”forutsatt at tiltakene ikke fører til at det opprettholdes særlige rettigheter for forkjellige rasegrupper, og at de ikke fortsettes etter at de mål tiltakene tok sikte på, er oppnådd”. FN sier altså nei til varige særordninger tuftet på etnisitet. Må Stortinget derfor sørge for at Sametinget rykker tilbake til start og jobber med det Sametinget ble etablert for, - nemlig å ivareta samisk språk og kultur?
En nordisk samekonvensjon med utgangspunkt i en innstilling fra en ekspertgruppe er på trappene. Her legges det opp til nye rettigheter til samene og Sametingene. Samene skal ha rett til ”for sine egne formål selv å forføye over sine naturressurser”. ”Statene skal ikke vedta eller tillate ...for så vidt ikke det berørte sametinget samtykker til dette” Altså vetorett. Konvensjonen omfatter 51 artikler.Artikkel 22 “En sameregion: Statene skal aktivt søke å fastlegge og utvikle det området der det samiske folket kan forvalte sine særlige rettigheter etter denne konvensjon og landenes lovgivning”.
Det holder med en lovsamling her i Norge, og det må være likhet for loven. I Høyres Sametingsprogram 2009-2013 www.hoyre.no står det: “Dagens konsultasjonsavtale videreføres og videreutvikles”. I et intervju uttaler tidligere sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) at hun stoler på at “Høyre sentralt holder stø kurs i samepolitikken”. Høyre sentralt bør skuffe Keskitalo ved å legge kursen kraftig om . Høyre må ikke bli en voteringsmaskin i samepolitikken.
........................................................
Her får vi kanskje enda flere lesere enn på denne siden
(Den eviga debatten).
For å gi et lettselgelig grunnlag for storsameland måtte det politiske motiv gjøres spiselig, og offerrollen ble brukt for hva den var verdt. Fornorskningen var et en særlig brukelig grunn. Det ses bort fra at i de fornorskede miljø har det vært en sosial og økonomisk framgang, mens de samiske kjerneområdene sliter ganske mye mer, og offentlig innsats fra storsamfunnet syns ikke å virke der i rimelig mon.
Dagens supersame og samebegrepet bygger på mange tvilsomheter og falsum. Det har blitt frambrakt og ’dokumentert’ av ’interesserte’ og godkjente vitenskapelige miljø som syns veldig opptatt av ’det samiske’; deretter godtatt av det politiske miljø sørpå, og så festet seg som ’god politikk’ , gitt grunnlag for ’etnisk’ basert lovgiving og derigjennom fått rom for en målretta samisk maktutøvelse særlig i nord.
De vage kriterier for samebegrepet som er satt i sameloven, er et resultat av vitenskapelig usikkerhet om hvem som egentlig er hva, og krav om et visst minsteantall stemmer (tilhengere) som kunne danne et troverdig grunnlag for supersamen (deltakelse i reindrift i sør og nord var et grunnleggende kriterium).
Det kan ikke ses bort fra at seriøse og grundige lovskrivere med professjonell dyktighet ikke slapp til de mest ekstreme ønsker fra ’det samiske’. Supersamen som var unnfanget ble nå støpt i en legering bestående av en del rasisme (formulert som etnisitet), opportunisme og maktlyst. Enn så lenge lever han/henne godt på enorme beløp i form av penger de får fra ’han staten=skatte betalere ’ og nasjonen som de mest fanatiske supersamer så inderlig hater.
De ønsker ikke og vil fjerne innblanding fra ’han staten’ i styringen av storsameland, men penger vil de ha. De som har oppdratt barn er for så vidt kjent med slik adferd. Støpeformen for supersamen ble bygget opp og støttet av politikere sørfra og nordfra som ikke gjorde det i entusiasme og med dyp overbevisning, men mer i frykt for ellers å bli stemplet som rasister og fornorskere. Det kan selvsagt ikke utelukkes at noen av de gjorde det i ren dumskap. Hva Finnmarkens stortingsrepresentanter gjorde vet de best selv, men vi kan vel anta at førstekandidat og Askerinnbygger KESP, ikke da heller forsto noe som helst.
Men tenk om supersamen med sine glorete kofter var renraset i alle slektsledd. Den viktigste og eneste forskjellen er jo at da ville det etniske grunnlaget vært skinnende rent og klart stått på egne ben uten viljestillegg , men ville smakt veldig, veldig vondt. Langt vondere enn dagens supersamiske graut.
I debatt her har jeg brukt et stjålet sitat fra en vis mann (DPErlandsen:): Fornuften er en ensom ting. Det er sant, men med fjordafinnens naturlige ydmykhet jeg formulert et lite addendum … ”men den dør aldri, heldigvis”. I midnattsolens evige lys kan jeg ikke se at den pågående samesaken og alle tingene den har samlet rundt vil bestå særlig lenge i den form den er nå. Den har bygget sin gamme på sandgrunn. Det går sjelden godt i det lange løp.
Det opptrer noen figurer her som syns å ha en religiøs tro på falsum. Til deres forsvar må det sies at de er ikke de første i historien som blir tilhenger av myter og ender opp med å be bønner og gjengi besvergelser, når de heller burde søke viten og verifisere viten. Disse figurer er budbringere og en slik har jeg fortalt om i et innlegg her på bloggen. En av disse figurer svarte Trond M som spurte om hvor sjøsamene kom fra. I form og innhold var svaret slik at jeg da skjønte at det her på bloggen er det ikke hensiktsmessig å legge fakta på bordet, drøfte fakta eller opptre seriøst. Og heller ikke med litt humor. Dèt svaret sa meg at de i tillegg til å være budbringere er de også ondsinnede.
Jeg skal vokte meg vel for å rådgi voksne menn råd. Men til OMR, HH m fl som syns genuint interessert i ’saken’ og ønsker å belyse en sak fra flere sider. For meg virker det lite produktivt å krangle med de budbringere som opptrer her. Dere har kontaktpunkter mot nesten alle farger i det politiske miljø, har kunnskap og beundringsverdig utholdenhet og åpenbar sans for humor. Bruk energien mot slike miljø, for den viktigste kampen fremover vil være å sørge for at ’samesaken’ ikke får plass i grunnloven. Den status same- og fefoloven har i dag, er slik at med noe demokratisk fornuft skal det bare byttes ut noen ord her og der, strykes noen setninger her og der, så kan vi hvile i fred mellom flomålet og skogkanten.
............................................
Det er ingen konflikt mellom Nordmenn og Kvener så langt jeg kan se, ingen har hittil forlangt et selvstyrt Kvenland, og ingen forlanger spesielle etniske rettigheter for Kvener, bare at deres historie og kultur skal respekteres som en av de eldste på Nordkalotten, men dette kolliderer med Sametingets oppfatning av historien. I den kampen er det vanskelig å vinne med annet enn dokumenterbare fakta. Sametinget mottar nesten en milliard i overføringer fra Staten til "Samisk språk og kultur" penger de anvender til mye annet enn dette, deriblant til å forsvare seg mot Kvensk språk og kultur som de mener ikke passer inn.
De fleste av oss er nokså utblandet, og "litt av hvert" her i Norge, og sikkert også i Sverige og Finland også. Vi blir ikke dårligere mennesker av den grunn. De som kom hit på 1800 tallet, og kom fra gamle Kvenland som jeg oppfatter Tornedalen hørte til, har utvilsomt kvenske gener i seg. Da står de andre kriteriene igjen, og spesielt egenidentifiseringen, eller hva man selv oppfatter seg som. Men, å gjøre slik som man gjør for samemantallet, blir feil, der tillegges foreldre, besteforeldre, oldeforeldres etnisitet som en sperre i systemet, slik at man ikke kan bli naturalisert same selv om man selv snakker samisk, bor i en samisk kultur, og føler seg som same. Da blir genetikk å gå foran egenidentifisering.
Ole Martin Rønning har de riktige tallene og kan legge dem ut. Men det vi ikke får med i denne oversikten er bosted. Birkarlene hevdet at sjøkanten var grensen mellom finner og nordmenn, slik at også nordmenn som bodde på fastlandet måtte skatte til dem mens nordmenn på øyene skattet helt og holdent til Danmark/Norge. Derfor kan tallene som er oppgitt også gi oss informasjon om at kysten var mye tettere befolket.
Den østfinske kulturen derimot er en egen finnekultur
oppstått for 3 – 5000 år siden i områdene øst for Kvitsjøen,
trolig gjennom en blanding med østlige folk. Vestfinnene
derimot er et vestlig folk, i slekt med pikterne i England,
Estlendinger og Samlendinger som tidligere bebodde nordre
deler av Polen. Det er selv i dag større genetisk forskjell
mellom østfinner og vestfinner enn det er mellom engelskmenn
og tyskere, leste jeg nylig i en finsk artikkel om emnet.
Denne østfinske kulturen er utgangspunktet for de grupper
som nordmennene kalte kvener og karelere, kanskje også for
bjarmere, dersom bjarmere og nordkarelere er samme folk.
Dersom bjarmerne er vepsere er også vepserne en vestfinsk
gruppe. Språklig, kulturelt og fysionomisk i nær slekt med
de egentlige finner (vestfinner).
Det eneste vi har å vurdere etter er språket. Det er lett å se sammenhengen mellom det nedskrevne språket til vikingene og norsk. Det er også lett å se sammenhengen mellom gammelt østfinsk og de kvenske og nordfinske dialektene i dag. Dette er også et argument for at vi ikke kan bruke slekt og gener som grunnlag, men kun språklige og kulturelle kriterier.
Finner/Kvener var på en måte ansett som "femtekolonister" for Tsaren og hans ekspansjonspolitikk. Dette førte til noe av den fornorskningspolitikken som fulgte. Først og fremst måtte disse bli norskspråklige, så måtte de bli norske statsborgere, for å få kjøpe jord. Endel sameaktivister hevder at også dette gjaldt den, men det er feil. Man nevner eksempler fra Tanadalen og Karasjok, men vi må ikke glemme at dette var faktisk områder som var sterkt befolket av folk med finsk opprinnelse, enten som finnlendere eller som finske samer. Jeg ser at Else-Marie Elle-Márja Guttormsen forlanger en vitenskaplig avhandling omkring dette, og nesten dato og klokkeslett for hendelser. Dette er en kjent metode fra sameaktivistiske miljø, men når man ber dem komme med det minste bevis for deres eget syn, blir de tause.
Friis er som sagt noe av det beste vi har av Etnisk oversikt fra 1861, men disse kartene er ikke bedre enn kildematerialet, og i dette kan helt klart feil ha sneket seg inn, blant annet som følge av forhold jeg og andre har nevnt ovenfor. Samlet tror jeg vi kan si at Friis gir en brukbar totaloversikt, men man må ta høyde for feil som følge av politiske hensyn og økonomiske hensyn, akkurat som i dag, hvor "samer" får til sammen nesten en milliard, bare til å drive sametinget med alle deres etniske tiltak.
PS. Jeg står i Sametingets valgmantall jeg også, selv om jeg ikke er enig i den politikken de er en eksponent for. Jeg sendte en forespørsel om å bli strøket derfra, men fikk til svar at da må jeg "skrive en skriftlig søknad" og sende den inn så skulle de vurdere den, Min tilstedeværelse i mantallet utløser ca 65.000 i tilskudd fra staten hvert eneste år!! Penger jeg mener blir sølt vekk til alt annet enn "Samisk språk og kultur"
Men siden begrepet brukes i alle sammenhenger og det
har blitt bevilget en ekstrakvote på torsk på 3000 tonn
nettopp for å ta vare på “sjøsamisk kultur” burde det jo
være mulig å få fram noen stedsangivelser. Men, nei.
Ikke engang Pedersen, nestleder i Arbeiderpartiet
og fra Nesseby, ser ut til å få fram noe konkret.
Hva kan grunnen være til at en av de virkelige
bærebjelkene i samisk historie ikke makter å
konkretisere. Det mest nærliggende er at begrepet
“sjøsame” rett og slett er en politisk
konstruksjon som ikke har noe konkret innhold.
Samtidig kan vi se at det er et viktig begrep og at de
som gruppe er gitt juridisk status uten at noen kan
beskrive dem nærmere. Hvor de bor , hva de gjør, hva som
kjennetegner dem som gruppe, historie osv.
Noen velkjente myter kan kanskje vise vei:
Querini forteller om to forhold med interesse for
eventuell dokumentasjon av sjøsamisk tilstedeværelse:
For det første viser han til at alle går i felles
badstue med jevne mellomrom.
For det andre forteller han at røstværingene bor i runde
trehus med ildsted i midten. Grunnrisset har samiske
historikere tolket til å tyde på at dette skulle være en
samisk byggeskikk.
I Nordlands Trompet, skrevet av Petter Dass
(1690) Her får vi en rimelig forklaring på bruk
av treverk i husene på Røst. Han forteller at det er to
slags innvandrere til Hålogaland, finner
og lapper. Finnene kom for lenge
siden (flyktninger fra striden med tartarene), mens
lappene kom mye senere og er næringsinnvandrere.
Finnene får finneodel. De integreres i det
norske fiskerbondesamfunnet og kalles derfor bofinner.
Lappene var utarmede jeger- og reindriftsfolk
fra Lappmarkene. De får slå seg ned i utkantene av
bygdene og kalles derfor bygdelapper.
Bofinnene er også flinke tømmermenn og bygger hus og jekter av tømmer. “Og,” sier Petter Dass: *Bofinnene drar til almenningen. Der hugger de planker og bord. Det er lett å anta at folk fra Røst kan ha kjøpt trematerialer f.eks fra Tysfjord, Mørsvikbotnen innerst i Nordfolda, Saltdalen eller Beiarn.
Kort sagt forteller historien oss at om noen skal kalles sjø-finner så er det de finske flykningene – bo-finnene. fra 12-1300-tallet. Identiteten til bofinnene er imidlertid etterhvert overtatt, for ikke å si stjålet av samene som kom mange hundre år senere.De var her først og de gikk inn som en del av det norske.
Innvandringen av bygdelapper – eller samer- foregikk i Hålogaland stort sett på 17-1800 tallet.
Det som gjør det vanskelig å bedømme Oscar Alberts Johnsens historieframstilling er de omstendigheter som gikk forut for at han fikk i dette oppdraget. Nemlig at Norge i 1919 under fredsforhandlingene i Paris hevdet at Kolahalvøya var norsk og krevde at Vestmaktene (krigens seierherrer) skulle tildele Kolahalvøya til Norge. Men samtidig hevdet finnene at Kolahalvøya var et gammelt område bebodd av finner og burde tilfalle Finland. Resultatet ble at Finland fikk en del av Kola (Petsamo) og Russland fikk beholde resten. I 1944 okkuperte imidlertid Russland den finske delen av Kola og la det inn under Russland, men det er en annen historie.
Etter at Norge tapte den diplomatiske striden i Paris i
1919 nedsatte Norge en hemmelig grensekomite som skulle
arbeide for å få Kola og andre nordlige områder "tilbake
til Norge". De engasjerte Oscar Albert Johnsen til å
forske fram "sannheten" om Finnmarkens historie og
publiserte dette forskningsarbeidet i en bok kalt
"Finnmarkens politiske historie" som kom i 1922.
Deretter krevde de at Finland skulle avstå Petsamo og
deler av Nord-Finland (deler av Enontekiö, Muonio,
Utsjok, Inari) til Norge. Men Finland avviste de norske
kravene i 1927, og Norge satte ikke militær makt inn bak
kravene, så saka døde sakte ut.
Men i årene som fulgte ble finner bosatt i Norge utsatt for hets og trakasering. Finske statsborgere som oppholdt seg i Norge ble arrestert transportert til grensen og utvist, norske kvinner som hadde giftet seg med finske borgere og deres barn ble fratatt statsborgerskapet og sendt til Finland. Deretter ble bruk av finske bibler og salmebøker i kristendomsopplæringa ikke lengre tillatt (fra 1936). Fornorskningen av de finsktalende ble intensivert som en følge av de norske utenrikspolitiske holdningene.
Samene var aldri noen trussel mot nasjonen, og det er grunnen til at de har beholdt språket sitt også. Mens igjen fornorskninga av kvænene har vært 100% vellykket. Finnene/kvænene var en fare pga deres sterke nasjonalfølelse til Finland, samt de hadde bøker og skriftsspråk, kultur, sanger, matretter osv som gav de tilhørighet til deres opprinnelige hjemland. Hvis det skulle noen gang bli en grensekonflikt så var det ingen tvil om hvilken siden lokalbefolkninga ville velge.
I Finland viste man dette og myndighetene der ville gjerne ha en "korridor" ut til matfatet i Nordishavet, noe som kunne berge de igjennom sult og nød når avlingene sviktet. Les DEN FINSKE FARE av Einar Niemi. Så hvor er erstatninga til den norske befolkninga i nord som faktisk mistet språk og kultur?? Jo, den gikk til de som beholdt språket og kulturen.. Helt utrollig, sier jeg bare.
............
“Kystpartiet har aldri gått til valg på at vi skulle innføre en varig og forpliktende avtale med Sametinget. Og som jeg ser forslaget, så oppleves dette som en miniatyrutgave av samisk språkforvaltning. Og det ville vært oppsiktsvekkende om vi nå i posisjon skulle gjøre noe annet enn det som vi har gått til valg på.
Dette betyr langt i fra at ikke vi skal kunne ha dialog og mindre avtaler med Sametinget. Noe vårt vedtak fra hovedutvalget sier klart fra om. Kystpartiet sier derimot i sitt program at ingen skal forskjellsbehandles på grunnlag av hudfarge, etnisitet eller andre ting.
I Finnmark er vi flere forskjellige folkgrupper som lever tett, side om side. Og vi er godt blandet og inngiftet med hverandre. Med andre ord: en ren eventyrblanding. Av disse gruppene vil noen identifisere seg som samer, noen som kvener og noen som bare en helt vanlig Finnmarking.
For meg har det aldri vært viktig med hvilken type blod vi innehar, og jeg tror mange av oss ikke aner det selv heller. Det er da det blir så trist å se utviklingen av at en blodtype skal få mer og mer innflytelse og rettigheter som andre grupper ikke har. Og om du er så “dum” i Finnmark og setter foten ned og protesterer, ja, da blir du gjerne kalt både “brun”, rasist eller samehater.
Jeg har blitt spurt om jeg med mine uttalelser ikke er redd for å hause opp til en debatt som tar av her i Finnmark. Jo, det kan man saktens frykte, men alikevel kan det ikke bli slik at vi som er folkevalg sitter og tier samtykkende til alt og alle, selv om vi ikke er enig.
Da har vi ikke et demokrati mer i fylket. Det er nok mange som hadde ønsket at Rut Olsen kunne endre seg, nå når Kystpartiet var kommet i posisjon. Men er det det befolkningen ønsker? At straks man har stemt inn sine politikere til makt, så skal man slutte å si fra, og bare oppføre seg pent? Jeg er den folk stemte på, og mine valgløfter står like sterkt nå som før. Og holder ikke det mål, så har heldigvis folk mulighet til å fjerne meg ved nytt valg.
Jeg tror den største faren for Finnmark er når vanlige Finnmarkinger og andre grupper føler seg både overkjørt og forbigått i flere og flere saker. Da risikerer vi å sette grupper opp mot hverandre. Når det kommer til samisk språk så er dette Sametingets hovedoppgave. Selv om Alta kommune allerede i dag bruker betydelig med penger til samisk språk og kultur, så må Sametinget gjerne være behjelpelig med mer, men det uten at vi må inngå en varig og forpliktende ekteskapspakt.
Det som kansje gjør meg mest trist over debattene, er om folk går rundt og tror at jeg nærmest hater samer. Ikke for min egen del, for jeg kjenner sannheten selv, og vet at for meg er alle mine venner og bekjente akkurat like verdifull som andre.
Jeg klarer bare ikke utstå den politikken som brer mer og mer om seg i Finnmark, at er du av samisk avstamming så skal du bli mere hørt og tatt vare på, enn alle oss andre som ikke fikk utdelt korrekt blodtype.
Og du som er same og pynter deg med vakre kofter, vær stolt av det, du som har din identitet som Kvæn, vær stolt av det, og du som bare er en enkel Finnmarking uten urfolksstatus, vær stolt av det, du og.
For til syvende og sist er vi alle absolutt likeverdige uansett avstamming , og ønsker det beste for det vakre og sammensatte fylket vårt."
Det andre forholdet er knyttet til at medlemmer i Sametingets valgmanntall får et ekstra og pt.permanent tilskott som er minst 50 ganger så stort som det en vanlig norske får. Og da selvfølgelig ekstra fordi samer også er norske med de rettigheter det innebærer. Mye går nok til lobbyvirksomhet mot det offentlige for å få mer penger og nettopp fra det offentlige
Debatten om samiske rettigheter minner om den amerikanske milliardæren som i dagens avis beklaget seg over at “vi rike” er behandlet som jødene under Holokaust.
Dette ble grunngitt med kapellet i boris gleb, Klosteret i Petchenga, og kapellet i Neiden som alle var betjent av den russiske kirke. Sånn sett, og med få unntak, hadde de rett. Tsarene hadde tidligere drevet sin ekspansjonspolitikk vestover, med å bidra til bygging av disse kirkebygg, og folkene hadde sterk tilknytning til Russland.
Den norske og norsk/samiske befolkningen i området var svært liten i antall mennesker, og for det meste lokalisert på kysten. Så Russerne hadde gode kort på hånden. Derfor kom de med et krav om at alt øst for de fjellene som avgrenser Neiden mot Varangerbotten skulle være grensen. de hevdet at dette var en naturlig grense mellom russisk og norsk interesseområde. egentlig hadde de rett i mye av dette. De norske forhandlerne påberopte seg fiskerhalvøya med Carlstuene, som Lyngstua var en av, som grensemerke ved kysten.
Dette står beskrevet i den opprinnelige avtalen med Novgorod fra 1326 som russernes vestligste tillatte punkt for innkreving av skatt, og begrenser samtidig fellesområdene til kola halvøya. nordmennene påberopte seg også hele kysten fra Teriberka til Varangerbotten som norsk område. Resultatet ble et kompromiss. russerne fikk overta Peisenfjorden og fikk kapellet og landet omkring i Boris Gleb, og Sør Varanger forble norsk. Hvis russerne hadde vunnet frem med sitt krav, ville både Smukkene og folk i Kirkenes vært russere. At “russere” hadde drevet “skatteinnkreving” i strid med novgorodavtalen av 1326, ble kommentert av novgorodfyrsten i 1336 da avtalen ble fornyet.
Han hevdet at dette ble gjort av gudløse Karelere som nordmennene gjorde
best i å drepe. Noe av dette, og den karelske festingen innenfor
fiskerhalvøya, kan nok være noe av årsaken til at norge forsterket forsvaret
i nord, spesielt ved Vardøhus.At Karelerne fortsatte sine pirattokt under
dekke å være skatteinnkreving for novgorodfyrsten, er jo også kjent.
Bildet viser hvor russerne mente grensen skulle gå.
Bildet viser hvor nordmennene mente grensen skulle gå, også i fremtiden. kartet er fra 2 år før grensen ble satt, men representerer den grense man hadde fra den tid Sverige hadde kontroll med Kolahalvøya.
Her ser vi at grensen benevnes “Den Gamle Grense” i 1824.
For 2-3 dager siden hadde jeg et innspill om “samisk historie og kildebruk”.
Jeg brukte NOU 2007: 14 Samisk naturbruk
og retts-situasjon fra Hedmark til Troms og 2 Samisk
tilstedeværelse i Nord-Troms…
Utvalget var totalt dominert av såkalte samehistorikere * Kap 2 var ført i
pennen av forsker ved Senter for Samiske Studier, Sverre Fjellheim !)
I introduksjonen til kap 2 heter det: Før midten av 1500-tallet
er den skriftlige dokumentasjonen av tilstedeværelsen av samer i
Nord-Troms-regionen sparsom og videre heter det: På øyene (særlig
ytterkysten) i Troms nord for Malangen( det som i dag ligger innenfor Tromsø
og Karlsøy kommuner), er det mange spor fra
jernalderen (fram til 1000-tallet) av en norrøn befolkning.
Dette får Jan Hansen til virkelig å slå på på stortromma. At jeg hevder noe slikt er tegn på total uetterrettelighet. Det skal litt til for å slå en slik vurdering som Jan Hansen gjør der. Spesielt når det finnes dokumentasjon på solid innvandring av Bjarmisk/karelsk bønder ca 1250 til Malangen
Bech ligger ikke langt etter. Han hevder at jeg ikke dokumenterer tilstrekkelig bjarmene fikk opphold fra Fiskerhalvøya og sørover. Til det vil jeg hevde at når vi ser hvor Vardøhus ligger i forhold til Lyngstuva på Fiskerhalvøya og vi vet at karelske bønder fikk slå seg ned fjorder i Troms, så skal det ikke all verden av fantasi til å mene at karelere også slo seg ned i Finnmark. Spesielt når vi ser at betingelsene for bosetningen var at de skulle få slå seg ned i nord var at de gikk over til katolisismen og at de bidro i leidangen. (Se forsvar av Hammerfest). Til gjengjeld fikk de finneodel og rettigheter ellers
Trond Gabrielsen (mag.art 2007) punkterer “teoriene” til Jan Hansen og Bech meget effektivt. Derfor vil de nå helst sammen med Gaup og Ailo gjerne diskutere skoltenes historie både når det gjelder språk og kultur
I deira språk heiter denne leveforma for sijdd, som eg ville kodifisere som sidjd. For her førekjem ein vanleg palatalisering, på same måten som i nordnorsk. Siida-systemet har nordsamisk teke frå skoltesamisk, for det er her denne livsforma er original. Dette systemet har skoltane hatt i tusen år, lenge før den nordsamiske innvandringa fant stad.
Det Sametinget og tilhengarane hertil har gjort, er å uhemme stele frå skoltekulturen og gjeve inntrykk av at dette er arvegods frå eigen kultur. Ingenting er lengre frå sanninga. I tillegg har dei mørkelagt og setta snubletråar for den skoltesamiske utviklinga, slik at spora attover til skoltekulturen skal vere minst mogleg synleg. Det er eit brodermord som her har fått utvikle seg, etterfølgd av rov og ran! Skoltane seier sjølv at dei ikkje er av same folket som nordsamane. Dei høyrer til i nordområda frå arilds tid av, medan dei andre som kallar seg samar er innvandrarar.
Det er Sametinget som har vore den store Bøygen for skoltane, ikkje grensedelinga og industrialiseringa. Dei som vil lære meir om dette, kan berre lese masteravhandlinga frå 2002 av Cand.mag. Mikit Ivanovich. Han er skolt sjølv, fødd og oppvaksen i Neiden. Nærmare kan ein vel ikkje kome?
Russiske historikere har en annen oppfatning av befolkningen på Kola.
Politisk skaper denne disputten om hvem er hvem på Kola problemer. At det er
noen i det norske miljøet prøver på alle mulige måter å konvertere en kultur
som språklign sett og ikke minst levemåte til å være samisk reagerer
russiske forskere på.
Bare for at du Bech skal få et input som ikke er på nettet men du må leite
etter så les følgende. Alle er trykte kilder, O. Solberg 1913
" De russiske grænselapper.
Aftenposten nr. 477 oo 490 og Etnogarfiske museum bind 2, andre. tredj,
og fjerde hefte bind 3 Oslo1942 -.45
og B Olsen sin avhandling om "Stabelitet og endring. Produksjon og
samfunn i Varanger 800 f.kr til1700 e.kr. isse er på norsk så de er lett
tilgjengelig.
I tillegg til dette finnes det en masse russisk materiale som er relativt nytt og som ikke er mye i samsvar med det du skriver Bech Pløy gjennom noen NOU som omhandler mye omkring det østsamiske. Når du utpå året er ferdig med dette så send meg en melding, ikke før.
At netserne, komier (syrjenerne) kom inn i reindrifta på Kola skapte en fullstendig endret kultur. Både driftsmåte, Saani, en pulk som nesterne brukte. Behovet for reinkjøtt økte, derav stordrift. Dette var ikke skoltene forberedt på inntil Ivanovitsj begynte å øke flokken , men beitegrunnlaget var presset og de ble rett og slett frastjålet flokken av Magga familien.. Det tør vel ingen som skriver oppgaver utgått fra UIT.¨skrive noe om. Her gjelder det vel å leite etter andre grunner for å ha en akademisk fremtid.
Hva som måtte være en rimelig tolking av historiske facts teller ikke stort. Nå er det juridisk bindende avtaler som betyr noe. Alle forstår jo at karelerne kom fra øst og søkte beskyttelse under Vardøhus. Alt annet er jo i beste fall en urimelig tolkning.
Det var navn som aldri var kjent eller brukt da eller senere i følge Beronka i Vadsø bys historie. Han kalte Friis sitt kart useriøst. Men det passer vel med Bech sine kunnskaper om stedsnavn i Varanger, Alenkjarg må vite. Hold deg til Porsanger Bech, utvider du dine kunnskaper om kart, stedsnavn så får du like store problemer som GPS til redninghelikopterne. Det gamle navnet på Vadsø var Varga. Det var ikke et samisk ord men muligens et karelsk i følge den samme Beronka, det samme navnet på Vardø som den"Jan Hansen" har samifisert.
Det hevdes også, at tilstedeværelsen av denne festningen var grunnen til at man først hadde festningskip i Vardø, og sener bygde en festning der. Det samiske navnet på nesset ved siden av, er nesten identisk med det gamle karelske navnet på stedet. Valtovuonnjarga. Det viser også, at man i samisk ikke bare har tatt opp norske låneord, men også Karelske/Russiske.
Når det gjelder påskriften, kan man se at man har vært litt i tvil om stavemåten. Her har man streket over og erstattet en opprinnelig a med æ. Det skulle vært morsomt om noen av de samiskspråklige kunne oversette hva Maurnel Jaure egentlig betyr?? Jan H har ikke sett at det er Maurnel, og skriver Maumel, sånn er det med dårlig syn, jeg gikk på samme tabbe med lesingen av Catarinahavn, og ble karakterisert av Gaup som useriøs av den grunn. Håndskrift er vanskelig, men når man forstørrer skriften, og sammenligner med andre påskrifter hvor r og n er i bruk, er det helt klart snakk om en r og en n og ikke m…. Dette kartet har betydelig bedre oppløsning enn det forrige.
Bech, nå gjaldt det en diskusjon om innvandrende karelere i Varanger på 12-1300 tallet.
Karelerne søkte støtte og fristed i Norge (Håkon Håkonsen 1239 og 1251) for tartarene og Mongolriket. De var dyktige sjøfolk og båtbyggere. Da tror jeg at de i hovedsak kom sjøveien til Norge. I første omgang slår de seg ned i Varanger i ly av Vardøhus. Deretter drar de sørover bl.a til Malangen og Tysfjord. Bl.a. skriver Petter Dass om dem som viktige båtbyggere i Beiarn i Salten. De tildeles finneodel og går inn i det norske samfunnet
Petter Dass forteller også at det finnes to slags innvandrende folk til Nordland og Troms. De første er altså tidligere fastboende karelere, kjent som dyktige jordbrukere og båtbyggere ca 1250. Lappene og fjellfinnene kommer minst 3-400 år senere,
Både Petter Dass og Schnitler deler innvandrerne inn i to hovedgrupper:
Bumennene er norske fiskerbønder. De utgjør den helt, helt overveiende del av befolkningen i Nord-Norge på 1700tallet. Derfor er det å påstå at befolkningen i hovedsak er samisk en komplett feilslutning. Samisk historie framstår derfor som en litt rørende fortelling, men nærmest totalt uten nødvendig dokumentasjon.
Så om Bech vil ta seg bryet å studere kart og stedsnavn fra hele området øst for Fiskerhalvøya og til Trondheimsfjorden i sør vil han i all hovedsak finne norske navn. Som bare understreker at Hålogaland og Finnmark er et norsk bruksområde.
RoHistory. Сайт охватывает период русской истории от истоков до
современности. Материал ... Copyright © 2013 - All Rights Reserved -
www.
.........
Det er ikkje for ingenting at historiarane sjølv seier at historia må skrivast om minst ein gong til for kvar ny generasjon. No har vi gjort det, og heldigvis treng vi ikkje å klamre oss til gammal og avlegs sogeskriving. Men det betenkelege er at samisk historieskriving feilinformerer sine eigne, særleg ungdomen, så ut på viddene. Ein gong må dei krype til korset og sjå seg sjølve i auga. Det vert eit fælt syn! Er det kanskje slik at Vibeke Larsen og koryfeane hennar ikkje veit betre? Dei lever i god tru?
Men etter Karl Wilhelm Sirkka sitt svar til henne i Finnmarken for nokre dagar sidan, har ho nok fått anna å tenkje på. Det rare er at desse aktivist-skrivarane legg ut om samiske tilhøve som om andre ikkje nokonting veit. Er dei så uvitande sjølve, eller lest dei berre som? Men kanskje dei har vorte fanga av sin eigen propaganda og lever etter den umoralske regelen at all reklame er god reklame?
I en avisdebatt jeg hadde i fjor vår med faghistoriker Steinar Pedersen, hevdet han hardnakket at stedet Lyngstuen, som er nevnt i gamle historiske skrifter og dokumenter, ligger i Lyngen i Nord-Troms.
I boka «Finnmarksvidda» som er skrevet av Stein P. Aasheim (Utgitt i 2013) finnes det en god del fortellinger om Finnmarks historie. Aasheim forteller at den som har vært hovedkonsulenten til denne delen av boka, er historieprofessor Einar Niemi ved Universitetet i Tromsø. I boka er det blant annet lagt inn kopi av et håndtegnet kart fra omkring 1800 tallet. Ifølge forfatteren er dette kartet aldri blitt publisert tidligere. På dette kartet finner man, på Fiskerhalvøya på Kola i dagens Russland, stedsnavnet Lyngstuen nedskrevet. I en tekst i boka (s.250) som er knyttet til kartet, kan man blant annet lese at “På Fiskerhalvøya øst for Varangerfjorden finner man igjen en rekke norske navn som ble påpekt allerede på slutten av 1600 tallet, og tatt som bevis for eldre norsk bosetting der….Ett av disse er Lyngstua eller Lyngstuen på kartet, og ble i flere sammenhenger brukt som avgrensningen på dansk-norsk og russisk skatteområde…. Det har i blant skapt forvirring at det også fins en Lyngstua i Lyngen ."
Faghistoriker Trond Gabrielsen er inne på det samme i sin mastergradsavhandling «Riksombudsmenn i Nord-Norge 850-1350» som ble utgitt i 2007.
De spørsmålene som det er naturlig å stille seg er: Hvor mye har historikerne misforstått når de har funnet stedsnavnet Lyngstuen i gamle historiske skriv og dokumenter, ved at de har trodd at stedet ligger i Lyngen i Nord-Troms og ikke på Fiskerhalvøya? Hvor mange historiske teser om Nord-Troms og Finnmark sin eldre historie vil vise seg å være falske, sett i lys av at det finnes et sted på Fiskerhalvøya som i eldre tid hadde navnet Lyngstuen?
Dernest som følge av dette, påstår han at Ottars finnas derfor omtaler samer. Der har jeg ovenfor vist til Nansens forklaring på hva Finn må ha vært begrep for, og det stemmer 100% med det syn vi har hevdet, at Finner en fellesbenevnelse for alle finner. Nansen går faktisk ett hakk videre og lar begrepet omfatte alle ikke germanske stammer i oldtiden. Men, vår verdenskjente forsker, polfarer, oppdager, diplomat og vitenskapsmann drev ikke med politikk, og var en kjent humanist og fredsmegler som også mottok Nobels fredspris. Han støtter 100 år før vår tid, den tolkning vi har omkring essensielle og viktige hendelser og begreper i en gammel fortelling som er 1200 år gammel. Det får oss til å lure på om Todal mener hans løse påstander, plasserer ham selv på Nansens skuldre, en mann han jo ikke rekker opp til knehasene på vitenskapelig sett.
Så til saken; fjorårets – og tidligere års bevilgninger til samiske formål. Først; systemet med inn- og utmelding i Samemanntallet ligner jo til forveksling andre “vanskelige” innmeldinger på Internett. Lett å melde seg inn; men meget vanskelig å melde seg ut. Og det er jo lett forstå slik systemet virker.
Slik jeg ser den statlige pengebruken til samiske formål, var jo bevilgningene i utgangspunktet en nødvendig, men tidsbegrenset subsidiering av samisk kultur og språk. Dette skjøt særlig fart etter 1980 med etableringen av Samerettsutvalget 1. Basen for dokumentasjon av mulige samiske rettigheter var tidligere etablert i Tromsø museum.
Har så subsidiering av Ole Martin og hans formelle tilknytning til
samisk kultur og språk utover all rimelighet noen hensikten
nå i 2014? Og skal denne subsidieringen gjøres permanent og evigvarende?
Altså så lenge han lever, når han nå engang har bekreftet at han “føler at
han har samiske røtter gjennom at en/noen av hans formødre hadde samisk som
hjemmespråk”.
En subsidiering som nå årlig utgjør minst 90.000 NOK,
og til og med er indeksregulert. I tillegg til 6-7 ganger så mye politisk
innflytelse som flertallet av naboene hans har. Alt basert på en
følelse av en spesiell avstamming eller rase.
Dagens situasjon er at flertallet av representantene i Sametinget kan ikke uttrykke seg flytende på samisk. Men argumentasjonen nå går ut på at man egentlig ikke trenger å snakke samisk for å være en del av dette subsidierte fellesskapet. For egentlig er det jo tilstrekkelig at man formelt sett er medlem av Samemanntallet gjennom egenmelding.
Det samme gjelder forsåvidt det som går på samisk kultur. Det har jo både Jarl og Hætta dokumentert til fulle. I alle fall er det ikke mange fra det samiske miljøet som kan peke på hva som skiller samisk kultur fra vanlig norsk levemåte.
Ivaretakelse av samisk språk- og kultur framstår derfor i beste fall som en utdatert begrunnelse for en årlig og permanent subsidiering i milliardklassen, samt tildeling av ekstra politiske rettigheter. Dermed ser vi et Sameting som endrer seg raskt i retning av å være kupongklippere . Samt etablering av nye juridiske rettigheter som er basert på meget tvilsomt historisk grunnlag.
Parlamentarisk leder i Arbeiderpartiets Samtingsgruppe har hittil ikke maktet å komme fram med holdbare argumenter for subsidie- og pengebruken til samiske formål. Hennes bidrag har i stedet vært udokumenterte påstander og utskjelling av de eldre hvite menn som tillater seg å stille spørsmålstegn ved dagens samepolitikk.
Enkelte av dere hevder at UiTø er et instrument for samiske interesser. Dette jeg påstå er en sannhet med sterke modifikasjoner. Men det finnes grupperinger der som i alle andre ”samfunn”.
Ved Universitetet i Tromsø gir man omtrent årlig uten en skriftserie. Den kommer ut i samband med historieseminar som historikerne bruker å ha rundt omkring i Nord-Norge. Jeg var blant annet med på et slikt møte i Vardø i september 2007. Foredragene er åpen for alle, i alle fall var det i Vardø det. Skriftserien inneholder gjengivelse av forelesninger som historikere har hatt på disse på disse seminarene. Jeg skal her gjengi deler av et foredrag som ble gitt på et av disse historieseminarene. Det som blir direkte gjengitt er skrevet i kursiv. Det resterende er gjenfortelling og mine tolkninger. Det omtalte seminaret ble holdt på Hamarøy den 27.-29.9.2002. Heftet har fått navnet Fortidsforestillinger – bruk og misbruk av nordnorsk historie.
Forelesningen ble holdt av Førsteamanuensis Bård A. Berg ved universitetet i Tromsø. Bård A. Bergs forskingsfelt er samisk historie. Hans foredraget hadde overskriften Forestillingen om en samisk nasjon.
For forskere er objektivitet en viktig faktor:
Utgangspunktet for all forskning er å få fram enn så objektiv
framstilling av virkeligheten som mulig. Men at selve drivkraften
for en forsker er hans/hennes interesser. Dette kan være
problematisk da interessene kan påvirke objektiviteten, noe som kan
føre til at man får en framstilling som ikke er objektiv. En god
forsker vil være sine interesser bevisst og klare å hindre at
hans/hennes interesser påvirker forskningens objektivitet
Hva har så dette å gjøre med bruk av samisk historie?
Bård A. Berg har sett skyer i horisonten. Han har sett hvordan
historiske publikasjoner (som de ved UiTø) kan bli misbrukt som en
del av nasjonsbygging. Her viser da spesielt til miljøer innenfor
det samisk-politiske miljøet, der det finnes krefter som ønsker å
skape forestillinger blant samer om en samisk nasjon. Man ønske å
skape et felleskap ut fra en forestilling om et etnisk felleskap.
Han kaller dette for etnonasjonalisme.
”[…] limet er etnonasjonalismen, forestillingen om at alle samer
fra de eldste tider har utgjort et felleskap, med felles språk,
historie og kultur. […] et slikt historisk felleskap søker […]
oppslutning om en drøm eller forestilling om en best mulig framtid
for dem som aksepteres som medlemmer av ”nasjonen” (Berg 2002:
104).
Har ikke samer alltid vært en enhetlig gruppe, eller en
nasjon?
Bård A. Berg peker på at begrepet ”natio” (gresk) er gammelt, men
det hadde den gang da den samme betydning som i dag. Nasjonsbegrepet
vi har i dag oppsto som en del av den industrielle revolusjonen på
begynnelsen av 1800-tallet. Dette var en tid da de tradisjonelle
jordbrukssamfunnene ble oppløst og nye felleskap oppsto i byene.
Statligstyring og byråkrati førte til at nye felleskap bygget på
ideer om en svunnet tid (romantikken) erstattet det gamle
fellesskapet. Man fikk nasjonalismen. Med dette beviser Berg at
denne ideen om en gammel og alltid eksisterende nasjon, som visse
samiske grupper prøver å fremme ikke har eksistert, da ideen er ny.
Den samiske nasjonalismen i dag.
”Nasjonalisme er en ideologi, og målet for en ideologi er å
rettferdiggjøre politiske maktforhold og sosiale privilegier”
(Berg 2002: 106). Sametinget har jobbet aktivt for å opprette egen
nasjonaldag, eget flagg og egen nasjonalsang. De har også kommet med
krav om politisk makt.
”Fra Sametingets talerstol ble det høsten 2002 reist krav om en
egen samisk utenrikspolitikk og en egen samsik forsvarspolitikk, og
våren 2003 ble det fra samme talerstol foreslått at Sametinget bør
utarbeide en egen samisk grunnlov. […] ”den typiske utvikling er at
etnonasjonalisten i et tidlig stadium stiller mer moderate krav enn
det kravet som prosessen ender opp i, nemlig kravet om egen stat.”
[…] Et av de fundamentale kjennetegnene på etnonasjonalisme er at
den gir en privilegert status til en spesiell etnisk gruppe. Den
privilegerte statusen blir gjerne knyttet opp til forestillingen om
at ”vi var her først” og derfor har mer rett enn andre grupper til
territoriale rettigheter.” Historieforskning kan brukes for å
legitimere slike krav blir etterspurt” (Berg 2002: 107).
Det Berg sier her at grupper på sametinget bruker nasjonsbegrepet som brekkstang for å oppnå rettigheter og tilgang på resurser for de som er samer. Han viser også til Snøhvit debatten der samiske politikere ønsket eiendomsrett på samisk historie. De krevde også å få et eget samisk forskningsråd for å få kontroll over samisk forskning. Dette ville i verste fall ha hindret forskernes frie rolle og en styrt forskning, og muligens vektig på forskning som ville underbygge samisk nasjonalisme og krav om ressurser.
Som eksempel på at akademiske miljøer også lar seg bruker viser Bård A. Berg til en utstilling ved Tromsø museum i 2002, der kun enkelt sider ved det samiske ble fremhevet. Utstillingen bar tydelig merker av å være et partsinnlegg i samisk nasjonsbygging. Men det ble offisielt framstilt som en nøytral og objektiv utstilling for den uopplyste publikummer.
Under Snøhvit krevde Sametinget eiendomsrett til inntekter fra gassfeltene utenfor kysten av Vest-Finnmark. Disse begrunnet de blant annet i samisk historie. I Samerådets innstilling ble det blant annet hevdet at samene hadde vært enerådende i Nord-Troms og Finnmark. Og at de hadde kontrollert ressursene før koloniseringen og fram til 1300-1500 tallet. Påstanden ble senere støttet av stipendiater i arkeologi ved UiTø. Flere reagerte på dette. Steinar Pedersen betegnet dette som ren historieforfalskning i avisa Nordlys. Håvard Dahl Bratrein og fylkeskonservator i Finnmark Reidun L. Andreassen skrev også innlegg. De hevdet at samisk arkeologi var politisk fundamentert og hadde til hensikt å underbygge argumentasjon og legitimitet i forhold til rettigheter. Einar Niemi så på stipendiatenes påstand som misvisende og det ville være oppsiktsvekkende hvis de var representativ for arkeologisk forskning i nord. Han mente de bidro til å bygge myter om en samisk storhetstid. Og det kun tjente som argumentasjon for ny maktfordeling og ressurskontroll. Niemi sa også ”[…] vi som forskere [har] et ansvar for at den informasjonen vi formidler er så presis og faglig holdbar som mulig” [Berg 2002: 110] Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen tilbakeviste samerådets påstander med: ”Ut fra vårt kjennskap til det historiske og arkeologiske kildematerialet er det vanskelig å støtte en slik uforbeholden konklusjon” (Berg 2002: 110).
Bård A. Berg gjør rede for en rekke begreper og bruker disse for å vise til hvordan dette misbrukes i enkelte samiske administrative/politiske miljøer. Han skriver videre at i heftet et til den omtalte utstillingen ved museet i Tromsø i 2002 sto det blant annet:
”Sàpmi er en nasjon uten statsgrenser, men med et felles
språk, en felles historie og en felles kultur.” Bård A. Bergs
svar på dette var: ”Her fremmes det tre påstander, som hver for
seg er høyst tvilsomme. Det er langt lettere å argumentere for at de
ulike samiske regionene innenfor Norges, Sveriges, Finlands og
Russlands grenser har a) forskjellige språk; b) forskjelllig
historie og c) forskjellig kultur.
- For det første: Samisk språkforskere fremhever at de ni eller ti
ulike samiske språkene er alt for forskjellige til å omtales som
dialekter.
- For det andre: Hvordan kan samfunnsforskere for fullt alvor hevde
at samene på Kola, i indre Finnmark, i Tysfjord og i Røros-området
har felles historie og felles kultur? Den første kontakten mellom de
ulike samiske regionene i Norge (med unntak av naboregioner) ble
etablert for mindre enn 100 år siden, og organisatorisk samarbeid
ble ikke etablert før etter 2.verdenskrig.”
Bård A. Berg skriver videre: ”For meg er det helt opplagt at vi i et
historisk perspektiv må snakke om lokale (og i enkelte tilfeller
regionale) samiske samfunn og identiteter. En samisk nasjon, som
skal omfatte alle samer i alle samiske områder, har ingen historisk
forankring” (Berg 2002: 112).
Den samiske nasjonsbyggingen viser seg også innenfor det samiske miljøet. Bård A. Berg skriver: ”Alle samer vet at det også finnes en tendens til å rangere samer og samiskhet, etter klare kriterier. Samer som ikke behersker samisk språk er på mange måter i ferd med å bli definert ut av det samiske. Dette er en logisk følge av en nasjonalistisk tankegang” (Berg 2002: 113). Odd Mathis Hætta ved Høgskolen i Finnmark skal også ha bemerket dette. Han skal ha sagt at noen samer er mer same enn det han selv noen gang klarer å bli.
Jeg antar at årsaken til det er at Isak intet har å bidra med her utover det å komme med en påstand som han ikke kan begrunne.
Jeg skal i det videre utdype mine betraktninger når det gjelder Selbudommen:
Selbu-dommen eller Høyesterett HR-2001-4-b – Rt-2001-769 (150-2001), gjaldt tvist om reinbeite på privateide utmarksområder i Sør-Trøndelag.
Jeg starter med å vise til at førstevoterende, dommer Matningsdals ifølge rettstidende s. 791 anfører at ”Det er ikke tvilsomt at samene etter denne definisjonen har status som urfolk i Norge, og at våre folkerettslige forpliktelser overfor dem etter konvensjonens artikkel 14 også gjelder i Sør-Trøndelag.” Matningsdal knytter denne kommentar til det at den ene part (samene) har henvist til ILO169 artikkel 14 nr.1.
Den definisjon Matningsdal viser til i sitatet er en del av artikkel 1 i ILO169. Artikkel 1 definerer hvem konvensjonen er ment å dekke og dens punkt 1.1b som Matningsdal refererer til, er på norsk også gjengitt i Rt side 790.
Matningsdal begrunner ikke sin påstand.
Når dommer Matningsdal fremmer sin påstand uten begrunnelser og/eller henvisninger til betenkninger rundt faktagrunnlaget, blir hans slutning ren synsing. Da domsslutningen heller ikke henviser til ILO169, men kun bygger på reindriftsloven § 2 første ledd 3. punktum og alders tids bruk, kan høyesterettsdommerens uttalelse her ikke oppfattes som annet en slengbemerkning, eller lausprat, i jussens latin et obiter dictum.
Annen voterende ved plenumsbehandlingen av denne beitetvist, dommer Rieber-Mohn uttalte:
”Førstvoterende har redegjort for de generelle folkerettslige regler om urfolks rettigheter. Jeg kan ikke se at det foreliggende materialet gir grunnlag for å anta at disse regler gir reineierne i denne sak rettigheter eller påfører grunneierne plikter, utover det som følger av de tradisjonelle regler om rettserverv ved alders tids bruk.”
Ved domsslutningen sluttet 6 av dommerne seg til Rieber-Mohns betraktning.
Stemmegivningen ved domsslutningen er gjengitt slik (se Rt 832):
«Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig
med annenvoterende, dommer Rieber-Mohn.
Dommer Lund: Likeså. Dommer Gussgard: Likeså. Dommer Tjomsland:
Likeså. Dommer Coward: Likeså.
Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, dommer Matningsdal.
Dommer Dolva: Likeså. Dommer Stang Lund: Likeså. Dommer Oftedal
Broch: Likeså.
Dommer Flock: Likeså. Dommer Bruzelius: Likeså. Dommer Skoghøy:
Likeså. Justitiarius Smith: Likeså. «
Når både dommer Gjølstad og Aasland sier at de ”i det vesentlige” er enige med henholdsvis Rieber-Mohn og Matningsdal må det være noe som er ”ikke vesentlig” i begge utlegninger og som dommerne ikke tar stilling til eller kanskje er uenig i.
Da utsagnet om samenes status som urfolk ikke er avgjørende for saken (ratio decidendi) kommer det her i kategorien ”ikke vesentlig”.
En kan derfor ikke hevde at dommen bekrefter førstevoterendes utsagn om samenes status som urfolk.
Dermed faller også påstanden om at Selbudommen slår fast at samene har status som urfolk i Norge.
703863_den-evige-debatten-ref=checkpoint#
Den viktigste ledetråden er at Sametinget har puttet alt av innvandrere med finsk-ugrisk språkbakgrunn i den samiske sekken. Men vi finner altså svært sparsomme spor etter samer før slutten av 1500-tallet. Det betyr stort sett at alt av innvandre til Nord-Norge før den tid i alle fall ikke er samer, hverken på sjø eller land.
Jeg skal gi 2-3 eksempler på endringene av kildegrunnlaget:
Og, fortelles det i sagaen: Raud hadde ansatt en stor gruppe *finner som huskarer. Kilden nevner ikke samer.
Disse finnene får etterhvert slå seg ned i flere fjorder i N-N. De er dyktige jordbrukere og oppnår snart odel på den jorda de dyrker. I tillegg er de flinke båt og husbyggere. Kilden nevner ikke samer med et eneste ord.
Bufinner er etterkommerne etter bjarmene, mens bygdelappene er fattige innvandrere fra Lappmarkene. Petter Dass forteller fra Salten (og Beiarn) at Bufinnene er dyktige båtbyggere som bygger de største jekter beregnet på Bergensfarten med tørrfisk. At samer eller bygdelapper skulle være båtbyggere av større fartøy, nevner ikke kilden med et eneste ord.
Sjøsamer er et moderne politisk begrep, som knapt har rot i virkeligheten. Det hører til i i den samme samesekken som hverken kan dokumentere skriftlig eller arkeologisk samisk tilstedeværelse før slutten av 1500-tallet. Begrepet sjøsame er tidligst fra sent 1800-tall.
Men da disse kom hjem til kontorene sine, kunne de fortelle at det nettopp her var et RENT samisk område. Det er jo friskt selvfølgelig.
Mine forfedre fant forøvrig et sølvarbeide her . Sølvet var av karelsk type og datert 1050- 1150 Visse tegn tyder imidlertid på at det finnes mer av samme sorten i området. Povl Simonsen ved Tromsø Museum skrev forøvrig at funn av karelsk type brukte de å karakterisere eller klassifisere om man vil som nettopp samiske! Også dette, må vite.
Akkurat denne måten å bruke fortiden er jo en del av en samisk vitenskapstradisjon. Ørnulf Vorren , som etterfulgte Simonsen på museet, sa det slik: “Min oppgave er å ta vare på samisk historie. Norrøne funn får andre ta seg av”.
De fleste vil nok etterhvert oppdage at innholdet i Nord-Norsk arkeologi og historie først og fremst baserer seg på politiske vedtak. Vi er mange som har vært troskyldige nok til å tro at slik historieskriving bare foregår i diktaturland. Dessverre er det nok ikke tilfelle.
Ordføreren i Tromsø var i 2-3 dager i Bodø siste uke for å promotere en mulig samarbeidsavtale mellom Bodø kommune og Sametinget tilsvarende avtalen med Tromsø. Om de egentlige årsaker til et så uvanlig markedsføringsframstøt kan man jo bare spekulere.
Det er og berre utruleg korleis desse samehistorikarane (og det er ikkje berre samar, men like mykje univeristetsfolk frå Uit som er med på denne galeien) har klart å forkvalke heile den nordnorske soga. Det er tydeleg at Uit går først som leidarstjerna her. Kvifor skjøner eg ikkje. Men ikkje alle er med på denne galeien.
Professor Narve Børgo seier fleire gonger ifrå om at no må de ikkje laupe løpsk lenger. I samband med den kjente Rimbegla så seier han at det er heilt galt å samanlikne eit folkenamn med eit geografisk namn: Finmork og bumenn. Det let seg ikkje gjere. Men likevel så kaklar desse samojedane vidare på si falske tolking, og byggjer heile si historieforståing på denne skrift- staden.
Professor Bratrein kjem med si hovudoppgåva om tilhøva i Karlsøy og Nordtroms. Då tyder historikar Alnæs i “historia om Noreg” dette som om han seier at russarane kan take skatt frå Lyngenfjord i Nord til inst inne i Kandalax. I samband med Djengis kahn så tek mongolane Kiev i 1241.Og då strøymer austkarelarane inn over Kola og skræmer skoltane og samane burt frå sine område. I norsk soge er dette markert med at bjarmarane strøymer inn i Noreg rundt 1240. Og i samiske sagn høyrer vi om tsjudane og Stallo. Tsjudane kjem alltid frå aust. Denne tida må vere turbulensk i nord, for alt i 1251 høyrer vi om ein fredsavtale mellom Håkon Håkonsson og storfyrst Aleksander av Novgorod. Det er norskekongen som protesterer mot den ulovlege grenseovergangen som folk frå storfyrstens rike heile tida gjer. Denne striden pågår lenge, for vi ser av rettarbota til kong Håkon den 5. av 1313 at norskekongen etterlyser det geografiske området Finmork som må ha vore nemnd i denne samanhengen.
T. Gabrielsen seier at Finmork ikkje ligg nordom Noreg, for Noreg rekk etter Håkon Håkonsson frå Gøta elv til Vegastafr og innetter Trinæma og til Veleaga ved Umba. Striden endar med fredsavtala av 1326, som vi alle no kjenner så godt. Attende til professor Bjørgo igjen. Han vert så lei av desse gravtolkarane på samisk side så han kjem med følgjande framlegg: kvifor ikkje grave opp alle gardshaugane i Finnmark? For her ligg soga ope i dagen langs heile kysten. Gardshaugen i Kiberg er 3 meter djup, og har vorte gjennomgravd i samband med vassleggjing osb. Men ingen arkeologar har hatt smaus på desse historiske etterleivingar.
Kvifor ikkje?