Konsensus, eller enstemmighet blant et stort antall mennesker, er et begrep som NN ofte har brukt som ”bevis” for at hans ”teorier” er riktig. Jeg skal i dette innlegget si noe om relevant erfaringer vi som mennesker har i forbindelse med konsensus i ulike situasjoner.
Tar vi utgangspunkt i et sitat fra NN ovenfor ”slo jeg på TV’n nå eller bare trodde jeg at jeg gjorde det?”, og oppnår konsensus om at jeg slo på TV’n fordi vi kunne observere det med våre øyne, er konsensus som bevismateriale både naturlig og uproblematisk. Men når man skal støtte seg til konsensus i politiske spørsmål og spørsmål som klart ligger utenfor menneskets mulighet til sikker observasjon, må man være betydelig mer forsiktig. Har man oppnådd konsensus i slike saker, er konsensus oftere et indisium på at noe er galt, enn et tegn på at man er på riktig vei.
I Øst-Europa oppnådde man, under den kalde krigen, en konsensus om den politiske linja på hele 98 % i ”frie” valg. Men historien viste oss at politikken likevel var feil, selv om menneskene som levde i Sovjetunionen, hadde konsensus og trodde på politikken. Det måtte et alvorlig kollaps til før det kom inn nytenking.
Jeg var på 1980-tallet, i Sovjet-tida, på museet i Kola. Der var et to avdelinger, den russiske og den samiske. Nordlandsbåten, juksasnella, den finske badstua, bilder av husene til de 1200 kolanordmennene og etter de 8000 finnene som bodde på Kola fram til 1937, stod alle på samisk avdeling. Alt materiale som ikke kunne klassifiseres som russisk, var klassifisert som samisk. Dette ligner veldig mye på den situsjonene vi har i Norge i dag. Alt historisk materiale som ikke kan klassifiseres som norsk, klassifiseres som samisk.
Da jeg nevnte for den russiske konservatoren som viste rundt, at jeg mente å vite om nordmenn og finner på Kola før krigen, ble han meget fornærmet. Sovjtunionen hadde tusener av velutdannede historikere og arkeologer, de hadde konsensus, sovjetisk vitenskap var på topp i verden, de hadde vært i verdensrommet, etc, etc. Hvordan kunne jeg komme fra lille Norge og antyde at de har tatt feil ? ! Etter Sovjet-tida måtte det også en alvorlig opprydding til før russisk historievitenskap kom inn på de tanker som for oss er naturlig, – at på Kola har det fra gammelt av i tillegg til samer og russere også bodd nordmenn, finner (kvener) og karelere.
I Sør-Afrika “beviste” den historiske forskning i Apartheid-tida at landet hadde vært folketomt da boerne ankom, og at de sorte i landet hadde innvandret fra nabolandene etter at de hvite ankom på 1600-tallet. Flere hundrede velutdannede arkeologer og historikere i Sør-Afrika, som deltok i et samarbeid med arkeologer og historikere i store deler av den vestlige verden, hadde konsensus om at den sorte befolkningen på 18 millioner var en innvandrerbefolkning som var kommet fra de sorte nabolandene for å arbeide for de hvite.
Man klarte å ”bevise ” dette ved å framsette en påstand om at de sorte har innvandret fra nabolandene og så gå videre med slektsforskning. For det er slik at mange fra nabolandene har flyttet til Sør-Afrika for å søke arbeid i de hvites fabrikker, gruver og farmer. Så har man giftet seg med hverandre. Skulle noen sort person påstå at han/hun var en opprinnelig sort sørfrikaner fra før 1600-tallet, klarte man som regel å finne en tipp-tipp-tipp-tipp oldemor eller oldefar som var født i et naboland, og da var saken avgjort, – vedkommende var ”innvandrer”. Og fant man ikke en slik stammor eller stamfar, klarte i alle fall ikke klageren å legge fram fødselsattest fra før 1600-tallet, for de sorte hadde ikke skriftkultur. I dag, etter at Apartheidregimet er falt er det mer enighet om at sorte jordbrukere kom til Sør-Afrika rundt 200 e.kr.
Metoden for å bevise de sortes innvandring til Sør-Afrika er svært lik den som er brukt og fortsatt blir brukt i Norge for å klassifisere finnene/kvenene som innvandrere. På grunn av geografisk nærhet og næringsmessig struktur, har det vært flytting fram og tilbake fra innland til kystland i alle tider. Det vil neppe være mulig å finne en finne/kven med norsk borgerskap hvor ikke en av forfedre er født i Sverige eller Finland. Dermed ble den finske kulturen klassifisert som innvandrerkultur i det norske hierarkiet, og er nå klassifisert som minoritetskultur, uten at det har fått noen praktisk betydning.
På grunn av manglende skriftkultur vil det heller ikke være mulig for noen å legge fram folketellinger som dokumenter forfedre med bosted i Nord-Norge før sist på 1500-tallet. Det har heller ikke hjulpet på saka at store deler av den samiske befolkning på samme måte har røtter i personer som er innvandret fra nettopp Finland. Spørsmålet om innvandrer, minorietet eller urfolk når det gjelder kvener og samer dreier seg ikke om vitenskap , arkeologi, lingvistikk, gen-forskning og historie. Saka dreier seg om norsk og samisk politikk, og det vet NN meget godt. Det er derfor han er på banen i saka, som politiker, ikke som vitenskapsmann.
I Sør-Afrika oppnådde man konsensus om de sortes innvandring ved at man unnlot å forske i de sortes middelaldrehistorie. Videre ved at man ikke slapp de sorte selv til i forskningen. Var man sort og hadde interesse for historie, kunne man ikke regne med støtte fra de Sør-Afrikanske myndigheter, derved kunne de sortes påstander om kontinuitet i bosetninga avvises som ”amatørforskning” og klarte på ingen måte å konkurrere i mengde dokumentasjon med de profesjonelle statsansatte forskerne i Sør-Afrika produserte. I så måte ligner også dette på forholdene i Norge i dag. Det forskes ikke i kvensk middelalderhistorie, og ingen kvensktalende er gitt utdanning som forskere. Kvensk forskning kan derved stemples som amatørforskning som følge av at dette blir gjort på fritida av entusiaster. Derfor kan heller ikke kvensk forskning stille opp med samme mengde dokumentasjon som den mengde profesjonelle forskere betalt av norske myndigheter kan.
I Norge styres forskningen av staten. Det er den norske staten som finansierer nærmest all forskning gjennom Forskningsrådet og eller etablerte forskningsinstitusjoner som staten finansierer. Dette gir mulighet for styring av forskningen i retninger man av politiske grunner ønsker å prioritere. Teoretisk kan det derfor være slik også i Norge at forskere med avvikende syn på den gjeldene oppfatning av Nordkalottens og samenes historie vil bli ansett som ikke kompetente, og får sine søknader og forskningskonsepter avvist av Norsk forskningsråd.
Dermed kan det også i Norge være slik at den konsensus som NN og hans ”konsensuskammerater” slår om seg kan være oppstått som følge av det aktuelle politiske klima. Hva tror NN er årsakene til at det ikke fins kvenske forskning i Norge? Er et foretatt en skikkelig kvalitetsanalyse som skal sikre at den samisk/norske forskningen er nøytral og at ikke iveren og den brennende lysten til å beskrive samisk historie har ført til at man er kommet litt skjevt ut, slik jeg tidligere var inne på? Om jeg har forstått NN riktig har man i Norge oppnådd nærmest 100 % enighet om at finner betyr samer. Dette får man så jamnføre med at man i Sør-Afrika og Sovjetunionen oppnådde 98 % enighet blant forskerne om ting som var og er feilaktige.
Kravet om konsensus eller enighet som bevis for ”sannhet” har sitt utspring i ideologier vi ikke liker å bli forbundet med. Med dette har jeg ikke sagt at NN og hans forskerkammeraters tanker om dette springer ut fra slike ideologier. Jeg har bare funnet det nødvendig å minne om at jakten på konsensus fort kan føre galt av sted, – i verste fall kan det gå like ille som med forskningen i Sovjetunionen.
NN er mektig irritert over at det finnes opposisjon mot den offisielle tolkninga. Det mangler ikke på aggressive superlativer hos NN når han skal beskrive de (oss) som tenker annerledes: konspirssjonsteorier, suspekte forskere, Båtsfjord store sønn, blanding av politikk og forfalskning, etc, etc, etc og atter etc. Og når NN er inne på ”den lille klikken rundt Kalevi Wiik” når aggresjonen et foreløpig høydepunkt, nesten samme nivå som vi observerte i Russland på 1930-tallet da man skulle skjelle ut ”den lille klikken” rundt ”foræderen” Trotsky”, for ikke å snakke om utskjellinga av ”firebanden” i Mao-Kina. ( Kalevi Wiik er for øvrig professor i språk ved Universitetet i Åbo, Finland.)
Mener virkelig NN at de som tenker annerledes enn han fortjener alle disse skjellsordene? Tror NN at de forskere i nåtiden og i tiden før krigen som kommer til at finnene på norskekysten ikke var ene og alene samer, har dannet en konspirasjon mot samene?
Nå har vi ikke i Norge noe Arkipelag Gulag hvortil man kunne sende kjettere, dvs forskere med avvikende syn, slik man hadde det i Sovjetunionen, for således å oppnå konsensus. Men man kan jo lure på hva som hadde skjedd om NN hadde disponert slike virkemidler, når man registrerer nivået over fordømmelsen av de annerledes tenkende.
Men selv om vi ikke har en plass vi kan sende de annerledes tenkende, kan vi i alle fall nekte dem stipender til å forske videre på sine ”kjetterske” tanker. Og det er vel nettopp det som skjer om folk som NN skulle komme til i styringen av samfunnets forskningsstipender. Man siler ut de annerledes tenkende, slik at slike ikke får rekruttering av nye forskere med avvikende standpunkt og heller ikke midler til videre forskning på sine avvikende synspunkter. Så kan man etterpå slå seg på brystet med nesten 100 % enighet innen ”forskerstanden”.
Har NN sikret seg mot at det ikke er rekrutterings- og finaniseringssystemet for forskning som skaper konsensus? Jeg mener svaret gir seg selv. Han har ikke sikret seg mot det enten det nå er fodi han ønsker å unngå problemstillinga, eller fordi han ikke har tenkt over problemstillinga. Vi venter spent på kommentaren fra ham på dette punkt.
Selvfølgelig er det et velkent synspunkt at Snorres historieskriving er myter. Men da blir også den norske, svenske, danske og historien myter hva angår Sagatid. Og de få bemerkninger i sagaene som man har ansett å vise til samer blir også myter. Hvorfor skal kun nordmenn, svensker, dansker og samer ha anledning til å benytte Snorre som kilde i sin historieskriving. Hvorfor skal kvenene ikke ha rett til det samme?
Flatøyarbok, som inneholder fortellingene om Fornjoter, konge av Kvenland, og om kongesønnen Norr fra Kvenland og grunnleggelsen av Norge, hører til de mest detaljerte og nøyaktige vi har av sagafortellinger hva angår geografi. Det er ansett at den er ført i pennen av Snorre selv. Den skulle kunne ansees som like pålitelig som fortellingene om Harald Hårfagre og Snefrid.
Det er heller ikke slik at dette er noe som noen kvener idag har funnet på. De har vært gjentatt og drøftet i generasjonene før oss. Det fins en god del gammel litteratur på feltet. Og på Internet fins et stort antall artikler. Det er bare å søke på ordene “Kvenland” og eller “Fornjotr” eller “kväner” eller “kvener”.
Men problemet for NN ligger kanskje i at historien har et stort antall merknader om Kvenland, men ingen om Sameland. Dette kan kanskje ha falt NN tungt for brystet!?
For de som måtte være interessert legger jeg ved noen adresser til fortellingen om Nor og grunnleggingen av Norge:
http://alignment2012.com/fornjot.html
Se også:
http://fabpedigree.com/s008/f836974.htm
Eller
Teksten i Flatøyarbok er en engelsk oversettelse av originalteksten. Man
finner også originalteksten på nettet på islandsk. At så mange arbeider med
temaet, viser at det er ikke slik at dette dreier seg bare om noen få. Og
hvorfor er NN så redd kvenbevegelsen?
Fordi han vet kvenene har konkret historiske kilder å fare med? Dette i
motsetning til mulige genmutasjoner blant mamutjegerne for 10 – 15000 år
siden som han selv mener å finne bevis for ?
Hilsen Bjørnar Seppola
Det er islendingen Snorre Sturlasons forfatterskap som er det skriftlige hovedgrunnlaget for det vi bygger Nordens historie på hva gjelder sagatid eller vikingtid som den også kalles. Snorre levde på 1200-tallet. Da var de hendinger han omtaler 2 – 400 år gamle. Han bygde sin historieskriving på samtidige kilder, så vel skriftlige som muntlige. For Snorre, og folk som levde den gang, var det bare 200 siden slaget ved Svolder hadde funnet sted. Man må derfor i utgangspunktet gå ut fra at de kilder Snorre bygde på var mer sikre enn de kilder NN bygger på, – i dag 1000 år senere.
For Snorre var Kvenland et land som eksisterte i samtiden. Et like selvfølgelig land som Noreg og Svearike. At flere av de landene Snorre nevner: Bjarmaland, Kvenland, Gardarike mfl ikke lenger er egne land betyr ikke nødvendigvis at disse landene ikke har eksistert. Vi har derimot akseptert at de har eksistert og bestrebet oss på å finne hvor disse ”forsvunnede land” lå. Vi har med forskningmessige metoder sluttet at Bjarmaland lå innerst i Kvitsjøen. Gardarike var en del av det nåværende Russland. Kvenland lå på begge sider av Bottenvika i det nåværende Sverige og Finland. Vi har videre vd forskning funnet ut at Kvenland har hatt sitt senter sør om Vasa i Finland, trolig Kaland og derfra har kvenenes virksomhet strukket seg østover til Karelen, og nordover til Kvitsjøen, Ishavet og kysten av nåværende Norge.
Den islandske munken Nikulas oppgir i sin reiseveiledning fra 1150 ( Leiðarvísir og borgarskipan) at det er to Kvenland. Dette kan tyde på at Kvenland allerede på 1100-tallet er begynt å splittes opp, selv om man regner med at Kvenland som politisk enhet først forsvinner i krigshandlingen på begynnelsen av 1300-tallet. Begrepet Kvenland lever imidlertid videre som landskapsbetegnelse helt fram til 1700-tallet og som folkenavnet, kvener, fram til i dag.
Følger man reiseveiledningen til Niculas i 1150 nøye, finner man at det første Kvenland ligger i området sør for Umeå i Sverige ( Like nord for Helsingaland) og det andre ved Vasa i nåværende Finland. Mellom Vasa og Umeå går den gamle ferdselsveien over Bottenviken. Der kan man ro og seile fra øy til øy om sommeren og tilsvarende benytte ski og/eller hest om vinteren. Hele tiden har man øyekontakt med land. Alle saga-fortellinger om reiser mellom Norge og Kvenland handler om reise fra Trøndelag, gjennom Jemtland og Herjedalen over Bottenvika sør for nåværende Umeå. Hele tiden langs den eldgamle ferdselsveien som går der. Denne ”veien over havet” har således ligget i Kvenland og utvilsomt vært av betydning for dette landet og for de forne kveners ferdsel og handel, et bindeledd mellom øst og vest.
Den historiske plassering av Kvenland er således grei og oversiktlig. Like oversiktlig som plasseringen av Gardarike, Bjarmaland, Norge og Danmark. Hvorfor dukker så NN på banen i 2009 og hevder at dette med Kvenland må være en myte, uten at han samtidig hevder at de andre landene som Snorre omtaler også er myter? Er det ikke fordi han blander inn politiske strømninger i samtiden, sine egne politisk sympatier med utvalgte forskningsartikler. Etterpå dekker han seg bak begrepet “forskning”. Mn er ikke det å sette forskningen i vannry. Særlig nå det gjøres så lett gjennomskinnelig som i dette tilfellet.
Snorre gikk imidlertid lengre enn å beskrive et Kvenland. Han forteller også at Norge en gang i tiden er grunnlagt av 3 etterkommere av den kvenske kongen. Nemlig søsknene Nor som erobret landet fra Trøndelag til Sogn og slo seg ned i Norfjord, Gor som la under seg kysten fra Sørlandet opp til Gorsøy ved Haugesund, hvor han bosatte seg. Samt søstra Goi som ble gift med Rolf på Hedemark. Så presenterte Snorre slektstavle for etterkommerne etter Nor helt fram til Harald Hårfagre som samlet Norge på ny etter oppdeling i småkongeriker.
Deretter gikk Snorre videre med den norske kongerekka med start hos kvenkongen og fram til sin egen tid. Denne historiske framstillingen av grunnleggingen av Norge, og den norske kongerekka med start i Kvenland, var en forestilling som holdt seg fram til 1700-tallet. Da fant ”nyere historisk forskning” ut at man i stedet skulle begynne norsk historie med fortellingen om Harald Hårfagre uten å si noe om at Snorre har plassert Harald Hårfagre som etterkommer av kongen av Kvenland.
Jeg skal ikke gi meg til å spekulere over årsakene det historiske paradigmeskifte som fant sted på 17 – 1800 tallet. I ei tid da myndighetenes holdning mer og mer gikk i retning av at kvenene var uønsket i Norge, forsvant samtidig fortellingene om slektskapet mellom den norske og en kvenske kongen ut av historieboka. Jeg skal bare peke på at Snorre levde i ei tid da både Kvenland og Norge eksisterte. Han hadde neppe våget å skrive at Hårfagreslekta og slekta til jarlen av Orkenøyene var etterkommer av Kvenkongen dersom menneskene i hans samtid var enig i at dette var sant. Snorre levde i en tid da et menneskeliv ikke var mye verdt, og man kunne miste hodet for mindre forseelser en det å skrive noe upassende om kongen og hans slekt.
I stedet for å starte en diskusjon om hvorvidt Kvenland er en myte eller ikke slik NN vil, bør vi heller spørre oss selv hvorfor de norske kongene og Orkenøyjarlen anså det som så viktig at de var etterkommere av den kvenske kongen at de fikk Snorre til å skrive det ned slik at det ble bevart for etterslekta. Hvilke fordeler mente Orkenøyjarlen han kunne få derav?
Jeg skjønner at NN ”kjemper” for et ”Sameland”. Et så stort ”Sameland” at det dekker hele Kvenland og mer til. For NN har i sine ”arkeologiske og genetiske historiske utredninger” feiet over ”samiske spor” fra Finnmarkskysten i nord til Ladogasjøen i øst, videre til Tyskland i sør og til Orkenøyene i vest. Har virkelig samene i en ikke helt fjern fortid vært et så stort og tallrikt folk at de har bebodd hele dette veldige området? Og har de i tilfellet bodd dette området alene, eller har det vært plass til en og annen liten kven inn i mellom også?
Jeg tror NN gjør samene en bjørnetjeneste ved å gå så offensivt til verks. Jeg holder meg til et Kvenland innenfor grensene av Nordkalotten. Jeg tror NN ville tjent på å gjøre det samme Jeg har flere historiske belegg for Kvenland, NN har ikke et eneste historisk belegg for sitt Sameland. Det kan være en forklaring på at han til de grader bruker stortromma.
Jeg mener ikke med dette å si at samene ikke kan ha bebodd Finnmark i flere tusen år, men jeg mener at man ikke har belegg for å hevde at samene ALENE ! ! har bebodd Finnmark i flere tusen år. Det er en konstruksjon man har prøvd seg på etter at man ”fant opp” dette med urfolk. Den kvenske tilstedeværelsen på Nordkalotten er meget gammel og den kan dokumenteres både i historiske kilder og ved utgravinger. Det er ulogisk å tenke seg at kvenene/finnene har bodd ved Bottenviken i 2000 år for så først for 2 – 300 år siden å ha ”oppdaget” Finnmark. Den geografiske avstanden er for liten til det.