Amund Helland, Amund Theodor Helland, født 11. oktober 1846, fødested Bergen, død 15. november 1918, dødssted Kristiania. Geolog, politiker og statistisk-topografisk forfatter. Foreldre: Kjøpmann Hans Helland (1817–59) og Karen Marie Folkedal (1816–89). Ugift. Sønnesønn av Amund Helland (1786–1870).

Amund Theodor Helland var en enfant terrible innen norsk vitenskapelig debatt, men han fremmet nye ideer om breerosjon som siden er blitt allemannseie, og han favnet over geologifaget i hele dets bredde og langt utenfor. Dertil var han en journalistisk begavelse, en allsidig formidler og en kunnskapssanker, som har reist seg ruvende faglitterære monumenter.

Amund var tredjemann i en barneflokk på 7 i Bergen. Faren drev en større forretning, men i kriseåret 1857 ble han knekket økonomisk og døde to år senere. Moren livnærte seg og barneflokken ved å drive et pensjonat for skolegutter og unge menn. Farfaren, som også het Amund, var haugianer og en patriarkalsk skikkelse som kan ha hatt stor betydning for den unge Amund under oppveksten.

Helland gikk på Tanks skole i Bergen, ble student 1864, tok examen philosophicum 1865, der han ble eksaminert i 9 fag, deriblant oldnorsk og italiensk, og fikk 9 blanke enere. Cand.min.-eksamen ble avlagt 1868, men allerede året før var han blitt amanuensis ved det metallurgiske laboratorium. 1874 ble han universitetsstipendiat i geologi, 1879 tok han over forelesningene i bergbygning (gruvevitenskap), og 1885 ble han, ikke uten strid, utnevnt som ekstraordinær professor i bergbygning og geologi. I sine unge år foretok han omfattende faglige reiser til Grønland, Island og store deler av Europa.

I sine første arbeider, Ertsforekomster i Søndhordland og Forekomster af Kise i visse Skifere i Norge, hevdet Helland utradisjonelle oppfatninger, og noen eldre kolleger tok dette ille opp. Forholdet ble ikke bedre ved at han var en radikaler som hadde eksponert seg i dagspressen. For en uærbødig, ung forsker var det ikke så lett å få publisert vitenskapelige avhandlinger innenlands. “Drevet som varg i veum og ringet til alle kanter, fant jeg omsider en utvei. Jeg pakket mine 5 avhandlinger i kofferten og reiste inn til professor Nordenskiöld i Stockholm.” Det ble dermed de svenske skriftseriene som 1874–75 fikk gleden av å gi ut de første arbeidene hans om tykkelsen av breene under istiden, om breenes erosjonsevne og dannelsen av daler, botner, fjorder og innsjøer – i dag klassikere i sitt slag. I andre tidsskrifter kom “Die glaciale Bildung der Fjorde und Alpenseen in Norwegen” og “On the ice-fjords of North Greenland and on the formation of Fjords, Lakes and Cirques in Norway and Greenland”.

Også når det gjaldt breerosjonen, stilte Helland seg i opposisjon til de rådende teorier. Norske geologer, med professor Theodor Kjerulf i spissen, hadde oppfattet fjordene og dalene som sprekker i landmassen, mens Helland viste at de var gravd ut først med rennende vann og siden av isbreer. Ettertiden har gitt ham rett. Han pekte videre på at de løse avleiringene på den nordeuropeiske sletten og på bunnen av Nordsjøen kunne ha kommet fra utgravningen av de norske fjordene. Han gav også ut en populærvitenskapelig bok, Om Jordklodens Bygning. Som professor i bergbygning gav han ut Kongsbergs sølværks drift før og nu og kom med driftsforslag som ble gjennomført med økonomisk gevinst. Hans Haandbog i grubedrift i tre bind og Norsk bergret med udsigt over andre landes bergværkslovgivning er hovedverker i norsk bergvesen. I tillegg til dette bidrog han med studier av jordbunnen (Jordbunden i Norge, Jordbunnen i Jarlsberg og Larviks Amt, Jordbunden i Romsdals Amt), steinindustri (Tagskifere, heller og vekstene) og berggrunnen (Lakis kratere og lavastrømme, Lofoten og Vesteraalen mm.)

Et ruvende monument over Hellands livsgjerning er bokverket Norges Land og Folk, som utkom fra 1885 til etter hans død. Det er en inngående bekrivelse av Norges amter og byer. Her sammenstiller han et enormt materiale om naturforhold, levevilkår, folkeliv og historie i fylkesvise beskrivelser som hver er på to, tre og fire bind med opptil 1418 trykksider, et imponerende og stadig like nyttig kildeskrift om Norge på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.

Ved slutten av 1800-tallet hadde Stortinget tiltatt seg sterkere styring over universitetet, som på sin side hevdet forskningens frihet og selvbestemmelse. Venstremannen Helland ble formann for komiteen som skulle utarbeide forslag til ny lov for universitetet, men da det nye forslaget ble lagt frem for Stortinget 1902, hadde regjeringen lagt til bestemmelser som ville åpne for vidtrekkende begrensninger av universitetets indre selvstyre, bl.a. ved at departementet skulle godkjenne alle undervisningsplaner. Helland protesterte voldsomt, og 1904 ble de omstridte forslagene om departementalt overstyre tatt ut.

1873 ble Helland foreslått to ganger som medlem av Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi), men det ble lagt ham til last at han hadde så avvikende synspunkter fra geologiprofessoren (Kjerulf) at han kunne oppfattes som respektløs. Etter mer stormende møter enn man noen gang tidligere hadde hatt i akademiet (“Hellandslaget”), ble han nektet innvalg. Helland skrev senere bitende avisartikler i dagspressen om det han kalte “Venne-Samfundet”, og da han 1885 for tredje gang ble foreslått innvalgt, takket han nei.

Verker

Kilder og litteratur