DEN USYNLIGE MINORITETEN

I juni 2003 presenterte statsviteren Trude Iren Paulsen sin hovedoppgave «Kan norske myndigheters forskjellsbehandling av samer og kvener forsvares ut i fra normativ teori?» Der satte hun søkelys på den norske myndigheters kategorisering av de to minoritetsgruppene, samer og kvæner, sett i lys av teoriene til Will Kymlicka og Brian Barry, som ifølge Paulsen er to sentrale teoretikere innen området minoritetspolitikk. Paulsen kom, ikke overraskende, fram til at myndighetenes forskjellsbehandling ikke kan forsvares. Hun slo blant annet fast at skillet mellom urfolk og minoritet i Norge er tilfeldig. – Det finnes ikke klare avgrensningskriterier for urfolk eller nasjonale minoriteter, skriver hun i sin hovedoppgave. Dette synes Norske Kveners Forbund å være enig i, og har derfor i flere år krevd urfolksstatus også for kvænene.

Overfor den kvænske avisen Ruijan Kaiku påpekte Paulsen i 2005 at det å ha en skjønnsmessig vurdering på et område med så store konsekvenser for de enkelte gruppemedlemmenes rettigheter overfor samfunnet, er svært uheldig. Trude Iren Paulsen er trolig den første som har satt et vitenskapelig kritisk søkelys på norske myndigheters kategorisering av minoriteter. – Så vidt jeg vet har ingen i Norge tatt opp dette temaet tidligere, sa hun selv til Ruijan Kaiku i fjor. Vi må nok her få bemerke at temaet absolutt er tatt opp av flere tidligere, blant annet av Kvænforbundet og av denne avis, men kanskje er det ikke behandlet av forskere.

Det er altså vitenskapelig fastslått at det er en grov forskjellsbehandling av samer og kvæner i Norge, og da særlig i forhold til statlig innsats for bevaring av språk og kultur. Forskjellsbehandlingen er basert på at den ene gruppen er definert som urfolk, mens den andre er definert som en nasjonal minoritet. Urfolksdefinisjonen har gitt samene større rettigheter enn kvænene. Mens samene har krav på sterk statlig innsats for å bevare deres språk og kultur, mer på linje med den innsatsen som nærmest uvilkårlig gjøres for å bevare norsk språk og kultur, kan kvænene bare håpe på statlig velvilje.

Ikke for noen av disse to gruppene er det «liv om å gjøre», dvs. det handler forholdsvis lite om det materielle, og mest om det åndelige. Likevel oppleves det som uforståelig og uakseptabelt at kvænene, både som enkeltpersoner og som gruppe, ikke skal ha de samme muligheter og rettigheter som samer og «norske» nordmenn til å ta vare på det som er deres eget, kanskje mer enn noe annet, nemlig morsmålet og restene av kulturen, hvis de selv ønsker det. Akkurat det er det dessverre mulig å stille flere spørsmålstegn ved, og det gjør ikke noe som helst lettere. Et lyspunkt er at kvænene nå i mindre grad kan henvises til Finland, siden de er definert som en nasjonal minoritet i Norge, med et vedhengende statlig hovedansvar.

Men hvorfor er det slik at kvæner nesten aldri kan høre sitt eget morsmål på radio og TV, mens innvandrede minoriteter for lengst har fått sitt eget TV-program, «Migrapolis»? Tenker man nærmere over dette, så er det nesten ikke til å tro. Og ser man på nettsidene til Arbeids- og inkluderingsdepartementet så kryr det av meldinger om innvandrede minoriteter og deres allehånde problemer, mens de nasjonale minoritetene nesten ikke er nevnt. Det må være en grunn til dette.

Det er ikke spesielt vanskelig å finne forklaringen, for den er den samme gamle. Kvænene er bortimot usynlige i dagens Norge, mens Oslo har svært mange fremmedkulturelle innvandrere. Dermed blir innvandrerne svært synlige, også for rikspolitikerne og byråkratene i statsforvaltningen. Det igjen betyr at innvandrerne får mye større oppmerksomhet hos myndighetene (og mediene) enn kvænene. Det gjør ikke saken enklere for kvænene at de er en minoritet som holder til i Troms og Finnmark. Det er lett å gjette at de fleste mennesker i Sør-Norge har hørt om de andre nasjonale minoritetene, dvs. jøder, tatere, sigøynere og kanskje endog skogfinner, mens de ikke aner at kvænene eksisterer. Myndighetenes oppmerksomhet blir dessverre deretter i et mediesamfunn.

At et problemområde får mer oppmerksomhet jo nærmere Oslo det ligger, er ikke noen ukjent sak. Men det kan likevel ikke være hele forklaringen. I Sverige har kvænene sine slektninger i tornedalingene, som også bor langt fra hovedstaden, Stockholm. I Sverige er tornedalsfinsk definert som et nasjonalt minoritetsspråk, og språket er å høre i timelange regionale sendinger fra Sveriges Radio flere ganger i uken. I Norge avspises kvænene (og finske innvandrere) med 10 minutter i uken fra NRK, og ingen ting fra de de kommersielle radiostasjonene.

Hvorfor er dette så mye vanskeligere i Norge enn i Sverige? En kommentar fra samisk hold til sammenligningen med Sverige er ofte at Sverige ikke har ratifisert ILO-konvensjon 169, og har lite å rose seg av. Dette er jo riktig, men det er vanskelig å se hva det har med kvænenes situasjon å gjøre. Det forteller bare at tornedalingene og samene begge er definert som nasjonale minoriteter i Sverige, og formodentlig behandles likeverdig, mens samene er definert som urfolk i Norge, og i kraft av dette er en minoritet i særklasse. Det kan man selvsagt ikke klage på, men det legitimerer ikke den avgrunn av forskjellsbehandling som er overfor de andre nasjonale minoritetene i Norge.

Det er kanskje et slags tegn til bedring at NRKs distriktsredaktør i Troms, Hans Tore Bjerkaas, foreslår å utvide finsksendingen fra Tromsø til en halv time, og gradvis øke innholdet av kvænsk språk. Bjerkaas har vært i Børselv og blitt undervist om kvænene. Men det er lite egnet til å imponere, sammenlignet med sendingene på samisk. Og det gjenstår å se om Bjerkaas får gjennomslag for dette. Kringkastingssjef John G. Bernander har nemlig ikke vist noen synlig interesse for kvænene. Hans forgjenger, Einar Førde, fikk bygget opp NRK Sámi Radio til den viktige institusjonen det er i dag. Men han var totalt døv overfor kvænens ønske om mer av deres språk på radio og TV. En slik påstand kan vi innestå for, for vi spurte ham flere ganger.

Et opplagt spørsmål er selvsagt hva man kan gjøre i forhold til den statlige forskjellsbehandlingen av mennesker, sortert etter gruppetilhørighet. Det ser ikke ut til at det nytter å banke politikere og byråkrater i hodet med internasjonale konvensjoner. Uansett hvor godt og mye man argumenterer, så velger statsmyndighetene tilsynelatende bare å se se bort fra kvænenes situasjon. Det hjelper selvsagt ikke mye at mange kvæner selv ikke synes å være særlig engasjert i dette. Men en stat kan ikke legge et ansvar på enkeltpersoner for å se til at staten tar vare på deres interesser når det gjelder bevaring av språk og kultur. Staten har ansvaret selv, men ser ikke ut til å ville ta det.

Mangel på synlighet i mediebildet er nok en sterkt medvirkende årsak til at kvænene blir viet så liten oppmerksomhet. Det betyr at det gjelder for kvænene å bli mer synlige. Kvensk Institutt i Børselv er under oppbygging, og forutsettes å bli en sentral aktør i arbeidet med kvænske rettigheter. Et institutt med tilknytning til høyskole og universitet, som Kvensk Institutt er, vil trolig bli svært forskningsbasert og ha et vitenskapelig tilsnitt. Det er ikke sikkert at det må være bare slik. Mange har erfaring for at forskere kan holde på i årevis med sitt, gjerne bekostet av offentlige midler, uten at offentligheten noen gang får vite hva de har funnet ut, annet enn kanskje i en og annen notis i avisene om en doktorgrad.

For kvænenes del bør instituttet i Børselv i tillegg til det vitenskapelige, også påta seg en rolle som premissgiver og informatør om kvænske forhold overfor allmenheten og dermed også overfor statsmyndighetene. Kvensk Institutt bør ikke tillate seg å gjemme seg bort med sin kommende forskning og sine funn. Og instituttet bør bli en autoritet når det gjelder kunnskap om kvænske forhold og informasjon utad om dette, både historisk kunnskap og ny kunnskap. Det er å håpe at instituttet kan bli en kvænsk «tankesmie».

En tankesmie er et forskningsinstitutt eller organisasjon som gir råd og ideer om f.eks. politikk, næringsliv, eller militære spørsmål. Tankesmier er ofte knyttet til politiske partier, næringslivsorganisasjoner, universiteter, militære organisasjoner eller andre institusjoner. Tankesmier sysselsetter gjerne tverrfaglige teoretikere og intellektuelle som lager analyser og gir politiske råd.

Kvensk Institutt bør, uansett om det blir en slik «tankesmie» eller ikke, fore aviser, magasiner, radiostasjoner, TV-stasjoner osv. med store mengder populærfremstillinger av forskning på kvænene, sammen med pressemeldinger/artikler/leserinnlegg. Før eller siden vil dette måtte gjøre også journalister i de store mediebedriftene litt nysgjerrige, og slik at de formidler dette videre i sine medier. Dette ser ut til å være den eneste fruktbare veien å gå for kvænforkjemperne. Argumentasjon biter dessverre ikke på makthaverne i dette landet. Og skjer noe snart, kan man i verste fall oppleve at en senere generasjon av kvæner ikke er like tålmodige med staten, og tyr kanskje til adskillig mer drastiske virkemidler. Det kan da ikke være det man ønsker?

| 11.11.2006 |

---

*********

Men så er det jo sånn, som også Kaisa Maliniemi Lindbach påpeker, at verken kultur, etnisitet eller identitet er statiske elementer, men er i en konstant endringsprossess. – Etniske minoriteter er ikke stengte enheter der en viss kultur tilsvarer en viss folkegruppe, skriver Maliniemi Lindbach. En bekreftelse på dette finner man jo i det samiske, hvor det i dag holder med en oldeforelder med samisk som hjemmespråk og at man selv «kjenner seg som same» for å få stemmerett ved sametingsvalgene. Og har man en slik stemmerett, så er man å betrakte som same. Andre kriterier på det å være same eksisterer ikke i Norge. Og det trenger heller ikke å være mer komplisert når det gjelder kvænene. Med andre ord: De som kjenner seg som kvæner i tillegg til å oppfylle ett eller flere objektive kriterier som måtte settes, f.eks. til forfedrenes språk eller fødested eller andre kriterier som man måtte klare å tenke ut, er altså kvæner. De som ikke «kjenner seg som kvæn», dvs. mange i Varanger, trenger da heller ikke å bli kalt for noe som de oppfatter som et skjellsord. Og de vil ikke måtte omfattes av en egen politikk for kvænene, hvis den norske staten noensinne skulle skaffe seg det.

Selv om det er kommet stadig flere positive toner fra samisk hold når det gjelder kvænene, så er det nok også svært sannsynlig at det vil komme sterke motforestillinger fra mer radikalt samisk hold mot en urfolksstatus for kvænene, hvis det skulle være aktuelt. Kvænene bør spare seg for den anstrengelsen, og heller forsøke å finne fram til det som måtte være felles å arbeide videre fra. Selvsagt kan man gjøre som samene, og la de intellektuelle dra det første og tyngste lasset, og håpe på at resten kommer etter. Men kvænene har mye dårligere tid enn samene i sin tid hadde for å berge de siste restene av språket og kulturen. Ett sted å begynne er kanskje å vekke til live det til enhver tid halvsovende Norske Kveners Forbund. Eller så må de kvænene som virkelig vil noe her i livet, sørge for å etablere en annen organisasjon for kvænene. Ingen organisasjon kan repesentere alle kvæner. Men det fordrer at det virkelig er et antall kvæner som er opptatt av kvænenes situasjon. Så langt ser det heller dårlig ut. Kanskje kvæner flest er storfornøyd med livet, og at det bare er noen akademikerkvæner tøver med dette fordi synes de må ha noe å forske på og skrive store avhandlinger om, ja, rett ut sagt; ha noe å leve av?

| 19.10.2006 |

---

FEIL FOKUS HOS KVÆNFORNUNDET

Norske Kveners Forbund (NKF) kommer med en nyttig påminnelse til norske myndigheter i sin høringsuttalelse om Sametingets forslag til retningslinjer for utmarksbruk. NKF påpeker ganske riktig at myndighetene ikke bare er bundet av ILO-konvensjon nr 169, som stadfester samenes rettigheter som urfolk.

Norge har også ratifisert andre internasjonale konvensjoner og avtaler, som staten dermed er bundet av. Her viser NKF til artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, rammekonvensjonen om vern av nasjonale minoriteter samt FN-konvensjonen fra 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. NKF peker også på de tolkningene fra FNs menneskerettighetskomite av konvensjoner og tilleggsprotokoller som viktige bidrag for å underbygge kvænske rettigheter.

Akkurat her er KNFs ærend å få kvænsk innflytelse på forvaltningen av utmarka i Finnmark. Men kvænske rettigheter til bevaring av språk og kultur fremstår som mye viktigere enn f.eks. en styreplass i Finnmarkseiendommen (FeFo), slik NKF har krevd. Kvænsk språk er i ferd med å dø ut, og myndighetene har bidratt svært aktivt i denne dødsprosessen. Det er et anerkjent faktum at fornorskningen gikk minst like hardt utover kvænene som samene, fordi de ble ansett som mulige muldvarper for krefter i Finland med storfinske tanker.

Om myndighetene ikke makter å se problemet med at en gruppe her i landet er i ferd med å miste sin kultur, så bør det være mulig å se på den voldsomme forskjellen på behandlingen av enkeltpersoner blant samer og kvæner, som i mange tilfeller er vanskelige å skille fra hverandre. Man må her huske at samer og kvæner er to broderfolk som gjennom århundrer har levd sammen i nordområdet og blandet seg med hverandre.

Det kan ikke være riktig, med noen målestokk, at myndighetene skal behandle f.eks. et ektepar eller to søskenbarn, hvor den ene er same og den andre er kvæn, så vanvittig forskjellig. Og da snakker vi ikke om landrettigheter eller styreplasser, men om noe som er mye viktigere, nemlig retten til å være et helt menneske, med eget språk og egen kultur i full behold. Det er blant annet derfor vi mener at Norske Kveners Forbund bør fokusere mye sterkere på det, enn på territorielle rettigheter og innflytelse på forvaltningen av dem.

Hvis kvænfolket ønsker fundamentale politiske rettigheter vil ikke en styreplass i FeFo være det saliggjørende. Da bør man heller sette makt bak kravet om å etablere et folkevalgt organ for den kvænske befolkning i Norge. Vi har sagt det før – og gjentar gjerne vårt spørsmål: Koska tulhan Kvääninkäräjät? (Når kommer Kvæntinget?)

| 16.11.2006 |

---