Eldar Heide på nettet

132Samla avhandling 27.1.06 av Eldar Heide

Ett exempel hur forskarna översätter ordet Finni till "samer".

...................................

Latinisert gandus, Historia Norwegie, truleg 1160-75 (ca. 1500), Noreg

Den viktigaste kjelda til gand i eldre tid er Historia Norwegie, som seier dette om samane:

Sunt namque quidam ex ipsis, qui quasi prophete a stolido uulgo uenerantur,

quoniam per immundum spiritum, quem ’gandum’ uocitant, multis multa

presagia, ut eueniunt, quandoque percunctati predicent. Et de longinquis

prouinciis res concupiscibiles miro modo sibi alliciunt, nec non absconditos

thesauros longe remoti mirifice produnt.

Quadam uero uice dum christiani causa commercii apud Finnos ad mensam

sedissent, illorum hospita subito inclinata expirauit. Vnde christianis multum |

dolentibus non mortuam, sed a gandis emulorum esse depredatam, sese illam cito

adepturos ipsi Finni nichil contristati respondent. Tunc quidam magus extenso

panno, sub quo se ad profanas ueneficas incantaciones prepararet, quoddam

uasculum ad modum taratantarorum sursum erectis manibus extulit, cetinis atque

ceruinis formulis cum loris et ondriolis nauicula eciam cum remis occupatum,

quibus uehiculis per alta niuium et deuexa moncium uel profunda stagnorum ille

diabolicus gandus uteretur. Cumque diutissime incantando tali apparatu ibi

saltasset, humo tandem prostratus totus niger ut ethiops, spumans ora ut puta

freneticus, preruptus uentrem uix aliquando cum maximo <fremore> emisit

spiritum. Tum alterum in magica arte peritissimum consuluerunt, quid de utrisque

actum sit. Qui simili modo, sed non eodem euentu suum implens officium —

namque hospita sana surrexit — et defunctum magum tali euentu interisse eis

intimauit: Gandum11 uidelicet eius in cetinam effigiem inmaginatum ostico

gando in preacutas sudes transformato, dum per quoddam stagnum uelocissime

prosiliret, malo omine obuiasse, quia in stagni eiusdem profundo sudes latitantes

exacti uentrem perforabant. Quod et in mago domi mortuo apparuit.

(Historia Norwegie 2003: 60-62)

’There are some who are worshipped by the ignorant masses as though they were prophets,

since, whenever questioned, they will give many predictions to many folk through the

medium of a foul spirit which they call gand, and these auguries come true. Furthermore they

attract to themselves desirable objects from distant parts in an astounding fashion and

miraculously reveal hidden treasures, even though they are situated a vast distance away.

Once, when Christians who had come to trade had sat down at table with some Finns,

their hostess fell forward all of a sudden and expired. While the Christians felt serious grief at

11 Handskrift gaudi eller gandi.

2. Kjelder

23

this calamity, the Finns were not in the least saddened, but told them that the woman was not

dead, merely pillaged by the gands of her adversaries, and that they could quickly restore her.

Then a magician, spreading out a cloth under which he might prepare himself for intoning

unholy sorcerer’s spells, raised aloft in his outstretched hands a small vessel similar to a

riddle, decorated with tiny figures of whales, harnessed reindeer, skis, and even a miniature

boat with oars; using these means of transport the demonic spirit [diabolicus gandus] was

able to travel across tall snowdrifts, mountain-sides and deep lakes. After chanting incantations

for a very long time and leaping about there with this paraphernalia, he finally threw

himself on the ground, black all over like a negro and foaming at the mouth as if he were

mad; ripped across his stomach, with a mighty roar he eventually relinquished his life. Next

they consulted another specialist in the magic arts as to what had happened in each case. This

individual went through all his practices in similar fashion, though with a different outcome:

the hostess arose in sound health and then he revealed to them that the sorcerer had died in the

following way: his gand, having taken on the likeness of a whale, was shooting rapidly

through a lake when it had the misfortune to encounter a hostile gand, which had transformed

itself into sharply pointed stakes; these stakes, hidden in the depths of the lake, penetrated the

repulsed creature’s belly, and this was also manifested by the death of the magician in the

house.’ (Omsetting Fisher 2003: 61-63) Gandus osb. er latiniserte former av norrønt gandr.

Mortensen daterer Historia Norwegie til andre helvta av 1100-talet, heilt sikkert før 1200, og

truleg frå perioden 1160-75 (Mortensen 2003: 24). Handskrifta som denne passasjen står i, er

frå ikring 1500 (ibid: 28).

Hroerði sinn gand, Þiðreks saga, seint 1100 - ikring 1250 (slutten av 1200-talet), Noreg

I den eventyrlege Þiðreks saga sender kong Hertnid hærbod ikring, fordi ein fiendehær herjar.

Hér eptir samnask saman með Hertnið konungi mikill herr. Ok hans kona Ostacia

ferr út ok hroerði sinn gand;12 þat kllum vér at hón foeri at seiða svá sem grt var

í forneskju at fjlkungar konur þær er vér kllum vlur skyldu seiða honum seið.

Svá mikit gerði hón af sér í fjlkyngi ok trollskap at hón seiddi til sín margskonar

dýr, ljóna ok bjrnu ok flugdreka stóra.”(Normalisert etter Saga Þiðriks konungs

af Bern 1853: 303-04)

’Etter det samlast ein stor hær hos Hertnid. Og kona hans, Ostasia, fór ut og ”rørte på ganden

sin”. Det kallar vi at ho fór for å seide, slik det vart gjort i gamletida, at dei trolldomskunnige

12 Variantar gaund, gauð. Variasjon finst også elles i avsnittet, men ikkje slik at det kan påverke tydinga

.............................................

2.2.1 Clausson Friis, Norriges Bescriffuelse, 1613 (1632)23

Sørlendingen Peder Clausson Friis (1545-1614) nemner gand i Norriges oc omliggende Øers

sandfærdige Bescriffuelse, som var skriven i 1613 og utgjeven i 1632. Friis hadde truleg

gand-opplysningane sine frå helgelendingen Jon Simonsson, fødd i 1512 (jf.Storm 1881: LVLVI

og Steen 1969: 57), så eg går ut frå at opplysningane er frå Helgeland. Kjelda ser ut til å

spegle bumannsførestellingar vel så mykje som samisk praksis. Friis seier at samane ”kaldis

[…] Gannfinner for den Troldom, de bruge, huilcken de kalde Gann” (Clausson Friis 1881

[1632]: 399). Han fortel at ein jeger på Helgeland kom over ein heller på fjellet og der fann

et stort groft Billede, som var en Finnegud, oc stod der hos hannem Finnens

Gann-Eske, oc der hand oplod samme Eske, da krøb den fuld aff blaa Fluer,

huilcke vare Finnens Gann oc Trolddom, som hand dagligen udsende. […] De

ere allesammen grumme Troldfolck […] oc deris Gann gaar i Arff, saa at en Slect

er rammere oc sterkere i deris Troldoms-konst end en anden, oc […] kand Finnen

icke trifuis, uden hand huer Dag sender en Gann ud, det er en Flue eller Trold aff

sin Ganneske eller Gannhiid, det er en Skindpose, som hand hafuer dem udi,

oc naar hand icke hafuer Mennisken at forgjøre oc sende sin Gann udi (huilcket

hand icke giør, uden hand hafuer nogen Sag met hannem), da udsender hand den i

Vær oc Vind, oc lader den ramme paa Mennisker, Queg eller Diur, eller huor den

kand, oc stundum sender hand sin Gann i Fieldet, oc sprenger store Field ud, oc

for en ringe Sags Skyld skiude de deris Gann i Mennisker oc forgiøre dennem.

(Clausson Friis 1881 [1632]: 400-01)

Litt nedanfor fortel Clausson Friis om ein

23 Somme dreg bayraren Ziegler (1878 [1532]: 16-17) og Olaus Magnus (1909-51 [1555] I: 162) inn i gandutgreiingar.

Men dei nemner ikkje ordet gand (derimot fingerlange piler), og ingen viktige gand-granskingar stør

seg på dei.

2. Kjelder

39

Finne,24 som var megit kunstig paa sin Handel, oc kalledis derfor Asbiørn

Gannkonge; oc en anden var vred paa hannem, oc vilde forgiøre hannem, men

hand kunde ingen Raad eller Mact faa met hannem, før end det tildrog sig, at

samme Gannkonge laa en Nat under en høy Klippe oc soff, oc den anden skiød

sin Gann udi Klippen oc sprengede den ud, saa at den fald ned paa hannem, oc

der bleff hand død.

De bedrifue oc somme megen Arrighed met deris Troldom, saa at den ene

skiuder eller sender sin Gann i et Menniske, oc en anden bider den ud igien, oc

drifue deris Lyst met Mennisken at plage, oc bekomme hans Gods oc Penninge

derfor. […]

Det er oc skeet, at de hafue kiempet med hin-anden, huem sterckiste Gann

kunde giøre, oc den ene lod en stor Steen flyde ofuer et Sund; men den anden

vreet Hofuedet tuert paa den første, saa at Ansictet vende hart bag i Nacken, oc de

andre Finner kunde icke met ald deris Konst faa det i sit forige Sted igien.

(Clausson Friis 1881 [1632]: 402-03)25

2.2.2 Rettsprotokoll / Lilienskiold / Bårdssen, 1627, 1634, 1679 / ca. 1695

Finnmarks-amtmannen Hans Hanssen Lilienskiold skriv i Finnmarkens beskrivelse m.a. om

trolldomsrettssaker på 1600-talet, på grunnlag av protokollane frå rettssakene. Manuskriptet

var truleg ferdig ikring 1695 (Hagen og Sparboe 1998: 9, 22). Frå ei rettssak i 1627 refererer

Lilienskiold at den tiltala, samen Kvive Bårdssen frå Årøya i Alta i Vest-Finnmark, skal ha

sagt: ”Oc naar 2de ganmænd vill forsøge hvis kunst der er stærckist, da maler de paa bommen

[altså runebomma] 2de oxe reen som skall stangis med hornene imod hver andre, hvilchen der

bliffver stærkist oc hans konst vorder fixest.” (Lilienskiold 1998 [ca. 1695]: 111) Dette

vurderer eg som ei god kjelde, sidan ho er referat frå forklaringa til ein noaide og forklaringa er

”forankra” i tromma som skrivaren, Kvive og dei andre tydelegvis sat og såg på. Frå ei rettssak

mot Sarve Persen frå Porsangen refererer Lilienskiold at Sarve skal ha ”Lært af sin Gudmoder

at giøre alschot, siden gand med meere”. Lilienskiold listar opp 19 tilfelle av forgjering som

Sarve skal ha tilstått, og det fyrste punktet er at han skal ha forgjort ”Dobbelt-Morten Find med

gand”. Sarve vart dømd i 1634 og brend. (ibid: 121-23) Frå ei sak mot ei Kirsti frå Vadsø

refererer Lilienskiold vitnemål om at Kirsti skal ha ”sadt gand” på fleire personar (til dels som

hemn), slik at ein viss same måtte ”tage gand ud aff” dei att. (ibid: 247) I innleiinga til verket

skriv Lilienskiold at det blant både nordmenn og samar i Finnmark er mange som ”forderffver”

andre med ”Dieflekonst oc Troldom till at forgiøre fæ oc folck med deris gan oc udsændinger”

og med runebomme og med å laga uvêr. Det skjer meir i løynd enn før, men likevel veit

samane å forfølgje andre med gand og skadevêr, seier Lilienskiold. (1998 [ca. 1695]: 59-61)

Desse siste opplysningane speglar vel norsk folketru meir enn faktisk samisk religigiøs praksis.

24 Tyder her ’same’, slik som tradisjonelt på norsk.

25 Peter Dass (1989 [1670-90-åra]: 68-70) har ein del av dei same opplysningane som Friis.

.......................................

4. Drøfting

119

Fritzner si stav-forklaring. Det er rimeleg om Gandvík opphavleg var namn på den vestre

armen av Kvitsjøen, slik Fritzner meinte går fram av at Kantalahti / (russisk) Kandalaksha

ligg i botnen av han. Den fjorden er bein og avsmalnande som Gandsfjorden:

Figur 17. Armen av Kvitsjøen som går inn til Kantalahti. Etter MSN. Encarta,

http://encarta.msn.com/encnet/features/mapcenter/map.aspx

Mot dette kan innvendast at fjorden er så diger og kystane så låge at ein sjøfarar ikkje ser

fasongen på fjorden frå noko punkt. Men slik er det òg med Vík ’Oslofjorden / nordre delen av

Skagerrak (og landet på begge sider)’. Ein merkar ikkje at det er ei ”vik” før ein har segla ein

del på kryss og tvers der, men ”fjorden” heiter Vík likevel.62 Dersom det norske namnet er

primært, kan -a i Kantalahti tenkjast å spegle ei eldre form *Gandavík. (Finsk k svarar til

norsk g.) Den kan i så fall vera ”nedslipt” frå *Gandarvík, med genitiv gandar av gnd f., slik

Reykjavík på Island kjem av Reykjarvík. Det same r-bortfallet har vi (i nynorsk tid, elles

vantar vi kjelder) i dei namna som sekundært er danna til Gnd som bygdenamn:

/2ganafju:ren/, /2ganada:ln/, /2ganao:no/ (Gandafjorden, Gandadalen, Gandaåna), av gandar-,

genitiv av gnd; og (som nemnt) truleg i Gandastaðir av *Gandarstaðir og Gandaruð av

*Gandarruð.

62 Det er fleire parallellar mellom Gandvík og Vík. Éin er at ordet vík er brukt om ein diger fjord. Ein annan er

topografien ikring. Når ein seglar dit frå den vestvende kysten av Noreg må ein fyrst runde landet (Kolahalvøya /

sørdelen av Sør-Noreg) i ein stor boge til ein har skifta kurs oppimot 180o. Så kjem ein inn i eit innhav (Kvitsjøen

/ Skagerrak), og når ein følgjer landet vidare, kjem ein inn i ein kjempestor, stadig avsmalnande fjord (Vík,

Gandvík). Men den av dei to som ligg i Kvitsjøen er mykje smalare enn hin, og da kan det tenkjast at namnet på

den er gjevi som sekundærnamn til Vík, merkt ut med gand: ’Den Vík som er smal som ein gand (eller ei gnd)’.

At det er så uvanleg å kalle store fjordar for vík, er eit argument for at dette er bakgrunnen for Gandvík. Men

uvisst er det sjølvsagt, ikkje minst når namnet kan vera omsett/omlaga etter eit austersjøfinsk namn.

4. Drøfting

120

Men som Lidén og de Vries seier, kan det finske Kantalahti vera det primære og det norske

Gandvík omsett frå/omlaga etter det. På finsk tyder lahti ’vik’, og kanta ”tjockändan, landfästet,

basen” av en udde”, så Peter Slotte ved Forskningscentralen för de inhemska språken i

Helsingfors oppfattar Kantalahti som ’vika ved rota av neset’. Odden er i så fall Kolahalvøya,

og ”basen” er området mellom Kantalahti / Kandalaksha og Murmansk. Der går det ein urgammal

og viktig ferdsleveg etter vassdraga. (E-post 12.2.2002) Forklaringa til Slotte er enkel

og grei, men spørsmålet er om folk i eldre tid (før fly og kart) oppfatta Kolahalvøya som eit

nes. I luftlinje er det 20 mil (200 km) tvers over frå Kandalaksha til Murmansk, og frå den

linja er det 40 mil ut til enden på ”neset”. Det ville vera meir naturleg å kalle Danmark for eit

nes, for det er kortare og berre helvta så breitt inne ved landfestet, der ein tilsvarande gammal

ferdsleveg kryssa. Men den mulegheita er det vel få som har tenkt på. Det kan òg tenkjast at

Kantalahti har namn etter eit markert nes der på staden, men på eit godt russisk 1 : 500 000-

kart eg har, finn eg ikkje noko som høver. Kantalahti finst eit par stader i Finland òg, opplyser

Slotte. Det såg eg fyrst som argument for at namnet var opphavleg finsk, men kom på at vi

tilsvarande har Gandvik(a) fleire stader på norskekysten (i Varanger, Rødøy og Nærøy). Eit

anna spørsmål er om ein ikkje heller skulle vente, dersom Kantalahti var opphavleg finsk,

samansetting med genitivsforma kannan-, når namnet er minst så gammalt som frå fyrste

delen av vikingtida. Så gammalt er det rimelegvis, for når Øyolv Valgjerdsson kunne bruke

det i overførd tyding på slutten av 900-talet (sjå kap. 2.1.5), må det ha vori godt innarbeidd

den gongen. Da måtte det vera lånt frå finsk ei god stund før det, og før det igjen innarbeidd i

finsk. Ei anna sak er at dersom Gandvík ikkje er opphavleg norsk, så er det vel rimelegare at

det er lånt frå karelsk Kantalakša enn frå finsk. (Takk til Trond Trosterud, UiTromsø, for

tipset.) Men det endrar ikkje spørsmålet om kva namn som er primært. Karelarane er ein finsk

stamme, og lakša tyder òg ’vik’ (etymologisk = lahti). – Etter mitt syn er det er eit ope spørsmål

om Gandvík eller Kantalakša / Kantalahti er primært, men eg held ein liten knapp på

Gandvík. For meg spelar det likevel ikkje så stor rolle, for uansett høver landskapet med stavforklaringa.

Dersom nordmennene valde å overta og tilpasse det karelske namnet i staden for

å laga sitt eige, var det rimelegvis fordi det gav god meining ut frå landskapet på norsk òg.

Gandvík / Gangvik i Heddal er det vanskeleg å seia noko om. Garden ligg ikkje ved vatn, så

etterlekken må vera vík i tydinga ’innbøyg i terrenget på land’, som det finst nokre døme på

(jf. Sandnes og Stemshaug 1997: 491, under Vik). Terrenget ikring garden er bakkeplanert i

dag, så eg vel å sjå bort frå dette namnet. Gandsvágr i Harstad er det òg vanskeleg å ta stelling

4. Drøfting

121

til. Haken med Eidnes si forklaring er at ingen ting tyder på at namn på gand-/gnd elles er

elve- eller bekkenamn.

...............................

I Nord-Finland har det fram til vår tid vori ein sterk

tradisjon om at noaidane kunne dra villrein og anna vilt til seg og sitt land (Itkonen 1960).74

Dei ligg i transe / søvne, og ei kvit simle får reinsflokken med seg (typisk: ibid: 16-18).75

Dette koplar Itkonen til det nordsamiske verbet juovsâtit ”employ magic to make wild

reindeer assemble and come to the place where one is lying asleep oneself (of noai'de in old

days)” (ibid: 4 / Nielsen 1932-62 II: 446-47). Her er det altså snarare noaiden sjølv (sjela

hans) enn hjelpeåndene som utrettar oppdraget, men som vi har sett, gjer ikkje det nokon klår

73 Lundius 1905 [1670-t.]: 8, Graan 1899 [1672]: 59, Olsen 1910 [etter 1715]: 32, Knag 1903 [1693]: 78, jf.

Anonymus 1945 [1750-t.?]: 165.

74 Itkonen peikar på at desse segnene i Nord-Finland (Kittilä og Enare) mesta berre har overlevd i finskspråkleg

tradisjon, men seier det ikkje er grunn til å tvile på at dei har samisk opphav. Han meiner det ikkje er ein finsk

tradisjon om samane, men ein sametradisjon som har overlevd forfinskinga av samane i området. (Itkonen 1960:

56-67)

75 Itkonen (1960: 66) stussar over at reinen som får flokken med seg er alltid ei simle, jamvel om noaidane

vanlegvis er menn og dei sender reinsoksar mot kvarandre når dei slåst. Er grunnen at ei simle lettast kan lokke

med seg oksen som leier flokken? Jamfør at Loke skaper seg om til ei brunstig merr for å lokke bort hesten til

byggmeisteren i Gylfaginning (s. 299 her).

.................................

– I nokre av Holmberg (1927: 7-8) sine døme frå finsk-ugriske folk i

Russland glid pusten heilt over i det vesle dyret. Sjela til ei sovande syrjensk kone kjem fram

som ei lita mus og er ute ei stund. Når sjela skal inn att er munnen dekt av sengeteppet, ”but

the soul again transformed itself into vapour and thus re-entered the body, so that the sleeper

could wake up”.

Ordet som her er omsett med ”soul” er eit felles finsk-ugrisk ord som i dei fleste språka tyder

“expiration”, “soul”: Austersjøfinsk henki / heng / hing m.m., samisk hïegke / heagga osb. (jf.

s. 4 og 203). På estisk tyder det dessutan ‘damp’ (leil), og på finsk ‘badstudamp’ (löyly). At

ordet for ’ånd’ eigentleg tyder ’pust’ er svært utbreidd (jf. Knut Liestøl i kap. 3.6.1,

92 Strömbäck drøftar denne segna. At skatten ligg under ei tuve har han berre funni i islandsk folketradisjon

(Strömbäck 1970 [1929]: 295), men ovanfor såg vi døme på det frå Sameland.

...........................................

I nordsamisk er sáiva m.a. vatn som kan vera heilage, med særskilt

feit fisk som det er vanskeleg å få. Slike vatn kan vera dobbelbotna, altså eigentleg to vatn,

bundne i hop med eit hol som likna ljoren i gammen, og derfor kunne dei kallast reahpenjávri

’ljorevatn’. (Bäckman 1975: 13 ff., Wiklund 1916)127 Ordet saajve / sáiva osb. er lånt frå

urnordisk *saiwa(R), som på norrønt vart sær / sjór, på nynorsk sjø. Ordet tyder på at den

samiske forfedreheimen / underheimen i hundreåra etter Kristus vart tenkt som ei vassverd, og

da er det interessant at noaidane fer på ryggen av ein fisk når dei skal dit. Dersom underverda

(opphavleg) var tenkt som ei vassverd, var det jo naturleg å sømja dit. Den same ideen ser vi

kanskje i ordlag brukte om transeferda. Isaac Olsen seier at når noaiden ”Runner sig i Dvalen,

kaldis det paa finsk Die Ziammelli, og dette ord betyder saaledis som hand skulle ducke

under, lige som under vand, eller under Jorden” (Olsen 1910 [etter 1715]: 45, jf. 46). Dette

forklarer Qvigstad slik (1910: 45, note): ”lappisk: de tsjangali (av tsjangat, smyge,

127 Slike vatn finst elles i både svensk, norsk og islandsk folketradisjon (Wiklund 1916: 64).

(anmärkning: Sådan sjö heter på kvensk Saivo)

......................................

Dei mange båtgravene, både med

båtar og båtforma steinsetting, frå heile jarnalderen, kan tyde på idear om horisontal passering

av vatn på veg til daudeheimen, slik som når fiskarane i norsk-samisk folketru fer gjennom

128 Jamfør Lars Pirak, nordsamisk tradisjon bevart til 1900-talet: ”When a person dies […], his ”soul” will dive

into a hole behind the boassjoe – in former days this meant the holy area of a kota” (Bäckman 1982: 126).

4. Drøfting

233

mørkskodde når dei fer til og frå huldreland i havet (s. 225), slik ein i alvedronningsegnene

fer til alvane loddrett gjennom skodde / røyk som er vatn. Når vi i norrøne kjelder ikkje finn

vitnemål om ein slik tankegang bak skipsgravlegging (jamvel om kjeldene nemner slik

gravlegging), kan det òg tyde på at førestellingane var på veg ut. I same retning kan det peike

at graver på holmar og småøyar som det ikkje har budd folk på, særleg høyrer til eldre

jarnalder, i alle fall i Nord-Noreg (Evensen 2003: 79).

............................................

Det vanlegaste i folketrua i Norden og i Finland og Estland er at dei trolldomskunnige

stel mjølk på ein annan måte, nemleg med ein skapning som er spesialisert til

oppgåva. Han består av garn e.l. og vart i Noreg særleg kalla smørkatt eller trollkatt, i Sverige

særleg bjära (bjäru, bara m.m.), og på Island snakkur eller tilberi. Han finst i mange variantar

i Norden (og vidare òg), så for å unngå forvirring, brukar eg den konstruerte nemninga

(magisk) tjuvmjølkar (inspirert av Wall 1977-78 I: 1). Det normale på Den skandinaviske

halvøya nord for Sørvest-Sverige er at tjuvmjølkaren ser ut som eit nyste.145 På Island var han

laga av eit sidebein frå eit lik, med garn eller ull linda ikring. Liknande typar finst i Värmland,

Jämtland og Finnmark.146 I Nord-Noreg og Finland kunne tjuvmjølkaren, heilt eller delvis,

vera ein handtein med garn på. (Meir om det nedanfor.) Alle desse tjuvmjølkarformene kan

kallast “konsentrert garn”. Karakteristisk for førestellingane om tjuvmjølkaren er ”det intime

sambandet med det vonde mennesket som sende han ut. Trollkatten representerer den vonde

hugen hos vedkomande menneske. Dette sambandet kom til uttrykk i den oppfatninga at

dersom trollkatten kom ut for noko på ferdene sine, vart skadd eller drepen, så hadde det same

verknaden på den som hadde sendt han i veg”, seier Solheim (1952: 320-21).147 Sjela til den

trolldomskunnige er altså i ein viss forstand i tjuvmjølkaren – som altså er av ullgarn e.l. Det

ser vi òg av nokre andre, spreidde opplysningar om tjuvmjølkaren. Ein viss slimsopp som

veks i skogen blir i Noreg og Sverige kalla trollkattspy, trollkattsmør o.l., fordi han minner

om smør og ein derfor tenkte seg at det var smør som tjuvmjølkaren hadde gulpa opp under

flukt. I Småland var det tru at dersom ein smurde slikt ”smør” på atterstamnen på ein båt, så

145 Sjå kart hos Wall 1977-78 II: 140-41 og elles t.d. Storaker og Lid 1928: 144 ff., Røstad 1931: 31, Nergaard

1927: 179, Mo 1936: 150, Braset 1910: 153. Eldste belegg er visst frå Umeå i Nord-Sverige i 1650, Wall 1977-

78 I: 140.

146 Wall 1977-78 II: 45, 53; Fellman 1906 [1830-åra] II: 158, Qvigstad 1920: 61-62.

147 Dette finn vi i mange kjelder: Olsen 1912b: 112 om Helgeland, Myrvang 1977: 50 om Vesterålen, Fellman

1906 [1830-åra] II: 159 om Nord-Finland, Braset 1910: 151-53 om Trøndelag; Wall 1977-78 II: 40, 63-66, 114,

om Nord-Sverige, Estland, Danmark, Sør-Sverige, Telemark, Jämtland-Medelpad; Hyltén-Cavallius 1863-68I:

329 om Småland, Qvigstad 1927-29 II: 500-03 og 1927-29 IV: 374-75 om nordsamisk tradisjon i Kautokeino og

Storfjorden i Lyngen – og mange fleire.

...................................................

At tydinga ’penis’ også finst i nordsamisk dir'ri (Kåven, m. fl., 1995: 139), i

tillegg til i fleire austersjøfinske språk (s. 107 her), tyder på at den tydinga er felles finskugrisk

arv. (At tydinga skal vera lånt mellom Finnmark, Trøndelag og austersjøfinsk område

[heilt til landet aust om Ladoga], er det i alle fall vanskeleg å tenkje seg, særleg når sørsamisk

er geografisk heilt isolert frå dei andre språka som har ordet / tydinga.) Den sørsamiske

tydinga ’reiskap’ kan da vera sekundær, jf. at i alle fall norsk reiskap, svensk redskap og

engelsk tool kan brukast om ’penis’ (jf. Dagrin 2000: 345, 462). At det sørsamiske ordet òg

kan tyde ’kvinneleg kjønnsorgan’ (Bergsland og Magga 1993: 63), kan òg vera sekundært, jf.

språkbruk som ”det kvindelige Avlelem” (Fritzner 1883-96 III: 295. Nokon lem til slikt bruk

har kvinner som kjent ikkje.). Den lulesamiske tydinga ”ont konstgrepp” kan vera avleidd av

ei tyding ’magisk skot’. Alt i alt ser det ut til at den same dobbeltydinga ’magisk skot’ /

’penis’ finst i både sørsamisk (nåejtien)dïrre (og i nordlegare samisk i eldre tid?), finsk tyrä

og vestnordisk gand (/gndull / göndull). Det tyder på at dobbeltydinga ikkje er tilfeldig, men

at tydinga ’magisk skot’ har samband med tydinga ’penis’. Det er det som må forklarast, og

det skal eg prøve på no. Eg deler ikkje drøftinga etter kulturane, men går gjennom kjeldene i

éi drøfting, fordi utgangspunktet for drøftinga er førestellingar som er parallelle i dei ulike

kulturane, og fordi kjeldene er såpass knappe at det er vanskeleg å få til fleire, uavhengige

drøftingar.

...............................................

Den islandske varianten av toresteinen (jf. s. 283) kan tyde på

at også kastevåpenet til Tor opphavleg var ein åndeutsending. Den gjev nemleg ”ägaren

förmåga att se tilldragelser i fjärran länder” (Almqvist 1974: 534), noko som er typisk for

åndeutsendingar av den typen gand høyrer til (jf. kap. 4.3). Dette stemmer med det som truleg

var den opphavlege finsk-ugriske toretrua, nemleg at ”der Donner” var ei ”Erscheinungsform

der menschlichen Sonderseele bzw. des Toten”. Den tenkte samojedane seg som ein fugl som

”die Wanderseele des (verstorbenen) Schamanen vertreten soll“, seier Loorits. At finske

folkeviser kallar torebraket for ilman lintu ”Himmelsvogel”, tyder på at finnane ein gong i

tida hadde liknande førestellingar, peikar han på. (Loorits 1949-57 II: 7, jf. Holmberg [Harva]

(1927: 227, 447, 498-99) Anna-Leena Siikala (1993: 114-15) nemner som argument for det

same at toresteinen i Aust- og Nord-Finland blir kalla ”Ukko’s claws”, som om gammalfinsk

tru var at “thunder was represented as a giant bird with stone claws”, slik som i Nord-Asia og

Amerika. Slike torefuglar kjem nære førestellingar om åndeutsendingar i fugleham hos samar,

finnar og estarar. – At våpenet til Tor symboliserte fallosen hans og til dels kunne oppfattast

som ånda hans, stør fyrst og fremst det generelle poenget eg argumenterte for i kapittel 4.16.2:

Åndeutsendingar kunne ha fallosfunksjon eller -symbolikk. Kvalrosstannfiguren med

”snøreskjegget” (Figur 26) tyder på at våpenet / ånda også kunne tenkjast som eit snøre, slik

eg argumenterte for i det førre underkapitlet.

.................................................

Konklusjon

Den kjerneforma av gand hos bumennene i mellomalderen og samane ikring 1700 som eg

skisserte ovanfor (utsend ånd, gjerne i ham, brukt til mange slag ærend), kom eg fram til med

å jamføre gand-skildringa i Historia Norwegie særleg med andre mellomalderkjelder og 16-

1700-talskjeldene til samisk religion (kap. 4.3). Den rekkefølgja er viktig. Går ein rett til 16-

1700-talskjeldene og til seinare bumannstru om gand (kap. 2.2 og 2.4), får ein eit anna inntrykk:

Gand er eit lite trolldomsprosjektil (pil, kule, insekt m.m.) som kjem fykande gjennom

lufta og råkar folk og fe i kroppen så dei blir såra, får vondt eller døyr. At det er sjel eller ånd i

prosjektilet, er det få opplysningar om. Dessutan er gand i dei kjeldene ofte ikkje brukt om

nokon utsending i det heile, men som eit ord for trolldom. Når mitt syn likevel bygger mykje

på dei yngre kjeldene òg, så er det fordi eg har gått til dei yngre kjeldene gjennom dei gamle, i

tråd med det eg formulerte i kapittel 4.1, motsett det Lid gjorde. Da er det naturleg å legga

vekta på det i dei yngre kjeldene som har kontinuitet frå det gamle, og da ser ein at dét er ein

god del

...............................................

Som vi nettopp såg, var det nødvendig å ta vegen gjennom dei norrøne kjeldene for å forstå

gand i kjeldene til samisk religion. På same vis var dei norrøne kjeldene til stor hjelp i

tolkinga av nåejtiendïrre (kap. 4.16) og (med tida) i tolkinga av Biejjien baernie (saS) /

Beaivvi bártni (saN) / Solsonen (jf. s. 246). Andre gonger har kjeldene til samisk tru hjelpt

meg til å skjøne bumannstru – t.d. at kjernen i gandfluga er utsend ånd (s. 159), eller korleis

det heng i hop at seid i somme kjelder dreiar seg om utsending av sjel (i ham), i andre om

tilkalling av ånder (s. 182). At eg så fritt har tolka samisk tru i lys av bumannstru, er eit

uttrykk for det grunnsynet eg skisserte på s. 8: Fordi dei fleste folka i Nord-Europa har vori

her i alle fall dei siste 2000 åra, skal ein vente å finne mykje av dei same førestellingane hos

dei ulike folka, særleg dei meir grunnleggande førestellingane. Denne avhandlinga har styrkt

meg i det grunnsynet, ikkje minst når det gjeld samisk tru og bumannstru. Eg avviser ikkje

dermed det breie sambandet mellom samisk kultur og kulturar lenger aust. Det eine utelukkar

ikkje det andre. Eg vil elles presisere at eg – slik vanleg er i dag – reknar likskap mellom

grannekulturar snarare som resultat av utvikling i samspel enn som direkte lån. Eg vonar eg

seinare ein gong får granska nærare hjelpeåndene / følgjeåndene i dei ulike kulturane i Norden

og førestellingane om kor dei held til, i høve til førestellingar om underjordisk. Slik det ser ut

for meg no, kjem ei slik gransking til å peike same vegen som denne avhandlinga når det

gjeld gammal kulturkontakt i Norden.

.......................................................

FINNER blir "LAPPAR"

FINMARKEN, Axel Magnus 1889 Danmark

..............

[Dagbog over mine missionsreiser i Finmarken], Stockfleth, 1884 Norge

Riksgrensen

Digitalt boksøk - Søk etter tittel 'historie'

Finmarkens politiske historie : aktmæssig fremstillet Johnsen, Oscar Albert Les på skjerm Les på skjerm