Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på Mitt Finnmark (fredag 18. november 2011). Les mer om roperten…

Den evige debatten

Finnmarksloven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter. Problemet er at ingen i dag kan si hva dette betyr i praksis.

I grenseland-kommentar i Finnmarken lørdag 19. november 2011

Blir vi aldri ferdige med debatten, sukker mange etter ukas Brennpunkt om samiske rettigheter og den påfølgende NRK-debatten om Tromsøs samepolitikk. For allerede før sendingene var i gang, hadde folk benket seg i skyttergravene.

Vi kan kritisere den tendensiøse promoteringen, sammensausingen av tema og selve Brennpunkt-dramaturgien. Og vi kan alltid mene at det er andre kilder og uttalelser som også burde vært med. Men det er nå engang slik at ethvert program eller artikkel har tilmålte rammer.

Likevel mener jeg at Brennpunkt-programmet belyste viktige tema. Mye er kjent fra før for finnmarkinger som følger med. Men her er det flere tema vi på ingen måte er ferdige med.
For konflikten mellom samiske grupper er ikke konstruert av NRK eller Fremskrittspartiet. Den er reell og aktuell. Finnmarkskommisjonen sitter akkurat nå og prøver å trekke konklusjonene for Stjernøya og Nesseby. Reindrifta har krevd full eiendomsrett, og andre brukere frykter for konsekvensene. NRK serverte tabloid-versjonen fra Vest-Finnmark. Men det var nøyaktig de samme problemstillingene som ble utdypet under den tre dager lange høringen Finnmarkskommisjonen holdt i Varangerbotn i mai.

Så kan vi kalle dette en tradisjonell næringskonflikt, der ulike aktører kjemper en legitim kamp for å sikre både tradisjonell bruk og videre utvikling. Og vi kan gjenta enda en gang at finnmarksloven er etnisk nøytral og at kommisjonen ikke skal skape ny rett, men fastslå hva som er gjeldende norsk rett.

Men saken er ikke fullt så enkel. Finnmarksloven er tydelig nok, og etter hvert har de fleste finnmarkinger oppfattet at loven ikke gir samer særrettigheter til land og vann. Samtidig skal finnmarksloven anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter. Problemet er at ingen i dag kan si hva dette betyr i praksis. Betyr det at reindrifta kan få eiendomsrett til Stjernøya? Betyr det at sjøsamer, småbrukere og andre bygdefolk i Nesseby må spørre dagens reindriftsutøvere om tillatelse til å gå på elgjakt og hugge ved? Og hvem er egentlig urbefolkning?

Det er greit å slå fast at samene er urbefolkning i Norge, og at majoritetssamfunnet har særskilte forpliktelser for å ivareta og utvikle samisk språk, kultur, næring og samfunn. Men i spørsmålet om hvordan enkelte av disse forpliktelsene skal ivaretas konkret på individnivå, finnes det ikke noen fasit.

Den gamle raseforskingen og ideologien bak den, er heldigvis begravet for godt. Men genene er fortsatt avgjørende for hvem som som har stemmerett ved sametingsvalget. Og oldefar-kriteriet vil bli enda viktigere i framtida, etter hvert som færre vokser opp med samisk språk og i de tradisjonelle samiske områdene. Kravene til å stå i manntallet diskuteres i dag, og vil bli diskutert i framtida.

På samme måte vil vi fortsatt diskutere – og være uenige – om det er riktig at stemmene fra finnmarkinger skal telle mer enn andre stemmer ved stortingsvalg, og om det fortsatt er behov for lover og tiltak mot kjønnsdiskriminering. Demokrati og likestilling handler ikke om matematikk. Det er mye vanskeligere. En illustrasjon på at likebehandling kan bli direkte feil fikk vi fra Bodø denne uka, der en kvinnelig soldat ble kommandert til å kle seg naken og vaske seg foran 30 mannlige medsoldater og befal.

Hensynet til folkeretten kan relativt enkelt trekkes fram i festtaler, men den gir ingen oppskrift på hvordan vi skal løse konkrete rettighets- og eiendomskonflikter. Stortinget visste ikke hva det innebar å slutte seg til ILO-konvensjonen for tjue år siden, og i vår nektet regjeringen å bruke folkeretten som moment i drøftingene om kystfiskerettigheter i Finnmark. Fordi man fryktet konsekvensene. Og det er tross alt torsken som teller, mente fiskeriministeren. For folkeretten sier faktisk ingen ting om fordelingen av torskekvotene. Ikke det heller.

Rettigheter er rett og slett politikk, og jusen tolkes i et samfunn i forandring. Det er derfor vi ikke blir ferdige med debatten en gang for alle.

God helg!
 
 

..........................................

Rettigheter er rett og slett politikk, og jusen tolkes i et samfunn i forandring. Det er derfor vi ikke blir ferdige med debatten en gang for alle.

Det hadde muligens vært det beste å reverser det hele. Sette ILO -konvensjonen på vent. Bruke tid mot Svensk , Finsk oppfatning og fortolkning. Få en ensrettet fortolkning av urfolks fortolkningen i Norden for siden lage kjøreregler for hvordan dette skal implementeres i en nasjonal politikk som alle er tjent med. Jeg tror flertallet av befolkningen i Finnmark og Troms, inkludert en del “prosjekt” folk i Tromsø og indre Finnmark ville være mer bekvemme med en forutsigbarhet. Slik det er nå er det populismen som råder, med en del tilskuere i embedsverket som er helt handlingslammet i forhold til problemstillingen de har rotet befolkningen i Finnmark og Troms oppi. Tar ikke embedsverket ansvar vil denne diskusjonen bli en trauma for oss her nord, skape noe vi ikke vil ha. Aparteid på vitenskaplig/politisk uforstand.
User_128x128
Teigen & Bech, Støme er en bidragsyter til Samisk skolehistorie, med sine kunnskaper og en artikkel. Bjeff ikke som en valp med ønske om at det høres ut som en voksen hund. Dere var antakelig ikke et skrivefør egg, da Støme dreiv på i skoleverket i Finnmark. Vi som har gått på skole i 50/60 årene behøver ikke å lese ensidige beretninger eller " så synd på oss fortellinger".

 De fleste av de som hadde skrive og lesevanskeligheter før hadde muligens også hatt det i dag. De fleste med,fornorsknings syndromet, så på skolen som tvang, fordi foreldregenerasjonen hadde det på samme måten. Det var en annen kultur til utdannelse som var i endring etter krigen. Mye av den unisone klagen vi hører på “fornorskning” er ikke annet en å forklare sin egen udugelighet, påstår jeg. Sett dette inn i et system så får dere en hel gruppe som vi må synes synd på. Merkelig at man hører ikke så mye av dette i miljøer i Øst Finnmark, kvensk/finsk, bare i Porsanger område og i nord Troms.

Det samme kan vi si om det samiske miljøet som “roper” i hovedsak er det akademiske miljøet i Tromsø og Karasjok, Kautokeino Jeg vil kalle dette et argument for akademisk distrikts utbygging. Man tilfredsstiller en liten gruppe som roper høyst men som ikke trenger noe annet et et “spark i ræva” å slutte med å skrive prosjekt oppgaver til hverandre, i stede for å komme seg ut i skoleverket der de trengs.

Snakker vi om kulturen, samisk, kvensk og tapet av den, så snakker vi om en utvikling som på mange måter alle kulturer i Norge opplever, urbanisering. Det å sette på håndbrekke i den massive “anglofiserende” påvirkningen vi opplever er vanskelig. Det er et paradoks at vi må kommunisere på engelsk dersom vi skal forstå hverandre på tvers av de Nordiske land. Her hjelper det ikke med samisk, finsk svensk eller norsk. Noe å tenke på nå når turisme er en av de store satsingsområdene her oppe. Valget blir å lære seg språket om gir mest igjen av klingende mynt i pungen, rasjonelt med nyttig. Hva velger man bort ?

JanH-gjengen har til kjedsomhet fosøkt å fotelle oss at forskjellen på lapper og finner er at det finnes en vestlig skrivemåte (finner) i motsetning til en mer østlig som bruker begrepet lapp. Jan Erik bruker til og med Oddvar for å påstå: “Men alle var de egentlig samer”.

Har så begrepene “lapp” og “finn” et reelt meningsinnhold utover at de tilsynelatende brukes om de samme folk i Norge og Sverige? Kort sagt, dreier dette seg bare om språkforskjeller uten et reelt meningsinnhold?

Navmet Lappmarkene forteller at dette er et område som var lagt ut til lapping. Lapping betyr som kjent omstreifende jakt. Lapp er derfor navnet på de som holdt til her og betalte lappskatt.
Det var et meget tynt befolket område, men hadde verdifulle pelsprodukter som delvis gikk til det europeiske markedet. Antall innbyggere i Lappmarkene samt i Vester-og Østerbotten ca 1750 var ikke mer enn ca 12.000 personer, selv om vi tar med Tornedalen, mens innbyggertallet i Nordland var ca 30.000. Landarealet i Lappmarkene var det mangdobbelte av Nordland.

Ottars finner er ikke lapper, de stort sett fastboende eller kan ha to boplasser. De er finner, snakker tilnærmet samme språk som bjarmene. Sagaens finner er det samme, og de er stort folk som er på næringsvandring. Altså er mer og mindre innvandrere som etter et par generasjoner går inn i den norske majoritetsbefolkningen. Det samme skjer på Finnmarkskysten. Derfor forteller da også Ottar om betydningen av “finneskatten”

Og derfor finner man stort sett bare norske navn i landsdelen. De kommer altså til et etablert område og tilpasser seg dette. Derimot er Lappmarkene enda i dag kjennetegnet av samiske navn. Området var enda ikke etablert selv om de som ferdes her ble skattlagte
Om den samiske folkegruppen kom til Lappmarkene i tiden for Mongolrikets fall eller Svartedauen, er vel ikke helt klart, men mye tyder på at det har skjedd store endringer i befolkningen da selv om Novgorod greier seg bra i perioden.

Dersom dei frå indre Finnmark hadde det betre enn oss frå kysten, så må det henge saman med at den norske stat var så kjapp med gjenoppbyggjinga at dei fekk flytje inn i ferdighus som dei aldri hadde sett før. Når Teigen klagar på mat og kvalitet for skulebarna i dei indre stroka, så veit han ikkje kva han seier. Dei hadde sogar eigne rom for sennagraset til komagane.

Men på den andre sida så skal berre Teigen halde fram med svartmalinga si. Då vert alt det andre han og seier, lite til truande! Det same gjeld Jan-Erik. Vi ser klårt og tydeleg kor desse karane hører heime, sjølv om dei gøymer seg bakom floskler og fine ord. Hilmar Hansen ikkje berre trur, men han ser og ulvegliset i buskene!

Eg har vore med frå første dag. Det var finnmarksloven og finnmarkseigedomen som starta dette utrivelege.

 Utlandet har karakterisert desse lovane som dei mest udemokratiske i Europa! Eg var og med på å samle inn protestane som sporenstreks kom frå finnmarkingane då desse lovane vart kjende. På under ei veke kom det inn 11000 stemmer.

Det er meir enn sametinget klarte å samle inn for seg på over eitt år, og med utlegg av statens pengar på fleire milionar. Det viser kor sympatien sit hos finnmarkingane. Etter det kom finnmarkeigedomen (fefo-baroniet) som ikkje er samanliknbart med noko ein kjenner frå før her i landet.

 Ikkje nazistene ein gong kom på slike hybris-tankar. Og det er ikkje slutt enda. Vent berre til finnmarkkommisjonen har fått sagt sitt! Det er ikkje utan grunn at Støre nettopp var ute i avisene og kritiserte finnmarkpolitikarane for slapp haldning. Samanlikna med Svalbard stempla han politikarane her nord som sinker. Det er for lite samarbeid. Men kan ein vente på samarbeid når sametinget skal blande seg i alle ting.

Særleg var det planane med kommunikasjon og jernbane han etterlyste. Då hadde han gløymd at her sit nokre reinkaksar som vil motarbeide all kommunikasjon i fylket.Godt gjort at styresmaktene der sør endeleg har oppdaga at det knirkar i maskineriet både her og både der!

Og eg har hjelpt Ragnhild Sandøy med. Det var eg som sette ho på ein av dei mest markante skuleleiarane her i fylket. Internatstyrar og skuleleiar Per Erik Saraksen var skulen vår i 35 år. Han og hans familie var høgt respektert i bygda, han vart glad i bygdesamfunnet vårt, og fiskarfolket gav han til gjengjeld all respekt og vørnad sjølv om han var ekte same.Det var han som lærte oss både å lese og skrive, og gjennom det levande ordet fekk vi bibelhistoria og soga til evigt eige. Vi vart patriotar gjennom generasjonar. Og dei fleste partisankrigarane under siste krig hadde sugd kunnskapen under hans kateter.
Bare for å oppsummere: Ragnhild Sandøy beskriver de som er uenig med henne som gneldrere. Jan Erik kaller de (en) som er uenig med ham for lidende av demens. Og JanH- gjengen kaller Edgar Bendiksen for “en Internettomstreifer både herfra og derfra”; han kastes ut av diskusjonen. Oddvar beskrives som angrepet av Stockholmssyndromet (at han tar parti med overgriperne/forbryterne).
Kort sagt; et utvalg personkarakteriseringer av motstanderne av utvidete samiske særretter.
Jeg bodde på internat i Nuvsvåg i Loppa Kommune fra 4. tilogmed 7. klasse, på internat på Sandland, framhaldsskolen, på internat i Lakselv, på realskolen(3år) og ett år på internat i Alta (gymnaset). Jeg har bare gode minner fra mitt internatliv.

Maten var førsteklasses, sunn kost og hygienen god. For noen år siden var det et treff i Nuvsvåg for to årstrinn som gikk på skolen der. Der tok en av de tilstedeværende ordet og fortalte at i hennes hjem var det mange ganger knabert med både det ene og det andre, så å være på internat betydde god og sunn mat, samt at foreldrene slapp å ha sultne unger i kosten. Slik var det nok for mange familier rundt omkring i fylket.

Dette er også en del av skolehistorien i Finnmark som vi må ha med oss.

Enkelte her på tråden klager over at jeg tok opp spørsmålet om ILO 169 og urfolkspørsmålet. Det er nok fordi de misliker å lese mine betraktninger.

Jeg vil her påminne at i den første setningen i den innledende teksten kan man lese at redaktør Karstensen skrev: “Finnmarksloven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter". Problemet er at ingen i dag kan si hva dette betyr i praksis.” Så direkte irrelevant er nå vel ikke mine nevnte innspill…..

Ragnhild Sandøy skrev “Hvilken av disse kretsene kom forfedrene dine Jarl Hellesvik fra?”

Jeg er fra Loppa kommune og en stor del av mine foraner er derfra. En gren går imidlertid til Sørøysundet, en av mine olderfedre.

Alt føleri sett til sides! Eg har over lang tid sett korleis eigarane handsamar dyra sine. Ein jegar med våpenlisens ville fare mykje meir skånsomt og korrekt med desse “tamdyra”. Driv ein med innsamling og driving av tamme dyr med heilikopter? Etter få kilometer er alle dei eldre dyr sprengde og døden nær. Lemnar ein “tamdyra” sine etter på sommarbeite når dei ikkje lenger kan brukast til slakt?

I vårtida var det ikkje få utsulta og svake dyr eg måtte hente ned frå inngjeringa rundt husa. Det anonymus Jan Hansen veit om reindrift, er ikkje verdt ei sur sild! Men han uttaler seg mot betre vitande! Framferda hans viser at han er farleg for sine omgivelser!

 

Jan-Erik, har du glemt din egen historie om din egen oldefar som samlet 100 simler (motpartens eiendom!), før han skjøt dem i magen med SALONGGEVÆR og rømte valplassen med kjerring, unger,drenger og 1000rein ikke å forglemme. Alt siden han tydeligvis tapte en diskusjon med andre reineiere. Kunne han ikke komme til på annen måte, så skulle i alle fall dyrene deres få lide – av småkalibret mageskudd for sikkerhets skyld!!

Så du fornekter deg ikke – det skal du ha. Å lese innlegget ditt var som å lese de 10 bud med hovedvekt på bud nr 9 og 10. Jeg skal spare deg for å nevne i klartekst det du glemte i oppsummeringen din, men det begynner på “f”.

Uansett: jeg fostår at du er glad i dyrene. Både de som taes av rovdyr 78.000 (hvorav 10.000-vis er halvdøde og utsultede), privatslaktede (for svartsalg??), samt alle de andre som hører til i den samiske fyrtårnkulturen.
Tilslutt: vi får vel bare håpe på at det ikke er en form for kognitiv narsissisme som har grepet deg under oppramsningen. Men sikker kan man jo ikke være, her man sitter i morgensola. Med en kopp kaffe!

 

Eneste måten å komme galskapen med det høye reintallet til livs på er først å få kontroll med hvor mye rein den enkelte har. Telleplikt burde være en selvfølge som for alle andre næringsdrivende. Siden også det her er snakk om store verdier, må det også være revisjonsplikt for næringa. Dernest må staten la være å betale ut tilskudd for overtallig rein. Det kan gjøres med at det kun gis tilskudd til det lovlige antall, og at da tilskudd under slakt tildeles i forhold til lovlig flokk. Det vil si at tilskuddet fordeles på totalantallet, men beregnes etter lovlig antall, og således går ned pr kilo slaktevekt siden antallet er så høyt.

Dernest må man redusere rovdyrerstatningen. En stor del av denne er jo erstatning for rein som ikke skulle vært der i første rekke. Det er da meningsløst å betale erstatning for ulovlig overtallig rein. Hvis reineieren har 30% for mye rein, trekkes 30% i fra etter alle andre reduksjoner som er basert på de nåværende kriterier for beregning. Beiteområdene bør reduseres for de overtallige flokkene, til fordel for de som holder riktig maksantall av dyr.

Dessuten må Mattilsynet bli mer aktiv. Dyreplageriet med sulteforet rein må bøtelegges kraftig.
Det må være slik at de som driver etter anarkistisk modell i reindriftsnæringa taper økonomisk på dette, noe annet er direkte meningsløst. Sånn det er nå, er overtall svært lønnsomt, og det er naivt å tro at noen vil redusere antallet rein hvis de taper på det.